Universitetet trenger bråk
LUKK

Universitetet trenger bråk

Av Eli Smeplass, Hilde Refstie, Ida Marie Henriksen, Morten Langfeldt Dahlback, Ragne Øwre Thorshaug og Silje A. Andresen, alle ph.d.-studenter ved NTNU

Publisert 15. mars 2017 kl. 11:14

Det er på tide at vi alle deltar i den kritiske tenkningen og lager bråk om hva vi vil med våre universiteter, skriver representantene fra New University Norway og ProtestPub.

Det er blitt skrevet mye om omorganiseringene og fusjonene som flommer over universitets- og høyskolesektoren i Norge. Disse konkrete prosessene har til en viss grad ført til motstand og mobilisering, men i det siste har det blitt satt fokus på manglende engasjement og resignasjon blant akademikere: «70-tallskameratene» er trøtte, å lage støy kan straffe seg dersom man vil ha en akademisk karriere, og de unge tar de nye styringsformene for gitt (Forskerforum nr. 8/2016, s. 5).

LES OGSÅ: – Universitetene blir drevet som fabrikker

Det er imidlertid ikke hele sannheten. I kjølvannet av fusjonsprosessen ved NTNU har initiativene New University Norway og ProtestPub sett dagens lys. Fra å mobilisere mot konkrete instituttsammenslåinger og fusjoneringer har disse initiativene utviklet seg til å diskutere mer grunnleggende spørsmål om hva et universitet skal være, og hvilken rolle universitetet bør spille i samfunnet.

Slik illustrerer New University Norway hva de er opptatt av.

Kosmetisk medvirkning

Lignende diskusjoner foregår over hele Europa. I flere land protesterer ansatte og studenter mot den tiltakende nyliberaliseringen av universitetet (Ratcliffe, 2015). I disse protestbevegelsene formes det krav om demokratisering og desentralisering av universitetsmakt, og om at det må bli slutt på at kunnskap, utdanning og forskning behandles som salgsvarer. Det legges vekt på at et universitet skal være et faglig fellesskap, ikke en forretningsvirksomhet. Hva så med den norske konteksten?

«Den siste tidens diskusjoner om postfakta-samfunnet har gitt debatten om universitetets kritiske rolle ny vind i seilene.»

Utviklingen mot økt toppstyring og minkende akademisk frihet i universitets- og høyskolesektoren i Norge er ikke ny (Andresen mfl. 2015). Helt siden 1990-årene har beslutningsmakt gradvis blitt sentralisert. Valgte ledere har blitt erstattet med ansatte ledere. Antallet eksterne styrerepresentanter, spesielt fra næringslivet, har økt. Riktignok finnes det fakultets- og instituttstyrer ved flere universiteter og høyskoler, men som oftest er de rådgivende organer snarere enn reelle medvirkningsmekanismer (Forskerforum nr. 2/2017, s. 16–21). Medvirkning fra ansatte og studenter blir i denne sammenhengen kosmetisk – ledergrupper og styringsorganer har allerede truffet de viktigste avgjørelsene før de ansatte blir innlemmet i beslutningsprosessene (Jakobsen mfl. 2015). Norske forskere har også blitt mer avhengige av å innhente eksterne midler. En konsekvens av denne utviklingen er at intellektuelle og materielle ressurser kanaliseres inn i «samfunnsrelevante» prosjekter, som ikke sjelden er et kodeord for kommersialisert oppdragsforskning. Når forskningsinnsats i økende grad blir vurdert ut ifra evnen til å lande slike store prosjekter, går toppstyring hånd i hånd med næringspolitiske interesser.

Kritisk motmakt?

Den siste tidens diskusjoner om postfakta-samfunnet har gitt debatten om universitetets kritiske rolle ny vind i seilene. Hva det betyr å være kritisk, hersker det derimot uenighet om. Vi mener at universitetene ikke bare skal være faktasjekkere, de skal også forvalte et lengre og mer helhetlig perspektiv på samfunnsutvikling. Da må det være rom for kunnskapsproduksjon som går imot trender i tiden, som stiller spørsmålstegn ved vedtatte sannheter, og som fokuserer på interesser og stemmer som kan bli borte innenfor de etablerte maktstrukturene i samfunnet. Med utviklingen skissert ovenfor kan man stille spørsmål ved om universitetet har mistet sin evne til å være en kritisk motmakt til kommersielle og politiske interesser i en tid da dette kanskje er spesielt viktig.

Spørsmål oppfattes som bråk

En særlig utfordring i den norske konteksten er de endringene som finner sted i periodene mellom konkrete initiativ som instituttsammenslåinger og fusjoner. Endringer kan virke små, og er ofte begrunnet med «sunn fornuft» som egentlig har base i ideologi. Eksempler er fortellingen  om at institusjoner bare kan være robuste dersom de er store og sentraliserte, og at vitenskapelig kvalitet kan måles kvantitativt ved hjelp av tellekantsystemer. Det er vanskelig å få oversikten over konsekvensene av disse mange små, men i sum viktige endringene. Mange sitter igjen med en følelse av avmakt heller enn mobiliseringsvilje. Det hjelper heller ikke at motstand ofte blir avfeid som støy og manglende endringsvilje.

«Rektor på NTNU har uttalt at kritiske venner ikke er ‘kverulerende, kranglete og negative’.»

Rektor på NTNU har uttalt at kritiske venner ikke er «kverulerende, kranglete og negative». I medvirkningslitteraturen kan man skille mellom stemme (voice) og bråk eller støy (noise). Man kan ha en stemme innenfor et eksisterende system, og på denne måten være med på å påvirke prosesser. Samtidig er det kun ved å stille spørsmål ved status quo at man kan skape endring, noe som ofte blir oppfattet som bråk av dem som tar beslutninger. For å få til endring må man derfor bruke stemmen sin på en måte som gjør at man risikerer at det blir oppfattet som bråk. Gjennom initiativene New University Norway og ProtestPub forsøker vi, en gruppe studenter og stipendiater, å skape rom for en fri og kritisk diskusjon om universitetsdemokratiet, akademias samfunnsoppdrag og forskningens uavhengighet. Vi avviser at nedbyggingen av universitetsdemokratiet er uunngåelig. Etter vårt syn er ideen om at universitetene bør styres etter de samme prinsipper som bedrifter, feilaktig og skadelig for universitets evne til å utføre et av sine viktigste samfunnsoppdrag: å levere uavhengig og kritisk kunnskap om samfunnet og verden omkring oss.

Internasjonal bevegelse

På hjemmesiden www.newuniversitynorway.org utfordrer vi akademikere og andre til å reflektere over ulike problemstillinger knyttet til universitetets rolle i samfunnet. Som en oppfølging til dette, og for å ta diskusjonene mer tilbake til grasrota, har vi videre startet ProtestPub, en serie interaktive folkemøter med tema som: «Hva skal et universitet være: Vaktbikkje, skole eller fabrikk?», «Hva skjer når kunnskap måles?», «Homeless academics: A debate about academic mobility and knowledge production», og «Fremtidens universitet – for hvite menn som pusher 50»?

Selv om vi har bånd til andre universiteter både i Norge og internasjonalt, har virksomheten vår til nå foregått ved NTNU. Vi håper at dette vil endre seg og at ProtestPub-konseptet kan vokse og spre seg i universitet- og høyskolesektoren i Norge. Det er nemlig på tide at vi alle deltar i den kritiske tenkningen og lager bråk om hva vi vil med våre universiteter.

LES OGSÅ: 

Kilder:

Andresen, S. A., Epremian, L., Jakobsen, T. S, Jones, M, Refstie, H. (2015). «Fighting fog – The case of creeping neoliberalism and weakening university democracy in Norway.» Krisis: Tijdschrift voor empirische filosofie 2015 (2) p. 27–33

Forskerforbundet (2017): Akademisk frihet under press. Om sentrale prinsipper og utviklingstrekk, Skriftserien Nr. 1, 2017

Jakobsen, T.S., Andresen, S.A., Refstie, H. and Marsland, L. (2015). «Robust what? A comment on departmental mergers and the weakening of university democracy.» I Universitetsavisa.no.

Ratcliffe, R. (2015). «University protests around the world: a fight against commercialization.» I The Guardian.

 

LES OGSÅ: