Upresise tall om likestilling
LUKK

Upresise tall om likestilling

Av Silje Bringsrud Fekjær, professor ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Publisert 30. november 2017 kl. 15:15

Likestilling i akademia er et viktig mål, men det tjener ikke saken å bygge argumentene på et upresist statistisk grunnlag, skriver Silje Bringsrud Fekjær.

Silje Bringsrud Fekjær

Debatten om kjønnsbalanse i toppstillinger i akademia er viktig, og derfor må vi også ta utgangspunkt i riktig tallgrunnlag. Ingvil Hellstrand og Marit Aure presenterer resultater fra BALANSE-prosjektet om kjønn og opprykk i akademia i en kronikk i Forskerforum nr. 9/2017. Et sentralt poeng i kronikken er at «kjønnsbalansen kommer ikke av seg selv når det bare er nok kvinner å ta av». Hellstrand og Aures argument er at fordi kvinner i dag er i flertall blant doktorandene og i mindretall blant professorene, kan vi ikke fortsette å tro at årsaken til at det er få kvinnelige professorer, er at det er få kvinner i den gruppen professorene rekrutteres fra. Skal vi vurdere betydningen av en demografisk forklaring på kvinners underrepresentasjon, må vi imidlertid gi presise anslag for hvilke doktorandkohorter dagens professorer faktisk er rekruttert fra. Dagens professorer er ikke rekruttert fra de kohortene som utgjør dagens stipendiater, og kvinnene er heller ikke i klart flertall blant dagens doktorander.

Doktorander: Ikke klart kvinneflertall

Hellstrand og Aures utgangspunkt er at kvinnene er i flertall blant dem som disputerer. Dette belegger de med å vise til kvinneandelen blant doktorandene, som ganske riktig var 53 prosent i 2015. Hellstrand og Aure unnlater imidlertid å nevne at kvinneflertallet i 2015 foreløpig ser ut til å være unntaket og ikke regelen. NIFUs doktorgradsstatistikk viser at i 2016 var kvinnene igjen i knapt mindretall (48 prosent), slik de har vært de ti siste årene. Det eneste unntaket er 2014, hvor fordelingen var 50/50.

Hovedpoenget mitt er ikke å diskutere små forskjeller i prosenter, men at det er lite dekning for å si at det er klart flere kvinner blant dagens doktorander. Dette blir ekstra interessant fordi Hellstrand og Aure omtaler en kvinneandel på 53 prosent som klart flere, mens en mannsandel på 57 prosent i neste avsnitt blir omtalt som tilnærmet kjønnsbalanse (kjønnsfordelingen blant stipendiatene ved UiS). Hva som fortolkes som klart flertall, og hva som fortolkes som tilnærmet kjønnsbalanse, ser altså ut til å avhenge av hvilket kjønn som er i flertall.

 

«Gammelt» mindretall

Det viktigste problemet er imidlertid at dagens andel kvinnelige professorer blir sammenlignet med kvinneandelen blant dagens stipendiater. De som er professorer i dag, er naturligvis ikke rekruttert blant dem som er stipendiater i dag. Som alle vet, tar det tid å bli professor. De som er professorer i dag, er dermed rekruttert fra kohorter hvor kvinneandelen var langt lavere. Dette poenget har vært tydelig presentert for forskere fra BALANSE-prosjektet før, senest av Svein Sundby ved Havforskningsinstituttet i hans kronikk i På Høyden tidligere i år. Hellstrand og Aures kronikk viser imidlertid at det fremdeles er dagens stipendiater som er BALANSE-forskernes foretrukne sammenligningsgrunnlag.

Nøyaktig når norske professorer disputerte, finnes det ikke publiserte tall for, og blant dagens professorer vil det også være en del som aldri har disputert. Men vi vet at gjennomsnittsprofessoren er 57 år (Database for statistikk om høgre utdanning). NIFUs statistikk viser at medianalderen for doktorander i den aktuelle perioden (ca. 1989–2011) har ligget stabilt rundt 35 år. Ut fra det kan vi anslå at det er 22 år siden den gjennomsnittlige professoren disputerte. Det betyr at dagens professorer er rekruttert fra kohorter hvor kvinnene utgjorde om lag 31 prosent av doktorandene (1995, tall fra NIFUs doktorgradsstatistikk). 28 prosent av dagens professorer er kvinner (Database for statistikk om høgre utdanning). Hellstrand og Aure anslår at kvinneandelen blant professorer er 25 prosent, igjen et litt upresist tall som bidrar til å gi inntrykk av at kvinnene er sterkt underrepresentert.

Svak underrepresentasjon

Når vi tar utgangspunkt i doktorandkohortene som dagens professorer mest trolig er rekruttert fra, ser vi at kvinner fremdeles er underrepresentert, men bare i svak grad. Mens kvinnene utgjorde ca. 31 prosent av doktorandene rundt den tiden dagens professorer disputerte, utgjør de 28 prosent av dagens professorer. Disse tallene gir inntrykk av en langt svakere underrepresentasjon enn hvis man sammenligner kvinneandelen blant dagens professorer med kvinneandelen blant dagens stipendiater.

Det er fortsatt mulig at kvinnene i de akademiske kohortene som dagens professorer er rekruttert fra, ble systematisk forskjellsbehandlet, slik at de falt fra allerede før disputas, eller at de har jobbet hardere for å ta igjen for ulempene ved å være kvinne. Det betyr i tilfelle at den relativt svake underrepresentasjonen ikke viser hvor lang veien til professortittelen egentlig har vært for denne generasjonen kvinnelige akademikere. Men hvis halvparten av dagens professorer hadde vært kvinner, burde vi stilt spørsmål ved om mennene i de akademiske kohortene som disputerte samtidig med dagens professorer, hadde blitt systematisk diskriminert i sine forsøk på å få opprykk til professor.

Fire mulige forklaringer

Litt forenklet kan det være fire mulige forklaringer på hvorfor kvinner fremdeles er i mindretall blant professorene. Det kan skyldes demografiske forhold: at kvinner var i mindretall blant de akademiske kohortene dagens professorer er rekruttert fra. Det kan skyldes forhold i akademia som systematisk gir kvinner ulemper, som diskriminering eller at kvinner blir pålagt mer undervisning og administrasjon. Det kan skyldes at kvinner er mindre motivert for opprykk og derfor gjør mindre strategiske valg og legger ned mindre innsats. Eller det kan skyldes at kvinnene fremdeles tar mer av ansvaret hjemme og derfor får mindre muligheter til å satse på jobben. Etter mitt syn er det for tidlig å konkludere sikkert om betydningen av hver av disse faktorene. Denne gjennomgangen av tallgrunnlaget har vist at det er for enkelt å avfeie demografiargumentet fordi vi per i dag har mange kvinnelige stipendiater.

Fordelingen på hjemmebane

Forskningsresultater blant annet fra BALANSE-prosjektet og Vabø et al.s NIFU-rapport fra 2012 gir oss noen indikatorer om årsakene. Et sentralt funn er at arbeidsfordelingen på hjemmebane fremdeles har betydning. Dette mønsteret kjenner vi igjen blant annet fra Sigtona Halrynjos forskning på andre høyt utdannede grupper, som viser at kvinnene i utgangspunktet har like høye ambisjoner som mennene, men at ambisjonene og mulighetene endres når de får barn. At arbeidsfordelingen i hjemmet har betydning, innebærer ikke at dette er et individuelt problem med individuelle løsninger. At kvinner tar mer av ansvaret for barna, har fremdeles strukturelle og samfunnsmessige årsaker og løsninger. Når høyskolene og universitetene skal utforme tiltak for å bedre kjønnsbalansen, bør de imidlertid være oppmerksomme på at underrepresentasjonen av kvinnelige professorer også ser ut til å skyldes forhold som høyskolene og universitetene ikke kan gjøre så mye med: at det var færre kvinner i de kohortene dagens professorer ble rekruttert fra, og at det fremdeles oftere er kvinnene som går hjem før klokka fire for å hente i barnehagen. Likestilling i akademia er et viktig mål, men det tjener ikke saken å bygge argumentene på et upresist statistisk grunnlag.

Les også: