Av Ragnhild Fjellro
Publisert 11. mai 2012 kl. 13:50
De var forelsket. Hengivenheten boblet opp på Facebook. En stolt status, et beskjedent kjælenavn, et hjerte, et smil. «Get a room», kommenterte en venn. Muntert, men insisterende. Hver gang de lakk ømhet i offentlighet, kom den lystige advarselen om å holde den intime praksisen til kammerset. Slik er også Sammen om det? en intim praksis. Men hva gjør den i en forskningskontekst? Får vi ny, vesentlig viten?
Boka er en del av forskningsprosjektet Being together. Remaking Public Intimacies, som utforsker situasjoner der intime, seksuelle og personlige temaer er en del av offentligheten. Boka består av artikler, ført i pennen av humanister og samfunnsforskere (fortrinnsvis kjønnsforskere) og dokumentasjon av kunstverk vist på Galleri KIT høsten 2011. De ble til i samarbeid mellom kunstnere og forskere. Ikke som illustrasjon eller kunnskapsoverføring dem imellom, men postfaglig; et begrep som viser til hybrid, ikke-lineær og refleksiv kunnskapsproduksjon.
Bokas temaer spenner bredt fra ytring av seksualitet i det offentlige rom til orgasmen som en tegnet strek, fra skam og hverdagsterapi til søndagsmiddag. Det minner om en kontrollert form for hypotetisk deduktiv hypotesetesting, plassert i en kaotisk kontekst med utflytende grenser.
Et eksempel: En humanistisk kjønnsforsker og en kunstner samarbeider om et kunstprosjekt. Optimistisk utveksler de ideer. De bestemmer seg for en scene i et handlesenter. Blant fremmede snur de seg langsomt mot hverandre. Den ene fjerner den andres briller med en enkel gest, puster på glassene, pusser dem og setter dem tilbake på plass. Entusiastisk presenterer de prosjektet. De andre er begeistret. Noen dager senere slår tvilen inn. Er det ikke en klisjé? Iveren forvandles til distansert selvkritikk, snart irritasjon. Senere spør de når en slik handling vil forvandles til aggressivitet. Flere samtaler senere kommer forskeren opp med begrepet intimasick. Det kan være flere tolkninger, én av dem er kanskje at prosjektet var mislykket, og at en ullen formulert hypotese måtte falsifiseres. Men det interessante er observasjonen av den utøvende intimitetspraksisen i seg selv, der sosiale, faglige, kunstneriske, psykologiske og kulturelle mekanismer slår inn og subtilt endrer et uttrykk. Endrer en handling. Kunsten har hatt denne kunnskapen en stund, i forskningskontekst er den mer sjelden kost.
Jeg hører ennå insisteringen. Get a room! Det minner om Virginia Woolfs eget rom, der «intellektuell frihet står og faller med materielle ting». Jeg opplever at det er dét forskerne og kunstnerne har gjort her; de har skapt et transparent rom i offentligheten der de sammen med hverandre og oss kan utforske intimiteter fra nye vinkler, med et famlende, nesten privat språk, med prøvende usikkerhet og poetisk ømhet. Et rom der de i trygghet kan risikere nærhet i praksis, som gir spørsmål og mulige svar som er nye, utforskende og blant de aller viktigste vi har.
