– Hvis mange er enige om at det er feil, er det heller ikke rettferdig overfor den som gjør det å ikke si fra, sier Silje Bringsrud Fekjær.

– Vi snakker alle om det, men vi snakker ikke til den som gjør det, sier professor Silje Bringsrud Fekjær til Forskerforum.

Hun har skrevet en kronikk om makt og maktmisbruk, som har skapt stort engasjement. Den er den meste leste artikkelen på Forskerforum.no så langt i år.

Les kronikken her:  Studenter, kolleger og overordnede må våge å si i fra, også til de som sitter på toppen av hierarkiet.

Fekjær skriver at hun har sett komitemedlemmer som «klapper kandidaten de skal vurdere faderlig på hodet, eller tar over hele showet på disputasen uten å slippe til doktoranden.» Og at hun har sett seniorer som insisterer på å være medforfattere på forskningsartikler, selv om deres bidrag har vært marginalt.

– Hvis mange er enige om at det er feil, er det heller ikke rettferdig overfor den som gjør det å ikke si fra. Jeg har selv vært med på møter der tilbakemeldingene har vært for tøffe. Jeg har brukt mange år på å håndtere den type sammenhenger, sier hun til Forskerforum.

– Kan du fortelle mer om det?

– Hver gang jeg la frem tekster på et faglig møte de første årene, gikk jeg hjem og gråt etterpå. Jeg var sint på at mange var for harde og ikke klarte å kommentere det som var bra i teksten. Det mener jeg fortsatt, men jeg gjorde også noe feil selv. Jeg la frem tekster jeg var følte meg helt fornøyd og ferdig med. Nå forsøker jeg å legge frem mer uferdige tekster, og er mer åpen for kritikk.

– Er man for harde mot hverandre i slike sammenhenger?

– Jeg mener at man enkelte steder helt klart er det. Andre steder, som der jeg er nå, prøver vi å få til en god tilbakemelding hvor man gir forslag til faglige forbedringer, men på en konstruktiv måte. Jeg mener det går an å få til faglig utvikling, samtidig som man oppfører seg som folk mot hverandre, sier Fekjær, som jobber ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

–Gjør ikke jobben sin

Fekjær sier at det hun beskriver gjerne foregår i lukkede rom, og nevner spesielt forholdet mellom stipendiat og veileder.

– Jeg har sett at mange har vært i en veilederrelasjon hvor veilederen over tid ikke gjør jobben sin og følger opp stipendiaten. Likevel tar ikke stipendiaten tak i det ved for eksempel å bytte veileder eller ta det opp med veileder og programansvarlig. Og det er en kjent sak at enkelte opponenter sitter og holder forelesning på disputasen om sin egen forskning, og ikke slipper til doktoranden. Vi snakker alle om det, men vi snakker ikke til den som gjør det, sier hun.

Les også: Når doktorgraden blir for vanskelig 

– Tør ikke heve røsten

– Vi kjenner oss absolutt igjen, sier hovedtillitsvalgt Belinda Eikås Skjøstad for Forskerforbundet ved Universitetet i Oslo.

Lokallaget har også hatt saker der stipendiaters veiledere har krevd å bli medforfattere, og saker med påstander om at veileder har stjålet stipendiatens materiale.

belinda skjøstad
Hovedtillitsvalgt Belinda Eikås Skjøstad for Forskerforbundet ved UiO.

– Enkelte stipendiater regner det som «opplest og vedtatt» at veilederen vet best. Da kan det være vanskelig for den enkelte stipendiat, sier hun.

Fekjær skriver at akademia har noen særtrekk som gjør makt og hierarki mer problematisk enn andre steder. Akademia er preget av konkurranse og prestasjoner, og det er langt mellom de faste jobbene.

–De tør ikke heve røsten i frykt for å ikke få forlengelse. De frykter å varsle om saker fordi det kan ødelegge egen karriere. Den frykten hindrer at en del saker kommer til overflaten. Det gjelder stipendiater generelt, men også andre ansatte, og da særlig midlertidig ansatte, sier tillitsvalgt Skjøstad.

– De fleste ønsker ikke bråk 

Hun forteller at de for eksempel hjelper medlemmer med å få byttet veileder og kontor, og bistår i møter med ledelsen.

– Ofte tør ikke stipendiaten eller postdoktoren å gå lenger enn det, for de spør seg hvordan den videre karrieren blir hvis de gjør det. Dette er jo rekrutteringsstillinger.  Vi vet at de fleste ikke ønsker bråk, de frykter negative konsekvenser, sier hun.

Skjøstad forteller at en del i stedet velger å forlate institusjonen når avhandlingen er levert.

– Det er ille hvis vi mister gode hoder på grunn av slike episoder, sier hun.

– Tråkker på andre og ødelegger forskerkarrierer

– Jeg ble veldig trist av å lese dette, men også veldig glad for at dette tas opp, sier sier likestillingsråd Svandis Benediktsdottir ved NTNU om kronikken.

Svandis Benediktsdottir
Likestillingsråd Svandis Benediktsdottir ved NTNU.

Også hun kjenner seg igjen.

– Vi har vært utrolig dyktige til å ikke snakke om dette. Det finnes en verden i akademia der det skjer både faglig og seksuell trakassering det ikke snakkes om, sier hun.

Benediktsdottir tror maktmisbruk skjer oftere i akademia andre steder.

– Akademia kjennetegnes av mange flinke, dyktige og omsorgsfulle hoder. Likevel finnes det noen som bruker makten sin til å tråkke på andre, ødelegge forskerkarrierer og gjøre folk syke. Når du blir utsatt for faglig eller seksuell trakassering, tenker du at det ikke er forenelig med å være dyktig: «Hvorfor skulle jeg bli angrepet? Har jeg noen svakheter?». Derfor kan misbruket fortsette, sier hun.

Les også: – Forskere har grunn til å være misfornøyde med lønna

Hun mener vi må begynne å snakke om dette, men at temaet er tabubelagt.

– Dette må være ett av de mest «touchy» temaene å snakke om i akademia.  Hvis noen har misbrukt makten sin, tror jeg ikke vedkommende har gjort det bare mot én person. Derfor er det så viktig at vi tør å snakke om dette. Det kan vise seg at flere har opplevd det samme, da er det lettere å stå frem, sier hun.

–Det handlet ikke om sex

Utgangspunktet for kronikken til Fekjær var at sex-anklagene mot filosofiprofessoren Thomas Pogge ved Yale har fått norske akademikere til å snakke om sex.

– Det slo meg at når vi snakket om dette i miljøet, handlet det egentlig ikke om sex, men om makt. Jeg synes ikke den dimensjonen har vært framme i debatten. At det går an å misbruke makt, uten at det handler om sex. Jeg har tro på at ved å være åpne på dette og tydelig si fra, kan vi få en bedre kultur på dette, sier Fekjær.

– Tror du maktmisbruk er mer utbredt i akademia enn andre steder?

– Det lurer jeg fælt på, jeg har knapt jobbet utenfor akademia. Og jeg lurer på i hvor stor grad det handler om kjønn. Fordi det sitter flere menn enn kvinner i maktposisjoner, skulle det bare mangle at et flertall av historiene du hører om handler om menn. Men det er noen kumulative ting: både kjønn og asymmetri i stilling og alder. Når det legges oppå hverandre, blir effekten enda sterkere, sier hun.

Langvarig sykdom 

Tillitsvalgt Skjøstad forteller at de opplever en økning i arbeidsmiljøsaker.

– Det blir flere og flere saker. Faglig trakassering kan føre til sykdom, ofte langvarig. Problemet sprer seg raskt fra å gjelde ett individ til arbeidsmiljøet for en hel gruppe, sier Skjøstad.

Les også: «Professorer er forgylt og opphøyet, omhyllet av et skinnende lys, lik engler.»

Et annet eksempel på konfliktsaker er spørsmålet om hvem som skal ha hvilke rolle i en gruppe, for eksempel undervisningsleder, gruppeleder, lab-leder, eller prosjektleder, sier hun.

– Her ser vi dessverre også maktmisbruk, og i noen tilfeller tvilsom framferd fra ledere ved utpeking av disse, og ved opphør av slike roller, sier Skjøstad.

Hun presiserer at dette er komplekse saker. Det hender også at fast vitenskapelige ansatte også blir urettmessig beskyldt for maktmisbruk, noe som gjør slike saker tidkrevende og vanskelige å løse.

Redselen for å bli avslørt 

Redselen for å bli «avslørt» har fulgt Fekjær hele veien i akademia. At folk snart skal forstå at hun egentlig ikke er noe flink og at hun ikke har noe i akademia å gjøre. Hun mener vi må snakke om disse tingene.

– Å fortelle om egen usikkerhet og høre at andre også hadde det slikt, var veldig lettende for meg. Jeg tror også det trengs en bevisstgjøring for de som sitter i posisjon, sier hun.

– Og man kan gjøre noen strukturelle ting, som å gjøre det lettere for stipendiater å bytte veileder. Stipendiaten er veldig underlegen veilederen, men også veldig avhengig av veilederen. Jeg har tro på at man vekte undervisningskvalitet mer, at det får en betydning at du gjør en god jobb med undervisning og veiledning. For oss som jobber i denne bransjen, handler det først om å få jobb, og så om å få opprykk. Da har det telt veldig lite om du har behandlet folk bra når du underviser og veileder dem.

– Hva har telt da?

– Forskningspublikasjoner, og bare det.

 

Les også:

Forskere forteller om mobbing og sanksjoner

 

  • Må si at dette er absolutt det motsatte av hva jeg har opplevd så langt i norsk akademia, fra stipediat via postdoc til forsker – frihet, likestilling, positive og produktive tilbakemeldinger og masse støtte fra veiledere og instituttledere. Trist å høre at det ikke fungerer like bra ved alle institutter, men er usikker på om man kan generalisere dette.