– Vi er ikke forskere fordi det er så glamorøst og vi tjener så mye penger
LUKK

– Vi er ikke forskere fordi det er så glamorøst og vi tjener så mye penger

Av Jørgen Svarstad

Publisert 1. februar 2017 kl. 15:35

Sosiolog Oddveig Storstad ble lei av å få avslag på forskningssøknader. – Du sliter deg ut og mister motivasjonen, sier hun.

–  Det er ingen tvil om at Forsker-Norge kaster bort mye tid på å skrive søknader som ikke blir finansiert, sier Oddveig Storstad.

Forskningsinstituttet NIFU har undersøkt hvor mye tid forskere bruker på å søke om forskningsmidler fra Forskningsrådet. Bak hver søknad ligger typisk fem uker med jobbing, konkluderer NIFU.

Les også: Store variasjoner i hvor mye tid forskere bruker på søknader

– Du mister motivasjonen

Oddveig Storstad synes dette høres riktig ut. Etter over 20 år i instituttsektoren, startet hun i høst som førsteamanuensis ved Høyskolen i Kristiania. Hun var lei av å løpe etter pengene i en sektor som er helt avhengig av ekstern finansiering.

– Du sliter deg ut. Du mister motivasjonen for det du holder på med. Du føler hele tiden at du bruker tid på ting som ikke blir noe av, og du får mindre tid til det du burde brukt tid på. Jeg tror det blir mindre og dårligere forskning av det, sier hun.

Les også: Tar 20 prosent for hjelp til å søke forskningsstøtte

Stadig mer av tiden gikk til søkning

Hun kom inn i forskningen på midten av 1990-tallet.

– Jeg opplevde en utvikling der stadig mer av tiden min gikk til å søke om penger. Man gikk fra å være mest interessert i problemstillinger og tematikken, til alt rundt: Det skal være internasjonalisering, brukergrupper skal inkluderes, mer detaljerte krav til tema og problemstillinger, også videre, sier hun.

Les også: Forskningsrådet forbereder seg på nedbemanning. Kan bli behov for å kutte 40 årsverk

Samtidig opplevde Storstad at programmene tematisk ble stadig smalere. Mange forskningsområder gikk det ikke an å få støtte fra Forskningsrådet til, bortsett fra gjennom frie midler.

– Men det er nesten helt umulig å få. Det har blitt slik at vinneren tar alt. Den som vinner får titalls millioner, men den som taper får ingen ting. Hadde det vært slik at det er kun de dårlige søknadene som taper, hadde det vært greit. Men det er ikke slik det er, sier hun.

Forskningsrådet gir søknadene de får en karakter fra 1 til 7. Søknader som får 5 eller bedre er støtteverdige. Storstad sier hun har opplevd at søknader, som etter tilbakemeldinger fra Forskningsrådet har blitt forbedret, har gått ned i karakter.

– Står ikke om liv og død lenger

– Du kan oppleve at de som har vurdert søknaden din overhode ikke har kompetanse på det du har søkt om. sier hun.

Les også: Statssekretær: Forskningsrådet sikrer kvalitet 

– Etter over 20 år, er det ikke forlokkende å konstant løpe etter penger. Det handler ikke om søknadsskrivingen i seg selv, men at du blir demotivert og bruker så forferdelig mye tid på frustrasjoner. Du må finne finansiering på alt, og har ikke annet valg enn å stadig skrive søknader. Jeg var avhengig av å få inn hele lønnen min, sosiale utgifter og overhead. Jeg er fortsatt interessert i å søke forskningsprosjekter, men jeg er ikke avhengig av å bruke uforholdsmessig mye tid på det. Jeg skal forske 50 prosent og undervise 50 prosent. Det står ikke om liv og død lenger, sier hun.

– Et gedigent sløseri

Men ifølge undersøkelsen til NIFU opplever tre av fire av de spurte søkerne sa at de hadde stor eller svært stor nytte av søknadsarbeidet. Mange opplevde at søknadsskrivingen ga dem ideer til nye prosjekter, stimulerte til samarbeid med andre, bidro til faglig utvikling og ga dem en prosjektbeskrivelse som kunne brukes i fremtidige søknadsprosesser.

Les også: –Vi må innsjå at Noregs forskingsråd er eit dyrt og overflødig mellomledd.

Storstad sier:
– Det er noen slike bieffekter av det, det er ikke fullstendig bortkastet. Du må sette deg inn i tema og får nye kontakter. Men du får ikke brukt de kontaktene. Gang på gang tar du kontakt med forskningskolleger i inn- og utland, og lager et gjennomtenkt forskningsopplegg som du ikke får brukt. Hovedproblemet er at det brukes for mye tid på å løpe etter penger, slik kan vi ikke holde på lenger.

Hun fortsetter:
– Det er et gedigent samfunnsøkonomisk sløseri. Forskningsrådet er for forskere i en monopolsituasjon. Vi har ingen andre steder å gå. Det er viktig at de er seg bevisst den rollen. Jeg mener noe bør være konkurranseutsatt, men nå er det dratt for langt. Vi må finne en annen løsning på det, og da hadde det vært ok om Forskningsrådet hadde spilt på lag med forskerne.

Storstad foreslår blant annet å øke grunnbevilgningen. Og kanskje man i større grad kan begynne å evaluere forskningsprosjekter i etterkant, sier hun.

Ikke forsker fordi det er glamorøst

– Jeg tror det skal mye tid for å få et prosjekt underkjent i etterkant. Jeg har inntrykk av at man vurderes mye strengere og grundigere når man søker enn når prosjektet er ferdig.

Hun synes også Forskningsrådet detaljstyrer for mye.

–  En egenskap ved vitenskap er at man er i forkant. Man ser gjennom forskningen man driver med, og spør hva som er det neste. Jeg har opplevd at søknader ikke er interessante, for dette er ikke aktuelt i samfunnsdebatten her og nå. Så går det tre år, og da skal man plutselig satse på dette. Men dette søkte jeg på for tre år siden, ingen var interesserte da, sier hun.

–  Vi er ikke forskere fordi det er så glamorøst eller fordi vi tjener så himla mye, men fordi vi har en indre motivasjon. La oss få leve ut det.

Les også: