For tre år siden ble Forskningsrådets kjønnsforskningsprogram avsluttet. Det har ført til omstilling i kjønnsforskningsmiljøet.
--vi-har-g-tt-videre

– Det er særlig vanskelig å få til teoriutvikling i andre programmer, sier kjønnsforsker Anne-Jorunn Berg. Foto: Elin Rekdal Müller

--vi-har-g-tt-videre

– Det er en altfor liten del av våre programmer som inneholder et kjønnsperspektiv, sier Jesper Werdelin Simonsen i NFR. Foto: Sverre Chr. Jarild

Fakta

2012:
Grunnforskningsprogrammet for kjønnsforskning avsluttes
2013:
Ny strategi for kjønnsbalanse og -perspektiver i forskning lanseres. Kjønnsperspektiv skal inkluderes der det er relevant

Antall faste stillinger ved de tre største kjønnsforskningssentrene:

  • UiO: 6
  • UiB 3,5
  • NTNU: 3
 

– Dette har vi lagt bak oss nå. Vi går ikke og lurer på hvordan vi skal få det i gang igjen, sier professor Merete Lie, leder for Senter for kjønnsforskning ved NTNU.

Det har gått tre år siden Forskningsrådets program for kjønnsforskning ble avsluttet. Nå skal kjønnsperspektiver integreres på tvers i alle rådets programmer, særlig i fag som ikke har gjort dette i tilstrekkelig grad før, som medisin, teknologi og naturvitenskap.

Urolig for grunnforskningen

Avslutningen av programmet og innføringen av ny kjønnsforskningsstrategi har medført endringer for forskningsmiljøet.

– Det er riktig som Forskningsrådet har uttalt at vi har lykkes veldig bra med søknader i andre programmer, men nå har vi måttet omstille oss og orientere oss bredt. Samtidig diskuterer vi hvordan vi skal ivareta det vi kan kalle grunnforskningen, altså utviklingen av teorier og metoder i en kontekst der kjønnsrelasjonene hele tiden er i endring, sier Lie ved NTNU.

Leder for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, professor Anne-Jorunn Berg, er også bekymret for teoriutviklingen på feltet.

– Kjønnsforskningsprogrammet fungerte som en god base for kjernevirksomheten til kjønnsforskerne. All erfaring viser at man må ha en basiskompetanse med inn for å få til tverrfaglig samarbeid. Siden Forskningsrådet nå skal integrere kjønnsforskningsperspektiv på tvers, er det et dilemma at programmet ikke ble videreført, sier hun, som i to perioder også var programstyreleder for programmet.

– Et såpass lite miljø som vårt har behov for en slik arena programmet tilbød for å videreutvikle kompetansen vi skal bidra inn til Forskningsrådet med. Særlig teoriutvikling er vanskelig å få til i andre programmer, mener Berg og understreker at miljøet ønsker å bidra til at Forskningsrådet lykkes med oppgaven med å integrere kjønn på tvers.

Må sette av en kjønnspott

Det er en del utfordringer knyttet til dette arbeidet, påpeker Christine Jacobsen, professor og leder for Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen.

– Skal man lykkes, må man jobbe systematisk med å legge til rette for møteplasser. Man må også utvikle metoder for å integrere kjønnsperspektiv i hele prosessen, fra utlysningsteksten til evalueringsprosessene, samt jobbe systematisk for å heve kompetansen i Forskningsrådet og blant forskerne, sier hun.

– I tillegg må man jobbe aktivt for å stimulere til kjønnsperspektiv innen nye felt. Å begynne på bar bakke med en forenklet forståelse av kjønn vil neppe være hensiktsmessig for å fremme kvalitet og fremragende forskning. Da må man ta i bruk kompetansen som allerede finnes i kjønnsforskningsmiljøene.

I likhet med Lie og Berg mener Jacobsen at en sterk grunnforskning er avgjørende.

– Hvis målet er å øke forskningskvaliteten gjennom å utvikle kjønnsperspektiv, må man også tenke langsiktig og sørge for gode nok vilkår for grunnforskning. Kjønnsforskningen har utviklet en sofistikert forståelse av kjønn. Når man skal utvikle disse perspektivene på nye områder, er det viktig å ta med seg den kunnskapen. Her må både universitetene, høgskolene og Forskningsrådet sammen ta et langsiktig ansvar for finansiering. Det er også en mulighet å sette av pengepotter til å utvikle kjønnsperspektiv i ulike programmer, sier Jacobsen.

Berg ved UiO er enig i at en slik egen pott innenfor et program er en god løsning.

– Et eget program er ikke nødvendigvis den eneste løsningen å organisere forskningen på. Men jeg ønsker meg et fotfeste som ikke er avhengig av de enkeltstående sentrene, sier hun.

– I Sverige har de forøvrig satset på egne sentre for fremragende forskning innen kjønnsforskning. Disse evalueres først nå, men det er en annen mulighet.

Lite miljø

Kjønnsforskningsmiljøet i Norge er ikke stort, med få faste stillinger (se faktaboks). Jacobsen mener det er for få forskere til å integrere kjønn på mange nye fagfelt.

– Det må komme ressurser til dette, da det ikke er en jobb vi kan gjøre innen våre nåværende rammer. Vi har allerede en funksjon på UiB der vi skal bidra med kjønnsperspektiver på tvers av fagmiljøene. Det er i seg selv en stor jobb. Så miljøene må styrkes for at vi skal kunne ha den funksjonen også i Forskningsrådet, sier Jacobsen.

Merete Lie mener det dessuten ikke kan bli slik at et prosjekt henter inn én kjønnsforsker som alene skal ivareta kjønnsperspektivet.

– Det å være én kjønnsforsker som rekrutteres inn i et svært prosjekt for eksempel innenfor teknologi, er veldig vanskelig. Vi ser heller for oss å bidra som miljø og at vi sammen kan utvikle kjønnsperspektiv på tvers, sier hun.

– Færre muligheter

– Mangelen på en egen arena som kjønnsforskningsprogrammet tilbød, har også noen  konsekvenser for rekrutteringen, påpeker Anne-Jorunn Berg.

– For unge flinke fagfolk som ønsker å fokusere på kjønnsforskning, er det færre muligheter for ph.d.-stipend og postdoktorstillinger. Feltet svekkes hvis vi ikke har rekrutter til å utvikle det videre, sier hun.

I tillegg har feltets internasjonalisering blitt skadelidende.

– For å lykkes i EU-prosjekter må kjønnsforskningsmiljøene samarbeide, siden vi er så små. Det gjorde vi i forskningsprogrammet, men det har gått tapt.

Hun får støtte fra Lie i at EU-prosjekter er utfordrende.

– Vi ser at det er endringer i forskningsverdenen som det tar litt tid å omstille seg til. Det utlyses veldig store prosjekter, de er tverrfaglige, internasjonale og du må ha et nettverk langt utover det gode nettverket vi har internasjonalt innen kjønnsforskning. Noen kjønnsforskere har greid å søke EU-midler, vårt senter har ikke kommet dit enda. Også i Forskningsrådet stilles det andre typer krav, sier Lie.

– Satsning på tvers trappes opp

At forskningsprogrammet ble avsluttet, er ikke et signal om at satsningen på kjønnsforskning nedskaleres, sier direktør for Divisjon for samfunn og helse i Forskningsrådet Jesper Werdelin Simonsen.

– Da kjønnsforskningsprogrammet ikke ble fornyet, var det fordi Norge hadde fått etablert fagområdet kjønn, og det var dannet dyktige kjønnsforskningsmiljøer i Norge. Framover skal vi fortsatt satse på kjønnsforskning, men vi skal integrere den på tvers i alle relevante programmer, i stedet for å ha et eget dedikert program, sier han.

Simonsen innrømmer at skrytelisten over oppnådde resultater for kjønn på tvers foreløpig ikke er lang, men mener bevisstheten rundt kjønn har økt betraktelig, og at resultatene vil komme.

– En altfor liten del av programmene våre inneholder et kjønnsperspektiv. Derfor er det viktig å jobbe videre med dette, sier han.

Forskningsrådet arbeider med å finne metoder for å nå ut til forskere som ikke har jobbet med kjønnsperspektiv, slik at dette blir inkludert i programsøknader.

– Vi ønsker ulike former for dialog mellom dem som kan mye om kjønn og som har forsket på det innenfor sitt felt, og dem som ikke har gjort det, men som er interesserte og åpne for at det kan bidra inn til forskningsfeltet de jobber med, sier Lise Christensen, spesialrådgiver i Forskningsrådet.