Publisert 6. mai 2015 kl. 14:10
Statssekretær Bjørn Haugstad mener debatten om opprykksordningen har bragt partene nærmere hverandre.
– Den største feilen er at man ønsker å legge professorbedømmingen til institusjonene. Det betyr at man også setter kriteriene for hva en professor er, ut lokalt. Da vil det bli forskjell mellom institusjonene. Det hever ikke kvaliteten på norsk forskning, og det er til hinder for mobilitet mellom institusjonene.
Det sier president i Tekna og professor ved NTNU Lise Lyngsnes Randeberg. Hun reagerer på at regjeringen i en forskriftsendring om professoropprykk ikke tar tak i det hun mener er hovedproblemet – at det ikke eksisterer gode nok nasjonale kriterier for hva som skal til for å bli professor. Resultatet er at norske professorer kan ha vidt forskjellig kompetanse.
– Derfor er det viktig å få på plass et nasjonalt minstenivå, sier Randeberg.
Stopper kompetanseshopping
I slutten av april inviterte Tekna, Forskerforbundet og NTL til debattmøte om temaet med statssekretær i Kunnskapsdepartementet Bjørn Haugstad og rektor ved Universitetet i Oslo Ole Petter Ottersen.
Gjennom å endre forskriften om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, ønsker regjeringen å stoppe det statssekretæren kaller «kompetanseshopping». I dag må universiteter og høyskoler nemlig gi opprykk til egne ansatte dersom de søker en stilling ved en annen institusjon og blir vurdert til å ha professorkompetanse. Ifølge regjeringen fører det til at mange søknader ikke er reelle: Mange søker stillinger bare for å få sin kompetanse vurdert, samtidig som arbeidsgiver mister kontroll med hva som skal til for å bli professor.
Professor Randeberg fortalte selv under debatten at hun har anbefalt førsteamanuenser å søke stilling ved en annen institusjon enn NTNU for å få professoropprykk, nettopp fordi det er lettere. Ved tilsetting må et flertall av bedømmelseskomiteen være enig, mens ved opprykk ved egen institusjon må komiteen være samstemt.
Trist for kandidatene
Randeberg mener imidlertid at det ikke er denne muligheten som ikke er hovedproblemet, men den mangelfulle nasjonale minstestandarden for å kvalifisere til et professorat.
– I forskriften er kriteriet for å bli ansatt ansettelse som professor at man har «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder». Hva betyr nå det? Nasjonale fakultetsmøter innen visse fagfelt, for eksempel innen humaniora, samfunnsvitenskap og medisin, har opprettet standarder hvor man er ganske konkret på hva man krever. Men mitt eget fagfelt, som er teknologi og tilhører MNT-fagene, har ikke klart å komme med konkrete regler.
– Hva syns du om det?
– Jeg syns det er merkelig. Da har man ikke et bevisst forhold til hvilket nivå man ønsker å ligge på. Og så er det trist for kandidatene som søker opprykk og ikke aner hva de blir bedømt etter. De som sitter i komiteen, har da en vanskeligere og mer subjektiv jobb, og det tror jeg heller ikke hever kvaliteten på norske forskningsinstitusjoner.
Likevel ønsker hun ikke å sperre veien for opprykk gjennom å søke tilsetting ved en annen institusjon.
– Det bør være fritt å søke ved en annen institusjon eller din egen institusjon, men behovet for å søke ved en annen institusjon, faller bort hvis reglene er like ved tilsetting og opprykk. Da vil man bruke sin egen opprykksordning ved egen institusjon, for man vil få samme svar.
Vurderer innspillene
Statssekretær Bjørn Haugstad tolker det som at regjeringen og fagbevegelsen egentlig er enige.
– Når Randeberg påstår at det er lettere å få tilsetting enn å få opprykk, ser hun akkurat det samme problemet som vi gjør. Dette er er det akkurat det samme som vi mener er et problem, og som er vår begrunnelsen for å si at vi ikke ønsker at det skal være mulig å shoppe kompetansevurderinger og ta med hjem.
– Men samtidig peker hun på mangelfulle nasjonale minstestandarder?
– Minstestandarder har vi i forskriften. Så er spørsmålet hvordan man oversetter det. Vi må også spørre oss om den nasjonale minstestandarden er lagt høyt nok, og hvordan vi oversetter vi den i hver enkelt bedømming.
Høringsfristen gikk ut 29. april. Haugstad mener innspillene fra fagbevegelsen var nyttige for det videre arbeidet.
– Men jeg kan ikke si nå at vi hopper på det ene eller andre forslaget. Men forventningene mine til å lese høringsinnspillene øker.
