Av Elin Rekdal Müller
Publisert 4. mai 2015 kl. 14:06
– Instituttsektoren er i seg selv ikke verneverdig, uttalte Bjørn Haugstad, statssekretær (H) i Kunnskapsdepartementet, på Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA) sin årskonferanse mandag.
Haugstad mente likevel ikke at instituttene som egen sektor kom til å forsvinne med det første.
– Sektoren har et mandat som den i dag fyller og jeg kan ikke forestille meg at den rollen instituttene spiller vil forsvinne og at det blir en massiv flytting inn i universitets- og høyskolesektoren (UH). Men der universiteter og høyskoler har en egenberettigelse, så er det mulig å se for seg et fremoverlent samfunn uten en stor instituttsektor, det er bare å se til Sverige, påpekte han.
Bedre å hoppe over SAK?
Tema for FFAs årskonferanse var «Forskningsinstituttenes rolle i fornyelse av Norge», og Haugstad hadde både Langtidsplanen for forskning og Strukturmeldingen i tankene da han snakket om sektorens plass framover.
– Vi får en UH-sektor med færre og større institusjoner. Hvilke tanker gjør instituttsektoren seg da? Vi har for mange små og fragmenterte fagmiljø. Dette er også dekkende for instituttene. Sammenslåing er et reelt alternativ også her, mente han.
Han nevnte regjeringens forslag i strukturmeldingen om å opprette en finansieringsordning også for instituttsektoren for SAK (Samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) for å øke samspillet både mellom institutter og med UH-sektoren. Samtidig utfordret han sektoren på om SAK er nødvendig.
– Er det muligens bedre å hoppe over SAK og gå rett på fusjoner? Hvis instituttene ønsker å være en motor i omstillingsarbeidet framover, så velger sektoren i stor grad selv hvor kraftig denne motoren skal være, sa han og viste til hvordan større forskningsinnsats skal bidra til omstilling og fornyelse, nye næringer og økt konkurransekraft for Norge.
Tråkker i hverandres bed
Haugstad mente det var mulig å overføre tankegangen fra UH-sektoren til instituttene, selv om regjeringen sier det er opp til instituttene selv å ta initiativ til sammenslåinger.
– Flere små høyskoler er rustet til å stå på egne ben. De vitenskapelige høyskolene har spissede nok fagmiljø som er gode nok. Det er holdbart så lenge etterspørselen etter kompetansen er der. Hvis et institutt har spiss nok profil, vil man kunne være kraftig nok. Men å være nisjeaktør i et marked kan være krevende når markedet snur. Det må sektoren selv vurdere. Men for noen institutter gjelder det at man er for små, sa han.
Han nevnte også rolledelingen mellom sektorene, og at den ikke er så enkel å tegne opp som noen skulle ønske den var.
– Noen skal gjøre grunnforskning også i instituttsektoren. På den annen side gjør instituttene mye som det er ufornuftig at de forskningsintensive universitetene skulle bruke mye ressurser på. Men det er en stor gråsone i mellom her. For eksempel har utdanningskvaliteten veldig godt av forelesere med forskningserfaring. Og på mange områder er det flere høyskoler som driver med det praksisnære forskningsarbeidet, som sykepleierutdanningen, sa han.
– Både det instituttene og UH-sektoren oppfatter som å tråkke i hverandres bed kommer til å fortsette, men alternativet er dårligere.
