– Uheldig sammensausing
LUKK

Statsbudsjettet 2016:

- Uheldig sammensausing

Av Elin Rekdal Müller

Publisert 12. oktober 2015 kl. 11:14

Regjeringen bør skille mellom insentiver og ressursfordeling mellom institusjoner i finansieringssystemet, mener økonomiprofessor.

--uheldig-sammensausing


– Belønning av kandidatproduksjon som nå innføres kan føre til store forskyvninger av ressurser mellom institusjoner, noe regjeringen sier de ikke ønsker, sier UiB-professor Steinar Vagstad.

Fakta
<

Før framleggingen av statsbudsjettet knyttet det seg stor spenning til om regjeringen ville endre finansieringssystemet for sektoren. Særlig ønsket nye universiteter og høgskoler med universitetsambisjoner en justering av basisbevilgningen, for å få en større basis på linje med de gamle universitetene. Dette skjedde ikke.

Det er overraskende, mener professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen, Steinar Vagstad.

– Jeg hadde ventet, for ikke å si fryktet, flere endringer. Men regjeringen er mer moderat enn ekspertutvalget som leverte forslag til løsning tidligere i år, sier han. Vagstad sitter også i Forskerforbundets ekspertutvalg som skal gi råd om finansieringssystemet for forbundet.

– Regjeringen har uttrykt at det ville bli for omfattende å endre på basis?

– Ja. Stortinget ba i vår regjeringen se på om det var mulig med mer åpenhet rundt basisbevilgningen. Men det har regjeringen med dette forslaget avvist, sier Vagstad.

– Stortinget kan nok ikke gjøre så mye med det så lenge regjeringen ikke vil. Det er for krevende for stortingspolitikerne å komme med andre løsninger, det må et departements ressurser til. Departementet har vurdert det slik at det er ikke verdt bryet, delvis fordi det har vært forsøkt uten hell i Danmark, sier Vagstad.

Rekalibrering

Han mener den største svakheten med det foreslåtte finansieringssystemet er at det sauser sammen insentiver og fordeling på en uheldig måte.

– Når dagens finansieringsordning ble innført i 2002, gikk man fra å tenke at alt var basis til å belønne enkelte ting. Men institusjonene fikk ikke samlet sett mer penger. Basis ble bare justert så andelen basis pluss belønning var lik den gamle basis. Denne metoden heter rekalibrering av basis. Da separeres hensynet til insentiv på den ene siden og hensynet til fordeling mellom institusjonene på den andre siden, sier Vagstad.

– Det er ingen stor operasjon og gjør det mulig å gjøre noe med insentivene uten å påvirke ressursfordelingen mellom institusjonene. Hvis du for eksempel vil at det skal bli flere ingeniører, kan belønningssatsen for å utdanne ingeniører økes. Det kan gjøres uten samtidig å gi veldig mye penger til de som i dag allerede produserer mange ingeniører. Så de to tingene kan separeres, men da må du gå veien om rekalibrering, sier Vagstad.

Regjeringens manglende vilje til rekalibrering sperrer for noe som ekspertutvalget mente var en mer fornuftig inndeling.

Siden basis ikke røres er det gjennom belønning av resultater at de nye universitetene og høgskolene skal få muligheter til å øke inntektene sine. Men dette kan føre til flere utfordringer, mener Vagstad.

– Hvis du ikke vil bruke rekalibrering, kan det sperre for det du ønsker å oppnå med modellen. For eksempel foreslår regjeringen når det gjelder insentiver på utdanningssiden å beholde studiepoengkategorien og belønningssystemet for studentutveksling. Nå innføres også belønning av kandidatproduksjon, hvor antall ferdigutdannede med bachelor- eller mastergrad belønnes ekstra. Men pengene til det skal tas ved å gi mindre til studiepoengbelønning.

– Det kan føre til store forskyvninger av ressurser mellom institusjoner, noe regjeringen sier de ikke ønsker. Institusjoner med en stor del av studentproduksjonen fra utdanninger som folk fullfører, som sykepleierutdanning, vil nå få penger på bekostning av de som tilbyr årsenheter og lignende.

– Taperne blir universiteter med mye etterutdanning av lærere, som gis i form av årsenheter og enkeltkurs. Dette blir nå vektet ned. Det vil også ramme andre utdanninger for eksempel ved HF- fakultetene, der man i større grad tar enkeltfag, mener han.

– Regjeringen vil selvsagt oppfordre til at de som tar utdanning skal «bli til noe». Men de skiller ikke helt mellom snørr og barter her, sier Vagstad.

Lite treffsikkert

Dessuten har de som tilbyr denne type utdanning allerede fordel av å ha studenter som i større grad fullfører.

– Det er derfor et spørsmål om de bør belønnes med mer penger. Det er jo ingen kostnader ved å skrive ut et bachelorvitnemål. Dette insentivet virker derfor veldig lite treffsikkert, sier han.

– Et annet eksempel er at regjeringen har avvist ekspertutvalgets forslag om å gå ned fra seks til fire utdanningskomponenter, også det begrunnes med at det kan føre til forskyvninger av ressurser mellom institusjoner. Men hvis du rekalibrerer, unngår du problemet, for da kan du skille mellom de to hensynene.

– Regjeringens manglende vilje til rekalibrering sperrer for noe som ekspertutvalget mente var en mer fornuftig inndeling. Det er uheldig, mener Vagstad.

Hver gang man har forsøkt å bedre høgskolenes stilling i forhold til universitetene, finner man ut at indikatorene man ville innføre var ganske dårlig egnet likevel.

I tillegg til de allerede nevnte indikatorene skal utvides EU-indikatoren, samt innføring av en indikator for BOA-inntekter (Bidrags- og oppdragsaktiviteter fra tettere samarbeid med næringslivet). Regjeringen mener dette særlig er til fordel for de unge universitetene og høgskolene.

Vagstad er skeptisk til om det virkelig stiller seg slik.

– Det kan hende dette vil gi mer til disse institusjonene. Men jeg vil gjerne se en oversikt over hvordan BOA-inntektene og EU-inntektene fordeler seg mellom institusjonene før jeg tror det. Det skal ikke forundre meg om det er de gamle universitetene som er best på det også og at det vil gagne dem mest.

Det er et typisk trekk ved forsøkene på å innføre treffsikre insentiver, mener Vagstad.

– Det har vært en gjenganger siden man begynte med resultatbasert orientering av midlene til sektoren. Hver gang man har forsøkt å finne på noe for å bedre høgskolenes stilling i forhold til universitetene, så finner man ut at indikatorene man ville innføre var ganske dårlig egnet likevel. Vi får se om de lykkes denne gang.

Åpen og lukket ramme

Innenfor den resultatbaserte omfordelingen har noen indikatorer fått åpen framfor lukket budsjettramme. Det gjelder blant annet rammen for produksjon av doktorgradskandidater.

Denne endringen var rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen glad for da statsbudsjettet ble lagt fram.

– Vi er fornøyde med at man under kategorien doktorgradskandidater har en åpen budsjettramme, slik at vi slipper nullsumspill. Det vil stimulere til mer forskerutdanning og for oss er det et godt insentiv, uttalte Olsen til Forskerforum.no.

Men Steinar Vagstad er ikke overbevist om at det betyr så mye.

– Jeg er positiv til denne endringen, men ser ikke dette som et viktig grep, selv om det kan fungere retorisk overbevisende. En åpen ramme gir bare en fast pris, mens med en lukket ramme faller prisen hvis produksjonen er stor. Departementet kan imidlertid sette den samlede rammen i hvert statsbudsjett, selv om den er lukket. Ønsker de en bestemt pris, kan det oppnås enten rammen er lukket eller åpen, mener Vagstad. Han tror uansett at hvorvidt en indikator har åpen eller lukket ramme betyr lite for institusjonenes inntekter og fordelingen mellom institusjonene.