Publisert 3. november 2014 kl. 09:31
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil at norske forskere skal få oppleve det riktig store: Gjennombruddet!
– Å rekruttere gode forskere utenfra gir mulighet for å bygge opp fremragende forskningsgrupper, sier Anne Husebekk.
– Det er ikke sånn at verden står og faller på at de norske forskningsmiljøene er gode, sier Jan Inge Sørbø. Foto: Høgskolen i Volda
– Jeg mener man skal ha forståelse for at «god nok» forskning også kan ha stor betydning for samfunnet, sier Forskerforbundets leder Petter Aaslestad.
– Vet du hva? Det er egentlig det siste året jeg har tenkt at «nå har vi lykkes», sier Kerim Nisancioglu.
Kollega Trond Dokken nikker.
Kontoret på Bjerknessenteret for klimaforskning lyses opp av gjenskinnet fra den blendende fasaden til Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.
For under et år siden vant førsteamanuensis Nisancioglu og seniorforsker Dokken en tildeling på 100 millioner kroner fra Det europeiske forskningsrådet (ERC), sammen med kollega professor Eystein Jansen og to danske forskere. Midlene finansierer prosjektet «Ice2Ice», som skal utforske forholdet mellom Grønlandsisen og havisen i Arktis – om Grønlandsisen smelter raskere når havisen minker.
At så store midler tilfaller forskere ved Bjerknessenteret, mener Nisancioglu og Dokken skyldes et sterkt og kompetent forskningsmiljø. Forskere ved senteret publiserer jevnlig i de anerkjente tidsskriftene Nature og Science. Senteret oppfattes solid også internasjonalt. Og nå ser de effekten.
– Jeg merker det på rekrutteringen, at vi har lettere for å få gode søkere nå enn før. Og på at vi får mye oppmerksomhet når vi er ute, sier Nisancioglu.
Den lille forskjellen
Flere norske forskere bør få oppleve den litt tynne luften på toppene, mener regjeringen. Ifølge Torbjørn Røe Isaksen er forskningsambisjonene en av de viktigste endringene med blåblå regjering.
– Det er særlig to ting jeg mener er viktige i året som har gått: Det ene er langtidsplanen, og det andre er at vi har etablert og vist i praksis at vi ønsker å følge opp ambisjonene om å satse på verdensledende miljøer. Det sies gjerne at det ikke er politisk uenighet når det gjelder forskning og høyere utdanning, men jeg syns vi har vist at det er mye politikk også innen dette feltet – kanskje særlig ved å fremheve en satsing på verdensledende miljøer, sier Isaksen.
– Er det en ideologisk forskjell her, mellom blåblå og rødgrønn forskningspolitikk?
– Jeg tror det har vært lettere for oss å være helt åpne og ærlige på at vi ønsker å satse på noen utvalgte områder og noen fremragende miljøer. Jeg tror også at tidligere politiske ledelse hadde ønske om det, men i praksis har det ikke blitt fulgt opp.
Ambisjonen følges også opp med potensielt omveltende tiltak. Isaksen har startet arbeidet med en stortingsmelding om struktur og nedsatt et utvalg som skal vurdere finansieringen i universitets- og høyskolesektoren. Sammenslåinger og økt konkurranse om midler er et ventet utfall i sektoren. Ved fremleggelsen av forslaget til statsbudsjett for 2015 kom også langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Den fastsetter konkrete mål for opptrapping innen forskningssektoren.
Dette har flere merket seg. Forskerforbundets leder Petter Aaslestad beskriver Isaksen som en statsråd med ambisjoner og ønsker om høy kvalitet. Det er i seg selv intet nytt, medgir han.
– Nei. Men Isaksen virker villig til å foreta omprioriteringer ut ifra ideer om kvalitet, som ved å reise spørsmål om robusthet ved små fagmiljøer.
– I større grad enn tidligere statsråder?
– Ja, det kan virke sånn.
Et bedre samfunn
Tegnene på at noe er i endring, kommer også i statsbudsjettene – særlig det siste, forslaget for 2015, som venter på å bli behandlet i Stortinget. Foruten en generell realvekst for forskning og høyere utdanning satses det spesifikt på dem som allerede er best. Det settes av 70 millioner kroner som skal gå til universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Ås. Pengene er øremerket arbeidet med å utvikle flere verdensledende fagmiljøer gjennom rekruttering av internasjonalt ledende forskere. – Dette er nye takter, sier en av mottakerne, rektor Anne Husebekk ved Universitetet i Tromsø.
– Det er første gang den type midler er bevilget over statsbudsjettet. Jeg har tro på at Norge bør bestrebe seg på å rekruttere gode forskere utenfra, noe som gir mulighet for å bygge opp fremragende forskningsgrupper. Jeg tror at slike grupper vil være eksternt finansiert i løpet av kort tid. Dette er en investering i fremtiden som helt sikkert vil betale seg, sier hun.
Petter Aaslestad stiller seg noe mer skeptisk til ambisjonen.
– Det kan bli en veldig ensidig konkurransemetaforikk i at man skal bli «verdensledende». Forskning er til for å løse samfunnsoppgaver og gjøre verden til et bedre sted. Det kan hende vi kan gjøre det uten akkurat å være verdensledende, sier han, og viser til at det er et slags brudd med hvordan norske myndigheter har organisert kvalitetssikringen av universitetene og høyskolene.
Han trekker frem Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) som eksempel. Nokut jobber ikke for at institusjonene plasserer seg i verdenstoppen, men at de ikke sikter mot bunnen.
– Gjennom Nokut-systemet akkrediterer man forsknings- og utdanningsmiljøer etter minstestandarder, at det er godt nok. Jeg mener man skal ha forståelse for at «god nok» forskning også kan ha stor betydning for samfunnet, sier Aaslestad, som tidligere var styreleder for Nokut.
– «Robust» betyr nedleggelse
Ved en mindre høyskole på Vestlandet møter Aaslestad støtte. Tidligere i høst skrev professor Jan Inge Sørbø ved Høgskolen i Volda en kommentar i Dag og Tid der han var kritisk til strukturarbeidet som er igangsatt av Kunnskapsdepartementet. Han mener institusjonene fikk få alternativer utover å oppgi hvem de kunne slå seg sammen med.
– At statsråden lanserer som et faktum at det skal lages en stor strukturendring, gjør at han unngår spørsmål om det er behov for en strukturendring, sier Sørbø.
– Denne taktikken fører til at alle blir ivrige etter å lage konstruksjoner om sin fremtid i en tenkt struktur. Men det har ingenting å si, for det er statsråden som til slutt lager hele strukturen, mens spørsmål om store enheter er bedre enn små, ikke blir stilt.
– Er regjeringen for opptatt av «robuste» fagmiljøer?
– Ja. Ordet «robust» er bare en ideologisk vimpel man bruker når noe skal legges ned. Bruker de ordet «robust», legges noe ned etterpå. Det bygger på forenklingen om at store enheter fungerer bedre enn små.
– Men er det ikke bra å ha en regjering som ønsker å løfte forskningsmiljøene?
– Jo, det er en positiv ambisjon, men det er en misforståelse at forskningsmiljøene blir bedre av å bli organisert i enormt store enheter. Du kan få veldig gode forskningsmiljøer gjennom tverrinstitusjonelt samarbeid. Du må ikke slå sammen alle for å få bedre forskningsmiljøer. Det er en illusjon. Det er en forveksling av kvalitet og kvantitet.
Det beste av to verdener
Ved Bjerknessenteret beskriver Nisancioglu og Dokken seg litt som eksempel både på det tverrinstitusjonelle samarbeidet Sørbø etterlyser, og på det robuste forskningsmiljøet kunnskapsministeren etterlyser.
– Jeg tror vi står sterkt på grunn av størrelsen på ekspertisen vi har samlet her, sier Nisancioglu.
– Det er helt avgjørende at man er et tyngdepunkt i den forskningen man driver med, og har oppnådd kritisk masse, sier kollega Trond Dokken.
– Denne typen søknader til ERC er ikke ett enkelt menneskes verk. Det handler om samspillet mellom forskere og at man har et kompetent administrativt apparat.
Men hva er kritisk masse? Hva er et robust forskningsmiljø? Ved Bjerknessenteret jobber det om lag 150 forskere. Senteret trekker på krefter fra de fire samarbeidsinstitusjonene Universitetet i Bergen, Havforskningsinstituttet, Nansensenteret og Uni Research. Det gir senteret bredde og tyngde. I forskergruppen til Dokken, Nisancioglu og Jansen jobber det i dag rundt ti forskere i direkte tilknytning til «Ice2Ice»-prosjektet. Dette skal økes til 20 i løpet av året.
– En av de store fordelene vi har med å ha en viss størrelse, er at vi kan rekruttere de beste søkerne internasjonalt. Da må du være godt kjent og være en god arbeidsplass, sier Nisancioglu, og forteller at de opplever svært god søkertilgang.
– Vi skal rekruttere ti stykker nå. På den første utlysningen til én stilling fikk vi vanvittig mange søkere. Alle internasjonale, fra toppinstitusjoner. De var så gode at jeg ansatte to stykker, forteller Nisancioglu og legger til at dette er en ny opplevelse for dem.
– Det var vanskelig å rekruttere før. For ti år siden var det utenkelig for en amerikansk toppforsker å komme til Bergen.
Et gjennombrudd
Rektor ved UiT, Anne Husebekk, er enig i at den menneskelige faktoren er en viktig årsak til at man bør prøve å heve enkelte forskningsmiljøer. Men det er ikke den eneste.
– Slike forskningsmiljøer vil kunne tiltrekke seg andre gode forskere til Norge, og for omdømmet er det flott hvis Norge kan forbindes med fremragende forskning på noen felt. Men først og fremst er det avgjørende at forskningsresultatene blir spennende og viktige, sier hun.
Ambisjonene deles i aller høyeste grad av kunnskapsministeren. Han vil at norske forskere også skal få oppleve det som andre gjør: store gjennombrudd.
– Det er viktig å få mer gjennombruddsforskning, som igjen kan bidra til å løse flere samfunnsproblemer og gi oss mer kunnskap fremover. Det vil også gi oss mulighet til å få flere dyktige forskere som vil komme til Norge. Hvis vi mener at Norge skal bli verdensledende på innovasjon og oppnå gjennombruddsforskning, må vi prioritere det i budsjettene.
– Kan ikke samfunnets utfordringer også løses gjennom «god nok» forskning, som Aaslestad sier?
– Det er helt riktig. Og de temaområdene som er pekt ut i langtidsplanen, krever bred deltakelse fra hele spekteret av institusjoner i Norge. Vi skal også satse på breddeforskning og de brede utdanningstilbudene våre. For å bruke en forslitt idrettsmetafor: Du trenger breddeidretten for å fylle landslaget.
Mest hardt midtbanespill
Så til våre representanter på landslaget – de som kjempet i et europeisk mesterskap og vant. Kunne det være godt nok med «godt nok», eller må alt være topp?
– Å pirke i forskningstoppen er noe vi får til en og annen gang, sier Trond Dokken.
– Både gjennom tilfeldigheter når de riktige dataene detter deg i fanget, og gjennom hardt arbeid. Hovedmassen av det vi publiserer, er bare hardt arbeid – helt mainstream forskning – som handler om å teste og bekrefte.
– Grunnen til at vi iblant når toppen, er at vi underveis i vår forskning oppdager hva som er viktig. Det er umulig å forskuttere. Man kommer uplanlagt over noen veldig interessante funn. Og noen av de største nyvinningene kommer gjennom frie prosjekter til stipendiatene, sier Nisancioglu og passer til Dokken, som dribler litt med kunnskapsministerens ord:
– Det skal løpes noen kilometer på midtbanen for å få til det ene målet.
