Av Ragnhild Fjellro
Publisert 5. september 2014 kl. 10:22
Drøye ti år etter at trebindsverket om norsk innvandring kom ut, samles nå historien fra år 900, da Norge hadde en identifiserbar statsdannelse, og fram til vår samtid. De første seks kapitlene er skrevet av Knut Kjeldstadli. De neste ni, som omhandler tiden etter andre verdenskrig og fram til i dag, er ført i pennen av Grete Brochmann. Professorene er begge fra Universitetet i Oslo, men Kjeldstadli er historiker og Brochmann sosiolog. Disse fagbakgrunnene gjør det naturlig å lese verket på to måter: for det første som historiebok, for det andre som en bok om innvandring som menneskelig og sosialt fenomen. Begge lesemåtene avdekker både svakheter og styrker i verket.
Som Norgeshistorie tar Kjeldstadli oss over tusen år tilbake i tid, til norsk middelalder med blant annet kristning av Norge, handel med kontinentet og slaveri. Herfra tråkles det videre til sentrale temaer som lutheranisme, nasjonsbygging og verdenskriger. Underveis er det stadig fokuset på ut- og innvandringen som er det styrende for hvilke fortellinger som vektlegges. På knappe to hundre sider har historikeren dekket tida fra år 900 fram til 1945. Svakheten er at noen gjennomganger kan bli overfladiske, men den åpenbare styrken er at boka gir en god innføring i hovedlinjer fra denne perioden. For ferske historiestudenter og andre interesserte som ønsker seg en grei oversikt, er dette gull.
Brochmann holder samme kurs når hun tar over roret, men herfra er det rom for å gå langt mer i dybden, siden hun kan holde seg til de siste sytti årene. Her gjennomgås temaer som innvandring under den kalde krigen, arbeidsinnvandring, asylsøkere, flerkulturelle møter, internasjonalisering og politikk knyttet til innvandring, integrering og flyktninger. Mot år 2000 er mye plass gitt til religiøst mangfold, med særlig vekt på islam, men bakteppet er gjennomgående det politiske landskapet i Norge. Dette er nok noe av årsaken til at boken er blitt kritisert for å være en «redegjørelse for statens innvandringspolitikk» med et abstrakt-byråkratisk språk.
Etter min oppfatning er det ikke overraskende at et verk med ambisjoner om å samle noen av de mest kontroversielle og debatterte fortellingene i norsk historie, med et spenn på over tusen år, blir overfladisk – særlig for den allerede godt innsatte leseren. Å gå i dybden på kulturelle og religiøse møter er i seg selv en svært krevende sport. Her skal det ikke bare handle om norsk historie og politikk. Temaene nører også opp under store og betydningsfulle kontroverser, dilemmaer og konflikter i et internasjonalt perspektiv. Det forfatterne lykkes med i sin gjennomgang, er – i tillegg til å gi en innføring med relativt bred pensel – å problematisere ut- og innvandring som et menneskelig fenomen i seg selv. Hvorfor vandrer vi? Hvilke endringer finner sted? Hva er egentlig fellesskap og nasjoner? Er (inn)vandring av det gode eller onde? Med disse spørsmålene present under lesningen gir dette verket meg anledning til å se ut- og innvandringens lange linjer, og det gir meg en dypere forståelse av at begreper som forflytning, tilhørighet og endring ikke bare angår de andre, men i høyeste grad også meg og oss.
