Publisert 7. mai 2015 kl. 09:46
I Danmark knuste dei egg for å lage omelett. I 2007 vart 12 universitet reduserte til 8, og 25 forskingsinstitutt reduserte til 11. Høyringsfristen var kort og gjennomføringa rask. Institusjonane kunne meine noko om kven dei ville slå seg saman med, men ikkje om dei skulle.
Men eg skulle til Noreg og strukturmeldinga, som tek for seg korleis universitet- og høgskulesektoren (UH) bør vere oppbygd. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen la fram meldinga på ein Unio-konferanse før påske. Vel er han ein høfleg mann, men det var ikkje måte på kor audmjuk han var, eller framstilte seg. Gong på gong brukte han vendingane «i lyttemodus» og «på tilbodssida» om haldninga han og departementet hadde til UH-sektoren. Det kan godt vere sant. Det kan òg vere ein måte å få viljen sin på.
Essensen i meldinga er etter kvart kjend: Det bør verte færre og sterkare institusjonar. Fem større samanslåingar er planlagde alt frå 2016. Krava til oppretting av master- og doktorgrader vert skjerpa. Prinsippa for finansiering held fram, med basisløyving og ein resultatbasert del, den sistnemnde skal auke etter kvart.
Meldinga har fått betimeleg kritikk for å ikkje gå fundamentalt inn i spørsmålet om finansiering. Rekkefylgja var fornuftig: Eit finansieringsutval leverte innstilling i januar, men då utvalet ikkje gjekk nok inn i det mystiske «basis-landskapet», kunne heller ikkje strukturmeldinga gjere det. Ein kan diskutere kor stort det ugjennomtrengelege elementet i basisløyvingane er, og det har representantar frå gamle universitet (UiO-rektoren) og nye universitet (innlegg frå UiA) gjort. Men demokrati- og innsynsargument veg tungt nok aleine til at alle laga med historiske, politiske vedtak, som forklårar basisløyvingane, burde ha vore omsette til forståelege budsjettpostar.
At samanslåingar fremmer kvalitet er djupt diskutabelt, men tanken har brei politisk oppslutnad. SV-aren Steinar Stjernø leia utvalet som i 2008 føreslo tvangssamanslåingar. Framlegget møtte sterk motstand, og den rådande politikken vart mjukare, i ein periode ført av partifelle og statsråd Tora Aasland. SAK-politikken (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon) gav incentiv til samanslåingar. Sektoren som nær samstemd hadde vore mot fusjonar, laga omelett friviljug.
No har altså Høgre overteke. Dei har òg overteke metoden, eg kan kalle det «å tvinge utan tvang». Så langt det går, vil regjeringa vere «i lyttemodus» og «på tilbodssida», eller framstille det slik. Men skruen er stramma noko: Institusjonar som står aleine, og heller ikkje ha fusjonsplanar, vil verte møtte med strengare kriterium ? til dømes om kor mange publiseringspoeng ein produserer. Den ultimate sanksjonen mot institusjonar som vert vurderte til å vere for svake er å ta frå dei akkrediteringa.
To observasjonar til slutt:
Slik vert den norske omeletten til. Frå redaksjonelt stoff til debattinnlegg – strukturmeldinga får stor plass denne månaden. God lesnad. God vår. Forskerforum er i lyttemodus og på di side.