Av Ragnhild Fjellro
Publisert 3. oktober 2014 kl. 10:21
For noen år siden jobbet jeg en periode i Cape Town. Jeg trodde jeg skulle komme til et rettferdig land, men tok feil. Enda apartheidstaten falt i 1994, var det som om det ennå eksisterte noen usynlige sperrer for svarte sørafrikanere, sperrer som stengte dem ute fra de samme ressursene mange hvite tok for gitt. Det forundret meg. Etter å ha lest Biopolitikk, som slett ikke handler om Sør-Afrika, men om ultralyd, bioteknologi, helsetjenester for gravide, familieplanlegging og reproduksjon, tror jeg likevel at jeg forstår det bedre. Hvordan kan det ha seg?
I Biopolitikk samler Nina Levold, professor i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU, artikler fra ni empirisk baserte casestudier utført av forskere med kompetanse fra teknologi, kjønn, samfunn og pedagogikk. Et innledende kapittel avklarer at «biopolitikk» både handler om den rådende reguleringspolitikken, men også om den indre erfaringen på individnivå.
I bokas første del gjøres det analyser av den politiske behandlingen av ultralyd. De tar blant annet for seg tekster fra fagpresse, mainstream presse, stortingsdebatter, kronikker og leserbrev. Langsomt vendes perspektivet fra det strukturelle og mot det menneskelige. Særlig er artikkelen som omhandler emosjonenes inntog i den politiske debatten om tidlig ultralyd, et merkbart vendepunkt. Slik demonstrerer antologiens dramaturgi at debatten rundt ultralyddiagnostikk ikke bare har endret innhold, men også at vektlegging har flyttet seg fra et ekspertbasert, faglig perspektiv til et mer individorientert, etisk preg. Det bekreftes videre i boka, der vi får stifte nærmere bekjentskap med ekspertene. Vi får høre om deres strategier i møte med endringene i politikken, der deres posisjon i ekspertveldet i 1970- og 80-årene ble redusert til å være mer rådgivende fra 1990-årene. De siste kapitlene er i hovedsak basert på ulike dybdeintervjuer med personer som selv har «følt biopolitikken på kroppen». Det er blant annet analyser av gravide kvinners fortellinger om deres erfaring med svangerskap og svangerskapskontroll, og analyser av dokumenter som omhandler deres situasjon. Til sist undersøkes to grupper som får særlig oppmerksomhet i den norske debatten om barn og foreldre: homofile og innvandrere.
Det er særlig i det siste kapittelet at tankene om Sør-Afrika og apartheid melder seg for min del. Her intervjuer forskeren, Guro Korsnes Kristensen, 21 kvinner og menn som har innvandret til Norge fra Iran og Irak. Analysene fra det de forteller, avdekker hvordan politikk er noe som fester seg hos dem, noe som mer eller mindre ubevisst utgjør en fast del av deres selvforståelse, ved at de ofte må svare for den forståelsen de antar andre har av dem. Nettopp slik tror jeg også mange svarte i Sør-Afrika opplever det. Selv om apartheid er over, så sitter forståelsen de har av seg selv som mindreverdige og avstengt, igjen inni dem.
Det er dette perspektivet som gjør at Biopolitikk, til tross for et gjennomgående ganske tungt fagspråk, burde leses av langt flere enn samfunns-, teknologi- og kjønnsforskere. Også politikere og stemmeberettigede vil få en bredere forståelse av hvordan politikk også dreier seg om, og i aller høyeste grad angår, mennesket, vårt indre liv og vår selvforståelse.
