Av Hanne Schou Røising og Hilde Gaard
Publisert 2. mars 2016 kl. 12:36
Hanne Schou Røising, Høgskolen i Østfold
Hilde Gaard, Norgesuniversitetet
Tilrettelegger høyere utdanning for læring i en digital tid? Det er all grunn til å stille dette spørsmålet etter å ha lest Norgesuniversitetets rapport Digital tilstand 2014. For tredje gang har Norgesuniversitetet gjennomført en stor undersøkelse blant ledere, fagansatte og studenter om den digitale tilstanden i universitets- og høgskolesektoren.
Resultatene fra den siste undersøkelsen peker i samme retning som de to foregående undersøkelsene, gjennomført i 2008 og 2011. Den store vinneren i bruk av digitale verktøy er anvendelsen av læringsplattformer og storstilt distribusjon av forelesningsmateriell, hovedsakelig i form av powerpointpresentasjoner. Digitale læringsplattformer gjorde sitt inntog i sektoren i 1990-årene, og brukes i dag på så å si samtlige høgskoler og universiteter. Læringsplattformene brukes nå som da hovedsakelig for å formidle beskjeder og fagstoff, og i mindre grad for å tilrettelegge for studentaktivitet og samarbeid. Med læringsplattformene ble det enkelt å distribuere forelesningsmateriell, og den siste undersøkelsen bekrefter at dette gjøres i stor stil. Ifølge Digital tilstand 2014 deler 80 prosent av fagansatte fagstoff daglig eller ukentlig.
Les også: Det studentene vil ha, er ikke alltid det de lærer mest av.
Det er god grunn til å undre seg over om dette bidrar til økt læringsutbytte for studentene. Hvorvidt de som var til stede under en forelesning, mener at tilgang til lærerens forelesningsmateriell opplastet i læringsplattformen bidrar til læring, er én side av saken. Hvilket utbytte de som ikke var til stede har av forelesningsmateriellet, er en annen side. Vi mener det ville vært bedre at læreren gjorde videoopptak av presentasjonen. Dette gjøres imidlertid i svært beskjeden grad. Faktisk har bruk av forelesningsopptak gått tilbake siden undersøkelsen i 2011.
Fra 1980-årene har det foregått en digital revolusjon. Bærbare datamaskiner med tilgang til internett har blitt allemannseie. 98 prosent av studentene har tilgang til PC eller Mac. De mobile telefonene har gått fra å være teknologi som muliggjorde telefonsamtaler og sending av tekstmeldinger, til smarttelefoner som langt på vei har samme muligheter som avanserte datamaskiner. Dagens smarttelefoner gir tilgang til flere bøker og mer informasjon enn våre forfedre kunne drømme om, og 92 prosent av dagens studenter eier slike. 41 prosent av dagens studenter eier et nettbrett, ifølge Digital tilstand 2014.
Hvorfor brukes ikke disse verktøyene i større grad i høyere utdanning? Potensialet for læring er enormt hvis lærestedene utnytter og møter studentene på de arenaene de selv foretrekker og bruker daglig. Med mobilen er det mulig å legge inn korte læringsøkter hvor og når som helst. Den kan brukes til å aktivisere studentene på en helt annen måte enn noe annet verktøy tidligere. Hvorfor ikke bruke den til flervalgsspørsmål for å trigge refleksjon og gode faglige diskusjoner? Det finnes også eksempler på forelesere som lager engasjerende og inspirerende videoer som får studentene til å strømme til forelesningene.
I tillegg muliggjør dagens tilgang til digitale skytjenester og delingstjenester samarbeid som aldri tidligere har vært mulig. Møter kan holdes via nettbaserte møterom der deling av lyd, bilde og skjerm gjør møteplasser uavhengige av sted. Muligheter for samskriving via Office 365, Google Disk, Dropbox, Etherpad og lignende innebærer at vi kan jobbe sammen om tekster, helt uavhengig av tid og sted. Databaser for vitenskapelige artikler og bøker er tilgjengelig på måter vi aldri tidligere har vært vitne til. Vi kan få tilgang til forelesninger fra de mest prestisjetunge universitetene i verden. Hvorfor utnytter ikke utdanningssektoren i Norge større grad disse mulighetene?
Ved å lese Digital tilstand 2014 kan man få inntrykk av at sektoren ikke har integrert de digitale mulighetene inn i sine undervisningopplegg slik det kunne forventes. Det potensialet slike digitale verktøy og medier har for deling, samarbeid og læring blir bare i beskjeden grad tatt i bruk. Når ni av ti fagansatte sier at de som regel gjennomgår nytt pensum i plenum på campus, kan det være fristende å hevde at deler av vår undervisningspraksis ikke forholder seg til at bøker er tilgjengelig for dem som vil – og ikke minst til all den informasjonen og kunnskapen vi har tilgang til utenom bøkene.
Digitale verktøy og medier innehar et stort potensial for læring, som bør føre til i en endring av vår tradisjonelle undervisningspraksis. Vi forventer at sektoren utvikler og tar i bruk nye pedagogiske metoder. Prinsippet om det omvendte klasserommet der studentene i større grad blir aktive i egne læreprosesser, er et eksempel på en undervisningspraksis vi antar vil øke i omfang framover.
Dersom høyere utdanning skal utnytte digitale verktøy på en slik måte at potensialet for å fremme læring og kvalitet i utdanning styrkes, tror vi det er avgjørende at det gjøres organisatoriske grep ved lærerstedene, slik det også anbefales i Digital tilstand 2014. Arbeidet må forankres i strategier og handlingsplaner, lederne må bli mer tydelige på formålet med teknologibruken, og det må legges til rette for opplæring og kompetansefremmende tiltak. Ledelsen er en viktig premissleverandør for hvordan de fagansatte jobber med og tar i bruk teknologi. Lederne mener også at de fagansatte i større grad er involvert med å ta i bruk digitale verktøy enn de fagansatte selv mener er tilfelle. I tillegg rangerer lederne ildsjeler som viktigste faktor for å fremme god bruk av teknologi til læringsformål; de er viktigere enn strukturelle og formaliserte tiltak forankret i strategier og handlingsplaner. Det hindrer en systematisk og helhetlig tilnærming til teknologistøttet utdanning, som da styres av individuelle preferanser og vilkårlighet framfor strategiske valg.
For å komme i mål må vi vite hvor vi vil. Det er dét strategiarbeid i bunn og grunn handler om. Og når målene er satt, må disse nedfelles i handlingsplaner. Skal det satses, må ledelsen være villig til å bla opp lommeboka. Det kan gjøres i form av tilrettelegging for pedagogisk utviklingsarbeid, publisering av vellykkede prosjekter, tilrettelegging for kompetanseheving, og ikke minst koordinering av nødvendige støttefunksjoner, gjerne organisert som egne organisatoriske enheter der læringsteknologi, medieproduksjon og pedagogikk integreres i et helhetlig ressurssenter. Når 78 prosent av faglærere i sektoren hevder at de selv vurderer om de vil ta i bruk digitale verktøy i sin undervisning, blir resultatene tilfeldige. Det kan ikke være opp til hver enkelt faglærers ønske eller vilje å ta i bruk digitale verktøy. Norske studenter får da ulik erfaring med teknologibruk, og dermed ulik digital kompetanse når de kommer ut i arbeidslivet.
Som en konsekvens av nye måter å drive undervisning på er det et uttrykt behov hos fagansatte om at institusjonene legger til rette for kompetanseheving innen pedagogisk bruk av digitale verktøy. Over 50 prosent mener dette bør gjøres obligatorisk. Institusjonen må ha et systematisk opplegg for å styrke fagansattes digitale kompetanse, og det må legges til rette for kompetanseheving ved at det avsettes tid på arbeidsplanen for å kunne delta. Erfaringer fra Høgskolen i Østfold har vist at da ledelsen åpnet for at de ansatte kunne bruke deler av ordinær arbeidstid til å øke sin kompetanse, gikk deltakelsen på studiet i Digitale verktøy og medier i nettbasert og fleksibel utdanning opp med 75 prosent. Når utgangspunktet er frivillige kurs og personlig engasjement, forsterkes derimot inntrykket av at det er ildsjeler og engasjerte ansatte som driver utviklingen. De tre undersøkelsene peker på utdanningsledelsens betydning for å utnytte digitale verktøy i undervisning og læringsaktiviteter. Det er på tide å avlaste ildsjelene og systematisere innsatsen.
Hverken Norgesuniversitetet, Kunnskapsdepartementet eller universitets- og høgskolesektoren bør slå seg til ro med de resultatene som undersøkelsen Digital tilstand 2014 presenter. Norgesuniversitetet må fortsette oppdraget de har fått fra Kunnskapsdepartementet, nemlig å fremme utvikling og bruk av teknologi for læring og fleksibel utdanning, og bidra med kunnskapsutviklingen innenfor dette feltet. Utdanningssektoren må i større grad realisere det potensialet for læring og utdanning som ligger i dagens teknologi. Ikke bare fordi Norgesuniversitet og Kunnskapsdepartementet mener vi skal det, men først og fremst fordi det kan bidra til økt kvalitet på undervisningen, og til syvende og sist økt læring for studentene.
Ny teknologi og nye tjenester endrer læreprosesser og kan skape variasjon i læringsaktiviteter. Høyere utdanning kan aktivt utnytte digitaliseringen til kvalitetsheving av utdanningsvirksomheten. Men det krever at ledelsen går foran. Tida er inne til å utøve strategisk og operativ ledelse for å sidestille undervisningens viktighet med forskningens, og ha et tilsvarende tilfang av insentiver.
