Av Tine Borg og Susann Strømsvåg, Norsk studentorganisasjon
Publisert 3. mars 2016 kl. 09:04
Susann Strømsvåg, fagpolitisk ansvarlig, Norsk studentorganisasjon.
Tine Borg, fagpolitisk ansvarlig, Norsk studentorganisasjon.
Siden kvalitetsreformen ble innført på tidlig totusentall, har sektoren snakket om at undervisning bør likestilles med forskning. Kvalitetsreformen feilet. Det gjorde også intensjonen om å likestille undervisning og forskning. Det samme temaet står igjen på dagsordenen i forbindelse med den kommende stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning. At kunnskapsministeren ved flere anledninger har ytret hvor viktig det er å ha høye ambisjoner på studentenes vegne, er vel og bra, men ikke bra nok alene. Studentene skal også stille krav til den undervisningen og involveringen de møter. Det holder ikke at undervisningen kun er forskningsoppdatert, den må også være forskningsdeltakende. Først da blir studenter deltakende i utviklingen av et fag, og ikke kun mottakere av forskning. Det er her vi må legge listen. Noe annet er ikke godt nok.
Utdatert undervisning
Det pedagogiske virkemiddelet læringspyramiden viser forskjellene på hvor mye en gjennomsnittlig person lærer av utvalgte metoder. Den viser blant annet at læringsutbyttet er på rundt fem prosent ved kun å høre på andre prate. Gruppediskusjoner har derimot et læringsutbytte på femti prosent, og å formidle og diskutere med andre: 90 prosent. Prosentandelene er ikke en fasit, men gir allikevel indikasjoner vi ikke kan overse.
LES OGSÅ: Vil stille større krav til studentene.
I grunnskolen og i videregående opplæring blir menneskers ulike måter å lære på ivaretatt ved at tilpasset opplæring skal ligge til grunn for all undervisning og opplæring. I høyere utdanning er det i all hovedsak lagt opp til at alle skal lære på samme måte, som oftest gjennom monologbaserte forelesninger. NSO vil ikke forelesningene til livs, men ønsker at forelesning som undervisningsform skal tilpasses tiden vi lever i. Forelesningsformen kom som et tilbud til dem som ønsket å lære, men som ikke kunne lese selv. Det er ikke en utfordring i dag, men løsningen er fortsatt den samme. Om en legger læringspyramiden til grunn, er det uforståelig at den klassiske forelesningsformen fortsatt dominerer norsk høyere utdanning.
Studiebarometeret 2015 viser nok en gang at undervisningen er en av de tingene studentene er minst fornøyd med. De samme resultatene har stått svart på hvitt i flere år. Dette viser at til tross for studentenes tilbakemeldinger på kvaliteten, så blir lite gjort. Argumenter om lite ressurser, stram timeplan og for mange studenter på studieprogrammet er ikke gode nok. Å gå fra monologbasert til dialogbasert undervisning er veldig enkelt, og samtidig helt gratis.
Torkel Brekke trekker frem i sitt debattinnlegg i Forskerforum nr. 2/2016 at den tradisjonelle forelesningen ikke er den beste undervisningsmetoden, og at problembasert undervisning bør være sentralt i kvalitetsarbeidet ved institusjonene. Dette er noe NSO selvsagt er enig i; undervisningsform må tilpasses læringsutbyttet studenten skal sitte igjen med. Skal undervisningen bli mer problembasert, og derav også fravike fra det tradisjonelle og monologbaserte, må det stilles tydelige krav og forventninger til dem som skal undervise, samt undervisningen som gjennomføres. Undervisningen må, i likhet med det faglige innholdet, være basert på den nyeste forskningen. Sånn sett finnes det enda en grad av forskningsbasert utdanning. Institusjonene må sørge for at de vitenskapelige ansatte har den pedagogiske og didaktiske kompetansen som kreves.
Et akademisk fellesskap
NSO mener at studentene skal inkluderes i hele det akademiske fellesskapet, både i forskningsarbeid og utdanningsarbeid. Brekke skriver at faglig læring ikke kun handler om faktakunnskaper, men også om overføring av taus kunnskap fra fagpersoner til studenter. Den tause kunnskapen innebærer mer enn det som kan formuleres tydelig og konkret i en tekst eller i en forelesning.
Studiebarometeret viste at de studentene som rapporterte at de er minst fornøyde med utdanningen sin, var de samme studentene som fikk minst tilbakemeldinger fra sine faglærere. Dette problemet vil løses dersom studentene inviteres til å bli en naturlig del av det akademiske fellesskapet. Dersom så gjøres, vil taus kunnskap enkelt kunne overføres mellom studenter og faglærere ved at faglige problemstiller og spørsmål kan diskuteres og drøftes. Vi ønsker oss akademisk ansatte som er stolte over hver student som ønsker å være en del av det fagmiljøet de selv representerer. Det mener vi vil danne grunnlaget for gode diskusjoner, studenter og undervisere som utfordrer hverandre og en faglig utvikling og læring som gir studentene best mulig grunnlag for å ta i bruk kunnskapen etter endt utdanning. I våre øyne er det liten tvil om at dette vil bidra til økt kvalitet både på forskning og undervisning.
Høye forventinger og ambisjoner
For å snøre sammen garnnøstet og trekke frem den røde tråden så er NSO helt enige i at studentene bør få muligheten til å forske. Men ikke bare forske. Studentene bør inkluderes i hele det akademiske fellesskapet. Studenter bringer med seg andre perspektiver, kunnskaper og ferdigheter enn vitenskapelige ansatte, og dette potensialet burde utnyttes.
Vi som studenter har høye forventninger til de underviserne vi møter ved universitetene og høyskolene. Vi forventer å møte en kultur der undervisning prioriteres like høyt som forskning. Vi forventer at de vitenskapelige ansatte har høye ambisjoner for egen undervisning, akkurat som studenter skal ha høye ambisjoner for egen deltakelse og læring. Det er ikke bare kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen som skal forvente at det stilles høye krav til studenter og undervisere, vi skal også stille høye krav til hverandre og til oss selv.
Vi tror de fleste er enige om at det må skje noe for å endre både undervisningen og undervisningens status. Debattene som har gått den siste tiden, tyder på at vi er enige om hvilke utfordringer vi må løse. Spørsmålet blir da hvem eller hva som står i veien for endringene. Er vi uenige i hva som er løsningen? Er det ikke vilje til endring? Er det ikke ressurser til endring?
Vi har store forhåpninger til at den kommende kvalitetsmeldingen vil være en utfordring som institusjonene og politikere ikke kan ignorere. Studentene vil delta. Vi vil være ressurser, utfordrere, kolleger og samarbeidspartnere. Vi kaster hansken, vil noen plukke den opp?
