En vandrehistorie om en vandrehistorie
LUKK

DEBATT

En vandrehistorie om en vandrehistorie

Av Birger Svihus, professor ved NMBU

Publisert 17. september 2015 kl. 11:20

Eksemplet med spinat er ikke et godt eksempel på en akademisk myte, mener ernæringsprofessor.

en-vandrehistorie-om-en-vandrehistorie


Birger Svihus er professor i ernæring ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

I septemberutgaven av Forskerforum settes det søkelys på et svært viktig tema. Usanne myter kan feste seg som følge av at forskere siterer påstander uten å kontrollere kilden. «Hastverk og latskap», som det slås fast med store typer på forsiden. Forskerforum gjør en utmerket jobb i å ta opp svært viktige akademiske problemstillinger, og denne artikkelen er ikke noe unntak.

Men eksempelet med spinat er ikke noe godt eksempel på en akademisk vandrehistorie uten rot i virkeligheten. Spinat er nemlig en usedvanlig god kilde til jern, og innholdet er ofte 10 ganger høyere på vektbasis enn i andre grønnsaker. Selv det jernrike storfekjøttet blir rosablekt sammenlignet med den ofte dobbelt så jernrike klorofyllstruttende spinaten. Siden spinat inneholder over 90 prosent vann, blir forskjellen enda større om vi regner på tørrstoffbasis. Det er faktisk svært få matvarer som inneholder mer jern enn spinat, med lever og blod som hederlige unntak. Riktignok vil jernet i spinat akkurat som for alle andre plantekilder ha en noe lavere tilgjengelighet enn jern i kjøtt, men forskjellen for akkurat spinat er faktisk betydelig mindre enn for mange andre plantekilder, for eksempel kornprodukter. Årsaken er at spinat inneholder lite av det jernbindende stoffet fytinsyre, samtidig som det inneholder mye av det absorpsjonfremmende C-vitaminet (Hazell og Johnson (1987). British Journal of Nutrition 51, 223-233). I et klassisk amerikansk studie var det for eksempel ingen betydelig forskjell mellom spinat og storfekjøtt i jerntilgjengelighet (Zhang med flere (1989). British Journal of Nutrition, 61, 331-343). 

I akkurat dette tilfellet er det altså forfatteren og hennes kilder som har begått den akademiske synden å ta en vandrehistorie for gitt uten å sjekke kilden grundigere. De har med andre ord klart kunststykket å produsere en vandrehistorie om en vandrehistorie. Trøsten kan være at denne feilen ironisk nok bare gjør temaet enda mer aktuelt.

Les artikkelen om akademiske myter her: Hviskeleken