Et uprofesjonelt instrument
LUKK

KRONIKK

Et uprofesjonelt instrument

Av Tord Høivik, 1. amanuensis emeritus, Høgskolen i Oslo og Akershus

Publisert 3. september 2013 kl. 09:51

Tellekantsystemet er dårlig tilpasset profesjonsfagene. Publiseringspoeng brukes ukritisk som styringsverktøy, mener Tord Høivik, som ønsker en grundig gjennomgang av systemet.

et-uprofesjonelt-instrument


Tord Høivik, 1. amanuensis emeritus, Høgskolen i Oslo og Akershus

Det norske tellekantsystemet ble innført for ti år siden. Nå begynner Kunnskapsdepartementet å tvile på tiltaket. «Det er et problem at forsknings- og innovasjonsresultatene ikke tas raskt i bruk», skriver departementet i forskningsmeldingen 2013. Forskningen støver ned i internasjonale tidsskrifter. Innovasjonene forblir lokale.

Jeg er knyttet til Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Kravet om mer forskningspublisering i alle fag hviler tungt på høyskolen. Alle har godt av faglige utfordringer. Men etter ti års erfaring er det tydelig at tellekantene ikke fungerer etter sin hensikt. Universitetene kan snakke for seg selv. Det jeg er opptatt av i denne kronikken, er at profesjonsfagene deltar i debatten. Vi bør ikke vente på universitetsfolket, men ta stilling til hvordan våre egne visjoner for utdanning, forskning, utvikling og innovasjon kan realiseres i det neste tiåret. Da må vi starte med dagens situasjon.

Systemet, som i dag har navnet CRIStin, har tre viktige dimensjoner. For det første er CRIStin et datavarehus. Systemet brukes til å dokumentere konkrete resultater av forsknings- og utviklingsarbeid. CRIStin er langt bredere enn en vanlig bibliografi. CRIStin omfatter både faglige utgivelser som monografier, samleverk og fagartikler: bidrag til faglige konferanser i form av foredrag og papers; formidling i form av lærebøker, debattbøker, avisartikler, radio- og TV-programmer; faglige bidrag som kunst-, museums- og webutstillinger og praktiske anvendelser i form av patenter, lisenser og nye bedrifter.

For det andre brukes en bit av systemet som forskningsindeks. Dette instrumentet har langt smalere dekning enn CRIStin som helhet. Forskningen måles ved å telle opp antall publikasjoner i de faglige publiseringskanalene. De ulike publikasjonstypene teller ulikt. En fagbok veier fem ganger som mye som en fagartikkel i et vanlig fagtidsskrift. En artikkel i en antologi teller 70 prosent av en tilsvarende artikkel i et tidsskrift. Dessuten er tidsskriftene nivådelt. De mest anerkjente, normalt en femtedel av titlene, plasseres på nivå 2, og deres artikler teller tre ganger så mye som artikler på nivå 1.

For det tredje brukes indeksen som fordelingsnøkkel mellom institusjonene. Siden 2004 har det totale antall poeng økt betraktelig. Men potten har ikke økt tilsvarende. I starten ga hvert publikasjonspoeng et bidrag på godt over 40 000 kroner. I dag ligger gevinsten på ca. 33 000. Siden pengene kommer fra en fast pott, er det ikke nok å publisere mer enn tidligere. Vi må publisere mer enn våre naboer. Erfaringer fra Australia i 90-årene viser at slike ordninger kan ha «overraskende sterke effekter på kollektiv atferd» (Et åpnere forskningssystem, NOU 2011: 6). Landet fikk en svært sterk vekst i antall vitenskapelige publikasjoner. Men gjennomslagskraften målt ved antall siteringer falt. Forskerne begynte å publisere mer i mindre viktige tidsskrifter, der det var lettere å slippe gjennom nåløyet

Dokumentasjonsdelen av CRIStin er et utmerket tiltak. Den løfter alle former for forskning, utvikling, innovasjon og kunstnerisk virksomhet fram i dagen. CRIStin funger som en slags nasjonalbibliografi for norsk kunnskapsproduksjon. Jeg bruker den flittig for å orientere meg om hva som foregår ved høyskolene og andre institusjoner. Databasen vil være en grunnleggende ressurs for forskere, historikere og journalister òg i årene som kommer.

Måleinstrumentet er langt mer problematisk. De fleste høyskolene legger stor vekt på denne indikatoren i sin universitetsstrategi. Det tror jeg ikke er lurt. Det er svært vanskelig å begrunne at antall fagartikler i norsk bibliotek- eller barnehageforskning måler samme forskningsmengde som antall fagartikler i kjemi eller kjernefysikk. «Bibliometriske mål for forskning er enkle, sammenfattende og tilgjengelige for ikke-forskere», skriver Øyvind Østerud. «Det er derfor de har slått igjennom i forskningspolitisk sammenheng.» («Hvordan måle vitenskap?» Det Norske Videnskaps-Akademi, 2009)

Det er lettere og billigere å telle publikasjoner enn å vurdere deres innhold.

Selv betrakter jeg summen av publiseringspoengene som et fiffig politisk grep fra myndighetenes side for å late som man har oversikt over norsk forskning. Det er lettere og billigere å telle publikasjoner enn å vurdere deres innhold. Men når folk skal ansettes, nøyer vi oss ikke med poeng. Da krever vi med rette en faglig vurdering av arbeidene. Ved ansettelser skal også bidrag til undervisning og utviklingsarbeid telle, sier forskriftene.

At dette vaklevorne instrumentet i tillegg brukes som fordelingsmekanisme, er uheldig, spesielt for profesjonsfagene. Pedagogikk og helsefag, medie- og sosialfag trenger et levende samspill mellom forskning, undervisning, utvikling, innovasjon og løpende praksis. Når bare fagfellevurderte tekster teller, lokkes de fremste fagfolkene bort fra praksisfeltet. De fristes til å konsentrerer seg om prosjekter rettet mot internasjonal publisering, mens resten av staben tar løftet med å utdanne neste generasjon av praktikere. Det hjelper ikke å snakke pent om undervisning når universitets- og høyskolelektorene ligger seksti tusen kroner under sine kolleger i skoleverket.

Problemet løses ikke ved festtaler. Det som måles, blir gjort. De fleste studenter holder seg til pensum og knapt nok det. De ansatte er i samme båt. Når poengene teller, teller vi poeng. Vi gjør ikke det vi blir berømmet for en gang i året, men det vi faktisk blir belønnet for gjennom semesteret. Problemet løses heller ikke ved å forbedre måleinstrumentet. Staten ønsker mer og bedre formidling. Departementet har i en årrekke prøvd å lage en indikator for formidlingsinnsats. Men uten hell. Problemet er ikke av teknisk, men av prinsipiell art.

Det gir bare mening å legge sammen likeartede størrelser. Vi kan snakke om Norges folketall. Et menneske er et menneske er et menneske. Vi kan snakke om Norges biomasse. Det er den samlede vekten av levende organismer innenfor Norges grenser. Men et begrep som Norges dyretall er meningsløst. Vi kan i og for seg legge sammen antall mennesker, mus og mygg, men summen kan ikke benyttes til noe fornuftig.

Antall publikasjoner forteller noe om institusjonenes bidrag til den faglige samtalen mellom forskerne. Det gjelder selvsagt bare hvis de blir lest. Derfor har siteringsindikatorer en viss verdi i teoretiske fag. Men heller ikke her kan tallene sammenlignes på tvers av fagfeltene. Arbeidsformene, publiseringsmønstrene og siteringspraksisen varierer for mye fra disiplin til disiplin. Høyenergifysikere publiserer artikler med hundrevis av forfattere. Humanister er ensomme ulver.

Når det gjelder profesjonsfagene, er problemet mer grunnleggende. Det er forskjell på et fag og et fagbibliotek. Alle fag er sosiale byggverk. Kjemien består ikke av noen millioner artikler på verdensveven, men av samspillet mellom tekstene, laboratoriene og mennesker som driver med kjemi: studenter, forskere, lærere, ingeniører. Vi skiller mellom levende og døde språk. Hvis menneskene fjernes fra nettverket, er kjemien like død som akkadisk og babylonsk.

Men det er likevel forskjell på disiplin- og profesjonsfag. De akademiske disipliner er bygd rundt og bæres av forskningsvirksomheten. Den typiske kjemiker svinger pipetter og glasskolber i sitt laboratorium. Hun søker etter allmenn kunnskap. Anvendelsen kommer, eventuelt, i neste runde. Teori går forut for praksis. Profesjonsfagene er sentrert rundt den profesjonelle praksis. Den typiske sykepleier setter sprøyter og skifter bandasjer ved sykesengen. Han har som mål å hjelpe denne ene pasienten. De allmenne lærdommene kommer, eventuelt, på et senere tidspunkt. Praksis går forut for teori. Disiplinene har derfor et tettere og dypere forhold til forskningstekstene enn profesjonene. Profesjonene har et tettere og dypere forhold til den løpende praksis. Gjennom indikatorene i CRIStin har Kunnskapsdepartementet tvunget de praktiske profesjonsfag inn i en logikk og et målesystem som er beregnet på de teoretiske disiplinfag.

Den internasjonale debatten rundt slike målesystemer er intens. Vi vet lite om hvilke effekter slike systemer faktisk har. I Storbritannia, som var tidligst ute med resultatbasert finansiering, har systemet blitt kritisert for å favorisere tradisjonelle universitetsfag. Konsentrasjonen om publisering har redusert forskningens relevans for samfunns- og næringsliv. Forskingsmeldingen tyder på at også departementet begynner å få kalde føtter. Tellekantsystemet skal evalueres. Det har kommet mange advarsler underveis, men det er først og fremst folk fra disiplinene som har protestert. Belønningssystemer fører lett til strategisk atferd, skriver Østerud. Vi prøver å oppnå flere poeng uten å øke den reelle innsatsen. «Foreløpig er omfanget, metodene og virkningene av dette lite systematisk undersøkt.»

Forvaltningen forstår ikke sine egne instrumenter.

I etterkant av meldingen bør også profesjonsfagene markere seg. Sosiale profesjoner trenger andre vurderingsformer enn naturfag og medisin. I våre fag er forholdet mellom forskning på den ene siden og reell innovasjon i praksisfeltet på den andre siden grunnleggende problematisk. Legene og helsevesenet har tatt «praksisproblemet» på alvor ved å bruke mye tid og penger på metastudier (Cochrane), utvikling av standardiserte prosedyrer, systematisk etterutdanning og tilrettelagte faglig informasjon. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har over 150 ansatte.

Jeg mener selv at praksisfagene trenger en sterkere teoretisk forankring. Men den ukritiske bruken av publiseringspoeng som styringsverktøy truer profesjonenes egenart. Forvaltningen forstår ikke sine egne instrumenter. En akademisering som legger mer vekt på publisering enn på innovasjon undergraver samspillet mellom profesjonell teori og profesjonell praksis. Derfor trenger profesjonshøyskolene en faglig debatt om måling av kunnskap og insentiver for kunnskapsproduksjon.