Av Elin Rekdal Müller
Publisert 1. mars 2016 kl. 09:34
– Selv om kvinnene skulle utgjøre flertall på toppnivå etter hvert, kan det hende at den tunge forskningen da kommer til å foregå andre steder, advarer Cathrine Egeland.
Forskningsrådets Toppforsk-satsning delte nylig ut én milliard kroner til 46 fremragende prosjekter. Ni av dem hadde kvinnelig prosjektleder. Det er for få, mener Forskningsrådet.
– Vi er ikke fornøyde med andelen kvinner her, slik vi heller ikke er fornøyde med kvinneandelen i mange av våre andre program, sier Anders Hanneborg, direktør for divisjon for vitenskap i Forskningsrådet og ansvarlig for Toppforsk. Satsningen er et spleiselag mellom Forskningsrådet og forskningsinstitusjonene.
– Flere kvinner må søke
22 prosent av søknadene til Toppforsk hadde kvinnelig prosjektleder. Prosjektene gjennomgikk først en ekspertvurdering. Blant prosjektene med best karakter valgte så forskningsinstitusjonene selv ut dem som fikk midler. Etter denne siste runden endte kvinneandelen blant de innvilgede søknadene på 19,5 prosent. Hovedårsaken til den lave andelen kvinner var altså ikke at de gjorde det spesielt dårligere i konkurransen, men at for få søkte.
– Det handler derfor om å få flere kvinner til å søke, mener Hanneborg.
Han tror kvinneandelen også på toppforskningsnivå vil øke etter hvert fordi dette skjer i Forskningsrådets andre program.
– De tre siste årene har prosentandelen for kvinnelige prosjektledere som får midler, i gjennomsnitt ligget på 37–38 prosent, og den øker stort sett hvert år. For de yngre forskerne er dessuten situasjonen mye bedre. For mobilitetsstipend i Fripro er kvinneandelen 65–70 prosent.
– Men for å nå opp i satsninger som Toppforsk må du ha en ganske lang karriere bak deg. Gjennomsnittlig alder for nytilsatte professorer er 50 år, og de hentes fortsatt fra årskull hvor kvinneandelen er mye lavere, sier Hanneborg.
Moderat kjønnskvotering
Toppforsk er en del av Forskningsrådets Fripro-program, som skal støtte fri, grunnleggende forskning. Det særegne ved Toppforsk er målet om å løfte de beste norske forskningsmiljøene opp i et internasjonalt tetsjikt. Å oppnå god kjønnsbalanse har vært et mål.
– Vi har brukt moderat kjønnskvotering som virkemiddel i Fripro i flere år. Blant prosjekter med tilnærmet lik faglig kvalitet skal prosjekter med kvinnelig prosjektleder prioriteres. Da har vi gjennomgående fått en noe høyere innvilgelsesrate for prosjekter med kvinnelig leder enn for dem med mannlig leder, sier Hanneborg.
Forskningsrådet hadde imidlertid ingen avtale med forskningsinstitusjonene om moderat kjønnskvotering i Toppforsk, men oppfordret dem til å ta hensyn til rådets policy for kjønnsbalanse.
– Kvinner velger smalere
Hvor blir det så av kvinnene? Det er grunn til å se nærmere på hva toppforskning handler om, mener forskerne Gry Brandser og Sevil Sümer ved Uni Research Rokkansenteret. De står bak den nye rapporten «Farefull ferd mot toppen – muligheter og begrensinger for kjønnsbalanse i akademiske toppstillinger», utført for Forskningsrådets Balanseprogram.
– Vi må spørre om hva som er toppforskningens premisser. Hvilke forskningstema anses som viktige og relevante for framtida, spør Brandser.
– Ofte velger kvinner tema som defineres som litt smalere enn det menn driver med. Det er også slik at kvinners meritter kan se annerledes ut. Fordi kvinners forskningsfelt gjerne defineres som snevrere, publiserer de i mindre prestisjetunge tidsskrift. Da setter ikke kvinnene agendaen for hva som er viktigst i forskningen, mener Brandser.
– Dette blir enda tydeligere på eksellens-nivå, hvor man skal nå ut til et internasjonalt og større publikum for å få tyngden som regnes som meritterende.
Men at kvinners forskning ikke blir sett på som viktig nok til å få midler i Toppforsk, er ikke Hanneborg enig i.
– Vi har ikke grunnlag for å kunne si det. Det er ikke noe vesentlig skille mellom kjønnene når det gjelder karaktersettingen som settes i Fripro-vurderingene, og innvilgelsesprosenten er vel så høy for kvinner som for menn. Selv om vi foretar en moderat kjønnskvotering, er det i hovedsak karakterene som avgjør om man får midler eller ikke, sier Hanneborg.
Mange bekker små
I Balanse-rapporten kommer det også fram at faktorer som lav siteringsindeks, hull i CV-en og manglende nettverk kan forklare kvinners fravær på toppnivå.
– Kvinner opplever å ha lavere prestisje blant kollegene sine. De siteres sjeldnere og når mindre utover eget institutt med forskningen sin. De kommer rett og slett ikke inn i eksellens-løpet, sier Brandser.
– I toppforskningsverdenen er dessuten store heterogene nettverk av bekjentskaper viktigere enn små homogene nettverk. Kvinner har ofte det siste. Men å pleie nettverk krever reising og deltakelse etter arbeidstid, noe som er vanskelig når man har omsorgsansvar, sier hun.
Hull i CV-en kan også gjøre det vanskelig å få forskningsmidler.
– Flere kvinner enn menn har slike hull på grunn av foreldrepermisjon. Dette blir lagt merke til og stilt spørsmål ved. Det tar tid å komme inn i forskningen og få publisert når man er tilbake igjen også, sier Sümer.
– Kan også gjelde menn
Seniorforsker Cathrine Egeland ved Arbeidsforskningsinstituttet er enig med Brandser og Sümer i at mønsteret i Forskningsrådets tildelinger må undersøkes nærmere. Men hun mener at utfordringene de avdekker, ikke bare gjelder kvinner.
– Det er verken lett for kvinner eller menn i dagens akademia med økende konkurranse om forskningsmidler og faste stillinger. Før kvinner utropes til de største ofrene, bør man studere hvordan arbeidshverdagen faktisk er blitt både for kvinner og menn i akademia, sier Egeland. Hun har forsket på ansatte i universitets- og høgskolesektoren. Nylig holdt hun innlegg om kjønnsubalanse i akademia på Nettverkskonferansen for sektorens likestillingsarbeidere.
– Anonymisering ikke nok
Brandser og Sümer foreslår flere tiltak som kan bøte på den lave kvinneandelen på toppen: bedre oppfølging fra ledelsen, tydelige handlingsplaner, mentorordning, flere kvinnelige rollemodeller, samt å gjøre undervisning meritterende da kvinner underviser mer enn menn. I tillegg mener de at anonymisering av søkere bør vurderes.
Egeland har ikke tro på at et tiltak som anonymisering vil hjelpe kvinner i særlig grad.
– Det blir for enkelt å tro at om man bare fjerner det kjønnsspesifikke, så har man sikret like muligheter og objektivitet i utvelgelsesprosessen. Større gjennomsiktighet når det gjelder hvem som sitter i panelene som vurderer søknadene, deres faglige prioriteringer, vektlegging av prosjektledererfaring og betydningen av nettverk er viktigere, sier Egeland.
Hun mener det heller ikke er gitt at kvinneandelen i toppforskning vil bedre seg med tiden, slik Hanneborg tror.
– Det er ingen garanti for at universitetene beholder sin status i framtida. Selv om kvinnene skulle utgjøre flertall på toppnivå etter hvert, kan det hende at den tunge forskningen da kommer til å foregå andre steder. For eksempel i store forskningskonsortier utenfor UH-sektoren, hvor menn er i flertall, sier Egeland.
– Det er viktig at man ikke utelukkende konsentrerer seg om kjønnsbalansen på toppforskningsnivå. Det er ikke sikkert at det er like viktig eller gjevt å være professor i UH-sektoren om ti eller tjue år, og da sitter man kanskje med nok en kvinnedominert, men mindre betydningsfull sektor, sier hun.
