Av Per Hetland, førsteamanuensis, Universitetet i Oslo
Publisert 5. mars 2015 kl. 09:28
Forskerforum har den siste tiden vært arena for en viktig diskusjon om forskningsformidling. Espen Gamlund (Forskerforum 5/14) og Audun Farbrot (Forskerforum 7/14) understreket at formidlingsarbeidet trenger bedre insentiver. Anne Gjelsvik (Forskerforum 6/14), Knut Melvær (Forskerforum 6/14) og Ole Petter Ottersen (Forskerforum 8/14) kritiserer formidlingsforståelsen som de to første kommuniserer. Jeg vil hevde at formidlingsoppdraget kan forstås langs to dimensjoner: For det første hvordan mulighetene for engasjement i og for forskning kommuniseres, for det andre hvordan mulighetene for medvirkning i forskning organiseres. Her kommer tre utfordringer i denne sammenheng.
Ønske om en mer dialogbasert forskningsformidling ble signalisert allerede i den første forskningsmeldingen i 1975 og har blitt gjentatt i de etterfølgende forskningsmeldingene. Tre modeller for samspill mellom forskning og publikum har stått sentralt i norsk forskning-spolitikk: den klassiske formidlingsmodellen, dialogmodellen og medvirkningsmodellen. En mangeårig interesse for å gi publikum et mer aktivt forhold til forskning har beveget poli-tikken fra å vektlegge ren kunnskapsformidling til å se på hvordan man skal kunne stimulere til engasjement i og for forskning. Også innenfor den klassiske formidlingsmodellen er det rom for en sterkere grad av involvering og engasjement ved å bevege seg fra en mer ukritisk anerkjennelse av forskning gjennom tradisjonell popularisering til en mer kritisk tilnærming til forskningens relasjoner, kunnskapsgrunnlag, resultater og anvendelser. Rent generelt er debatten om forskningsformidling eller forskningskommunikasjon i overraskende grad konsentrert om den klassiske formidlingsmodellen, og da gjerne i sin mest enveispregede form.
To nyere eksempler er særlig interessante: Innenfor artskartlegging ble det etablert en ny tjeneste i 2008 kalt artsobservasjoner.no. Her kan amatører og andre interesserte melde inn egne observasjoner av vekster og dyr. Siden starten er det meldt inn tolv millioner observas-joner, noe som gir gode muligheter for å studere artenes utbredelse både i tid og rom. På denne måten stimulerer man til det som blir kalt «citizen science». Tilsvarende, med en økende andel eldre i befolkningen, blir det også viktig å inkludere allmenheten i hel-searbeidet. Samspill 2.0 er et eksempel på dette i helsevesenet. Mye tyder på at de mest livskraftige eksemplene innenfor medvirkningsmodellen har fått oppstarthjelp ved at det offentlige har etablert den nødvendige infrastruktur.
Samtidig som den klassiske formidlingsmodellen høster kritikk, viser ulike studier at også kritikerne av modellen ofte har denne modellen som et tydelig element i egen forsknings-formidling. Vi trenger derfor en bredere forståelse av formidlingsoppdraget. Insentiver hvor vi teller og belønner kronikker og liknende vil ikke hjelpe oss i denne sammenheng.
Den klassiske formidlingsmodellen er sterkt knyttet til Ingelfingers regel. Franz J. Ingelfinger var redaktør av The New England Journal of Medicine og innførte i 1969 en regel om at forskningsresultater ikke skulle formidles før de var kvalitetssikret i fagfellevurderte kanaler. Det var mange gode grunner for en slik regel. Samtidig gjør en konsekvent håndheving av Ingelfingers regel forskningsformidlingen til en ren formidling av sluttresultater. Skal vi oppnå bedre og bredere forskningsformidling, er det viktig å åpne opp for å delta i forskningens prosesser og viktige verdivalg knyttet både til forskningens innretning og anvendelse. Da kan ikke publikum og brukere bare oppfattes som sluttbrukere. Publikum er også viktige aktører når det gjelder forskningens prioriteringer, gjennomføring og anvendelse.
Den klassiske formidlingsmodellen vil fortsatt være en viktig modell for forskningsformidling, men den trenger fornying. En slik fornying kan være å styrke både forskningsjournalistikk og direkte forskningsformidling slik at publikum og brukere styrkes i deres roller i et åpent kunnskapsbasert demokrati. Vi trenger derfor en mer kritisk forskningsformidling.
Dialogmodellen kunne blitt en interessant kommunikasjonsmodell mellom forskere, pub-likum og brukere. Mange av tiltakene har imidlertid blitt for introverte og gir publikum og brukere altfor snevre rammer for medvirkning. Vi trenger derfor flere tiltak hvor forskere og forskningspolitiske aktører gir publikum og brukere brede rammer for dialog.
Medvirkningsmodellen har blitt en spennende modell ikke minst takket være flere fornyende aktiviteter. artsobservasjoner.no er et glimrende eksempel på «citizen science». Vi trenger derfor flere initiativer hvor offentlige myndigheter tar deler av etableringskostnadene når det gjelder å bygge opp ny infrastruktur for medvirkning.
Kronikken bygger på Per Hetland: Models in Science Communication Policy – Formatting Public Engagement and Expertise. Nordic Journal of Science and Technology Studies, Vol. 2, 2014: 5–17, kan også lastes ned her.