Av Siri Lindstad
Publisert 6. november 2012 kl. 08:37
«Advarer mot bioterror i Norge», var krigsoverskriften i VG nylig. Det er en utfordring å følge med på hva som egentlig skjer blant annet i biologimiljøene på universitetene, ble direktøren for Bioteknologinemnda sitert på. For farlige, bioteknologiske komponenter har nå blitt så tilgjengelige at hvem som helst kan skaffe seg dem. Er man nå så sikker på at alle forskere og studenter har hederlige hensikter?
– Fagfolkene må med
– Skal man hindre bioterror, er det viktig å vite hvordan slike handlinger kan utføres. Da må fagfolkene inn, slik at ikke alt bare overlates til profesjonelle overvåknings- og etterretningsfolk med begrenset faglig innsyn, sier Jan Ivar Botnan til Forskerforum. Han er leder for avdelingen for beskyttelse ved Forsvarets forskningsinstitutt.
Samtidig må fagfolkene tåle at profesjonelle etterretningsfolk retter søkelyset mot det som foregår rundt omkring i norske forskningslaboratorier, mener både Botnan og Lars Ødegård, leder for Bioteknologinemnda.
– En utfordring er at man tenker at det bare er de seriøse forskerne som klarer å nyttiggjøre seg dette kunnskapsfeltet som bioteknologi utgjør. Men slik er det ikke. Vi ønsker at offentlig finansiert forskning skal være så åpen og tilgjengelig som mulig, slik at alle kan nyte godt av den. Men da blir den også lettere tilgjengelig for både biohackere og uredelige forskere, sier Ødegård.
Sensurerte forskning
Det hele begynte med en kronikk av Botnan i Aftenposten i august i år. Det vil si: Det hele har begynt mange ganger, for eksempel med spredningen av miltbrannbakterien i USA rett etter 11.9.-angrepet i 2001 eller med fugleinfluensaviruset. Dette viruset har forskere lyktes så godt med å genmanipulere at tidsskrifter som Science og Nature har nektet å trykke forskningsresultatene. Man er redd for at informasjonen skal kunne brukes av terrorister.
For Norges del kan man kanskje begynne med 22. juli i fjor – med manifestet etter terroristen, der han vurderer alternative terrormidler, som miltbrann, men ender med å snekre sammen en bombe, fordi det er det enkleste.
Eller man kan begynne med stortingsmeldingen fra i sommer, om samfunnssikkerhet.
«Naturvitenskapelige profesjoner og institusjoner bør spille en nøkkelrolle i beredskapen. Det gjør de imidlertid ikke i denne nye stortingsmeldingen», skriver Botnan i Aftenposten-kronikken.
– Har oversikt
– Vi følger da med, sier imidlertid Bjørn Munro Jenssen, professor og leder for Institutt for biologi ved NTNU.
– Jeg er helt enig i at man skal være på vakt. Om folk bare vil, kan de selvfølgelig gjøre veldig mye skade. Jeg tror likevel det er lite å frykte i biologimiljøene. Vi holder oversikten over hvem som har tilgang til hva, sier han.
At også Politiets sikkerhetstjeneste eventuelt følger med, synes han likevel bare er bra og riktig.
– Men de fleste biologer jobber med andre ting enn fugleinfluensa og andre farlige organismer. Om man skal øke kontrollen, må man først identifisere hver enkelt av dem som jobber med potensielt farlige organismer, for det ville være bortkastet å sjekke alle uansett forskningsfelt.
Han understreker at det uansett er ikke hvem som helst som kan spasere inn på instituttets laboratorier.
– De er avstengt, så du må ha nøkkelkort for å komme inn. Og alt av kjemikalier og tilsvarende registreres i henhold til sikkerhetsforskriftene.
– Viktig å se truslene
I et brev til Justis- og beredskapsdepartementet uttrykker Bioteknologinemnda likevel uro for hva for eksempel misfornøyde eller politisk ytterliggående forskere kan finne på.
«Vi vet at ved enkelte universiteter utenlands har man begynt å screene personer som mottar avansert opplæring i molekylærbiologi, med tanke på å hindre spredning av kompetanse som kan benyttes til bioterror», heter det i brevet.
– Er vi egentlig oppmerksomme nok? Vet vi hva og hvem vi skal holde øye med, spør Botnan, og svarer selv:
– Fagmiljøene burde i større grad være oppmerksom på at det finnes farer. Jeg registrerer imidlertid en betydelig uvilje mot å akseptere at det finnes trusler. Jeg forstår godt at forskerne er skeptiske til tiltak som kan komme i konflikt med forskningens frie utfoldelse, men slike tiltak kan vise seg å være nødvendige, sier Botnan.
