Av Kai A. Olsen, professor i informatikk
Publisert 11. november 2015 kl. 10:34
Kai A. Olsen er professor i informatikk ved Høgskolen i Molde og Universitetet i Bergen
Forskerforum skriver godt om «fusjonsreisa» i nr. 9/2015, om all reisevirksomhet som følger av fusjonene mellom universiteter og høyskoler. Nå vil nok noe av denne reisevirksomheten avta etter som det hele kommer på plass, mens reising i forbindelse med undervisning vil alltid være et tema. Det som er åpenbart er at problematikken rundt disse reisene viser at logikken har vært fraværende i fusjonsprosessen.
Ta argumentet om at en kan bruke digital kommunikasjon som Skype og Lync for å eliminere reisevirksomheten. Vi kan se for oss undervisning via disse digitale hjelpemidlene, samarbeidsmøter m.m.. Det vil kunne redusere behovet for reising, men da kan en jo spørre seg hvorfor mange av fusjonene har tatt utgangspunkt i geografi? Skal en se bort fra avstander vil en jo kunne se for seg svært interessante fusjoner eller samarbeidsavtaler for eksempel mellom en norsk høyskole og et utenlandsk universitet. Da vil en få tilført noe helt nytt, med store muligheter for kvalitetsheving av både undervisning og forskning.
LES OGSÅ: Fusjonsreisa: Etter fusjonane har mange fått reising på timeplanen, på godt og vondt.
Noen institusjoner vil redusere reising ved at ansatte på hvert sted tar seg av undervisningen. Det kan være greit, men da er vi vel der vi var faglig sett før fusjonen? I så måte er eneste mulige gevinst at administrasjonene blir slått sammen. Om dette er virkelig er en gevinst er nok tvilsomt. I tillegg – jeg har arbeidet i sektoren i 40 år og administrativ effektivitet har aldri vært på dagsorden. Selvfølgelig gir fusjonene en mulighet til å reorganisere fagmiljøene, ved å legge ned og tvinge ansatte til å flytte. Men den muligheten har vel Kunnskapsdepartementet alltid hatt? Og skal en først reorganisere vil jo effekten absolutt være størst om en ser hele landet under ett.
Ved flere institusjoner aksepterer en at ansatte reiser for å undervise. Fordelen er at en kan dra nytte av spesielle fagmiljøer på hvert sted og samlet sett kunne tilby et bredere undervisningstilbud. Kostnaden er at reisingen tar tid. Mens en ansatt på et større universitet kan gå ned trappen for å forelese, må de ansatte på de fusjonerte institusjonene bruke mange timer i uken på reisingen. Vi er nå på vei mot større konkurranse mellom institusjonene. Åpenbart vil de institusjonene som lar ansatte bruke mye tid på forskning istedenfor på buss ha størst mulighet til å komme best ut.
Selv har jeg kommet godt ut så langt. En mulig fusjon mellom Høgskolen i Molde, Høgskolen i Ålesund (to timer unna) og Høgskolen i Volda (fire timer unna) er avverget. Det som diskuteres nå er samarbeid mellom Volda og Lillehammer (fire timer unna). Forhåpentligvis blir dette kun på et administrativt plan. Ellers snakker vi her om en full arbeidsdag med overtid for å gi en forelesning på to timer – eksklusiv forberedelse. Mine konkurrenter ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen vil bruke to timer og fem minutter på det samme.
