Publisert 6. september 2012 kl. 11:17
Sammenhengene mellom organisert kriminalitet og staten er en sentral utfordring i det nordlige Latin-Amerika, sier forsker Benedicte Bull. Foto: UiO
– Det tok mange år å bli forsker etter at jeg tok doktorgraden. Ikke fordi jeg ikke ønsket å forfølge en akademisk karriere, men ingen institusjoner var villige til å ansette meg.
En doktorgrad om de glidende overgangene mellom narkotikakartellene og det offentlige apparatet gjør deg ikke nødvendigvis populær i Mexico. For «José», som ønsker å være anonym av frykt for at dette intervjuet skal skade hans familie og karriere ytterligere, ble forskningen en vei inn i en personlig blindgate. Etter å ha forsket på narkotikakartellenes forbindelse til offentlige organer i Mexico, et høyaktuelt tema i det kriminalitetsherjede landet, var det få som ville ha noe med ham å gjøre. Han forteller at han opplevde trakassering, overvåking og trusler i den grad at han til slutt forlot landet med sin familie i 2009.
– Jeg kan bare anta at det skjedde på grunn av denne kritikken og artiklene hvor jeg pekte på nye korrupte koblinger mellom offentlig ansatte og mektige narkotikaorganisasjoner, sier han.
Ryddes av veien
– I det nordlige Latin-Amerika er den viktigste utfordringen for menneskerettigheter og ytringsfrihet de komplekse sammenhengene mellom organisert kriminalitet og staten, forteller Benedicte Bull, leder for Norsk nettverk for Latin-Amerika-forskning (NorLARNet) og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun ble kjent med den meksikanske forskeren i 2008 og tok senere initiativet til å invitere ham som gjesteforsker ved UiO via det internasjonale nettverket Scholars at Risk. Hun forteller at trusselbildet mot forskere i Mexico og regionen rundt er komplisert nettopp på grunn båndene mellom kriminelle og statsapparatet.
– Det er ikke så lett å si hva som er et drap begått av narkokarteller, og hva som skjer i forståelse med en statlig aktør. Det kan ofte skje at sjefen for et tolldistrikt som er i allianse med et narkokartell, tjener godt på det og yter tjenester til narkokartellene. Så kommer det en forsker eller journalist som begynner å grave i hvorfor det er mindre beslag i det området, og da kan det være greit å ta dem av dage. Det er eksempler fra Guatemala på at forskere er blitt drept, forteller hun.
– Karrieren hindres
Bull mener José er en kompetent forsker som kunne fått jobb i Norge. Han ville imidlertid ikke gi opp sin forskning om de hjemlige forholdene. Han dro videre til USA hvor han fikk en undervisningsstilling, men er nå tilbake i Mexico. Der opplever han på ny at karriereveiene blokkeres, og at hans profesjonelle, økonomiske og private liv påvirkes.
– Jeg har hatt store problemer med å få publisert arbeidet mitt, ikke bare i Mexico, men også internasjonalt. Publiseringene blir konstant utsatt. I noen tilfeller er referanser blitt fjernet av redaktører, noe som fører til dårlige evalueringer i fagfelletidsskriftene, sier José og forteller at enkelte redaktører har fortalt rett ut at de ikke ønsker å trykke forskningen hans bare de hører temaet på arbeidet: narkotikahandel.
Det er kanskje ikke så rart i et samfunn som i så stor grad som det meksikanske er preget av bandekriger og ekstrem voldsbruk. Myndighetene presiserer at det meste av volden skjer mellom kriminelle, men ifølge Bull når den også andre.
– Det er mange aktivister som blir drept, og veldig mange journalister, særlig i Mexico og Honduras. Når det gjelder forskere, har det vært mer trusler og eksempler på at noen er blitt kidnappet og banket opp. I det nordlige Latin-Amerika er den viktigste utfordringen for menneskerettigheter og ytringsfrihet de komplekse sammenhengene mellom organisert kriminalitet og staten.
Usikker fremtid
José opplever at venner og kollegaer ikke lenger vil ha noe med ham å gjøre. Han tror det skyldes hans kritikk av staten mer enn de kriminelle. Når vi intervjuer ham, er han oppgitt og usikker på fremtiden. Han har søkt en stilling som forsker i Norge, men har fått som svar at han har publisert for lite til å være midt i livet. Ikke så rart, syns han, siden anledningene har blitt begrenset.
– Dette har påvirket min personlige velferd og trygghet, men også min akademiske karriere og publiseringsliste. Akkurat nå bryr jeg meg ikke om min akademiske fremtid. Jeg kan ikke forsørge min familie i dette landet. Og det virker som om jeg har truffet på en blindgate, personlig og profesjonelt. Hva som kommer til å skje? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke.
