Av Kjetil Vikene
Publisert 10. april 2015 kl. 14:27
Erling Sandmo er professor i historie ved Universitetet i Oslo, og for allmennheten kjent som skribent og debattant, av musikk spesielt, kultur generelt og humaniora essensielt. Boken Tid for historie finner sin naturlige plass i Sandmos virke og er en lettlest, men ikke derfor enkel, bok om historiefaget.
Det vil si – det er en historie om det historiske ved historiefaget selv. Bokens innledning er en personlig iscenesettelse av dynamikken mellom lidenskap og vitenskap, nytelsen over å berøre en bok «trykket 18 år før Johann Sebastian Bachs fødsel», og utfordringene i møte med tekstlige erfaringer som er så fremmede at det er vanskelig i det hele tatt å bruke ord som sannhet, virkelighet og historie. Fortellingen om en kjøttetende monsterfrosk i en by i nærheten av Bagdad, og om et forsvunnet, firfotet monster som tidligere har vært dens kompanjong, er kuriøs, og Sandmo bruker den for å illustrere spørsmålet: Hvordan skal vi forholde oss til fortidens historiske fremstillinger? På et grunnleggende nivå handler det om tekstlesing, om språk, om fortolkning og fremstilling. Humanistisk kulturhermeneutikk om man vil.
Selv om boken i skrivemåten er essayistisk, er den ikke utpreget fri i sin form. Snarere er den nesten overraskende konvensjonelt bygd opp: Etter innledningen følger kapitler om antikken, middelalderen, renessansen og opplysningstiden. Sandmo diskuterer, gjennom gode eksempler som setter teksten i bevegelse, både hvilke spørsmål som ble stilt, hvorfor de ble ansett for å være de viktige spørsmålene å stille, og han diskuterer strategiene som ble valgt for å besvare dem. Epokiseringen – et historiefaglig grep som Sandmo selv problematiserer i boken – gjør bokens fremstilling oversiktlig, og gir den et skinn av å være en innføring i historiefagets historie. Omdreiningen kommer ganske nøyaktig halvveis i boken, der kapittel fem åpner med historikeren Leopold von Rankes setning om at historieskrivingens oppgave ikke er å felle dommer, men å vise «hvordan det egentlig var». Gjennom en problematisering av ordene «egentlig» og «var» stilles de foregående kapitlene i nytt lys, og herfra blir boken mer teoretisk og mer refleksiv.
Der de første kapitlene tillater seg å dvele ved eksempler på historiske hendelser og deres fortellere, gir resten av boken en oversikt over nyere teoretiske ståsteder og tendenser – marxisme, strukturalisme, kjønnsperspektiv, metahistorikk, litteraritet osv. – før den fortsetter med nåtidige spørsmål om globalisering, og avsluttes med en kort betraktning om vestlig vs. arabisk og kinesiske historiefortelling. Her innrømmes det at dette er en bok om vesten, og når den sånn helt til slutt kaster blikket mot andre deler av verden, blir savnet jeg føler når jeg leser boken, også navngitt; hvor er resten? Kanskje kan jeg også innvende at boken i siste halvdel står i fare for å bli for lite spesifikk i forhold til historiefaglige spørsmål, at den er farlig nær å bli en oversikt over ulike teoretiske skoler innenfor humaniora generelt? Dette er selvsagt både tilgivelig og forståelig, og sannsynligvis helt bevisst: Det gjør også at boken får en større horisont, at den strekker seg etter disse besværlige og ubesvarlige spørsmålene: Hva er sant, og hvem har rett?
