Av Inge Tvedten, Chr. Michelsen Institutt
Publisert 15. juni 2012 kl. 09:57
– Instituttene må endre sine karriere- og rekrutteringssystemer, mener seniorforsker Inge Tvedten ved Chr. Michelsens Institutt.
Instituttsektorens rolle: Representanter for samfunnsfaglige institutter har i flere innlegg i Forskerforum den siste tiden uttrykt bekymring for instituttsektorens framtid – uten unntak med referanse til endrede rammebetingelser. Instituttene er tvunget til å være ‘nyttige’ og selge sine tjenester, og det er lite rom igjen for ‘ordentlig’ egeninitiert forskning grunnet reduksjoner i grunnbevilgningene.
Realiteten er at instituttene har bidratt til å undergrave sin egen posisjon. De har ikke erkjent at utredninger og anvendt forskning er et felt som krever spesiell kompetanse og bakgrunn, men har opptrådt som om de var miniuniversiteter, og sett på oppdrag som om de var et ‘nødvendig onde’ som kan gjøres av alle.
Dette er klarest uttrykt i instituttenes karrierestruktur og rekrutteringspolitikk. Karrierestigen er nesten uten unntak basert på ‘akademiske’ kriterier som doktorgrad og publisering i internasjonale tidsskrifter – med variasjoner av ‘professorkompetanse’ som krav for å nå høyeste nivå – til tross for at det meste som gjøres, er oppdragsbasert. Ingen institutter har så vidt meg bekjent utviklet kvalitetskriterier for gode utredninger som grunnlag for interne stillingsopprykk.
Også utlysninger av nye stillinger har en klar akademisk slagside, med ‘doktorgrad og publisering i internasjonale tidsskrifter’ som hovedkriterium – og i enkelte tilfeller også som eneste kriterium. Instituttene ansetter i overveiende grad akademikere med doktorgrad og uten anvendt bakgrunn snarere enn unge forskere med anvendt erfaring og interesse.
Resultatet er at mange institutter sliter i konkurransen om midler både til rene forskningsprosjekter gjennom Forskningsrådet (der universitetene har et komparativt fortrinn) og i oppdragsmarkedet der konkurransen med stadig mer kompetente konsulentfirmaer hardner til. Selve anbudsprosessene er også stadig mer krevende, og fordrer spesialkompetanse mange av instituttene ikke besitter.
Noen har sagt at mens akademiske forskere ønsker å diskutere og analysere verden – helst med hverandre – ønsker anvendte forskere å forandre den. Karikert, men med en kjerne av sannhet.
Med den gjeldende karrierestrukturen er det få hvis noen incentiver for forskere med et anvendt fokus til å yte mer enn høyst nødvendig, eller for yngre forskere til å kvalifisere seg til gode anvendte forskere. Det trenger ikke være slik: Et velrenommert institutt som Institute for Development Studies (IDS) legger like stor vekt på akademiske kvalifikasjoner, anvendt kompetanse og ‘innflytelse i verden’ for opprykk.
God anvendt forskning og oppdragsvirksomhet er kjennetegnet ved faglig tyngde, relevans og gjennomførbarhet. Dette krever innsikt i kontekst, erfaringsbasert kunnskap og evner til å utføre oppdrag raskt og effektivt.
Dette har oppdragsgivere innsett. Innenfor mitt eget fagfelt utviklingsforskningen krever sentrale oppdragsgivere som Verdensbanken, DfID og Sida som regel at prosjektledere skal ha minimum 12–14 års anvendt erfaring – med fratrekk på et år eller to for doktorgrad.
Dette har også mange av konsulentfirmaene oppdaget. De har ofte langt mer faglig tyngde enn mange i instituttsektoren synes å mene, og de er flinke til å ansatte folk med en kombinasjon av faglig tyngde og anvendt interesse og kompetanse – innen utviklingsforskning blant annet ved å rekruttere junioreksperter med erfaring fra FN-systemet snarere enn doktorer uten anvendt erfaring.
Hovedmotivasjonen for mitt eget virke som anvendt fattigdomsforsker gjennom snart 30 år har vært å komme så nær som mulig institusjoner og mennesker som har makt til å fatte beslutninger med implikasjoner for fattige. Jeg har gjort dette ved å kombinere forskning med lange uteopphold og anvendte oppdrag.
Jeg har aldri opplevd at oppdragsgivere har lagt bindinger på hva jeg skal mene. Samtidig må skriving for innflytelse være strategisk. Den må forholde seg til beslutningstakeres verden og begrepsbruk, og fremme synspunkter og argumenter det går an å overføre til praktisk politikk.
Jeg har de siste årene jobbet med langsiktige prosjekter for SIDA (Swedish International Development Cooperation Agency) og DfID (Department for International Development, Storbritannia), med stor frihet til å definere metode og tilnærming. Det er etter min oppfatning forskning så god som noen – men med skrivemåte og formidlingskanaler tilpasset oppdragsgiver som med full rett gjerne vil ha svar på de spørsmål de har stilt.
Som prosjektleder har jeg vært på jakt etter team-medlemmer med en tilstrekkelig akademisk kompetanse, men også med landkunnskap, språkkunnskap, erfaringsbasert kunnskap om relevant tematikk og – ikke minst – en genuin interesse for at prosjektene skal ha implikasjoner for folks hverdag. Folk med en slik bakgrunn er stadig vanskeligere å finne på instituttene.
Jeg mener ikke med dette at alle på de samfunnsvitenskapelige instituttene kun skal bedrive anvendt forskning og utredninger. Den anvendte forskningens oppgave er å bidra til å løse problemer, mens akademias oppgave er å problematisere dem. Instituttene skal kunne klare begge deler. Men jeg tror de har gjort en stor feil ved i så ensidig grad å vektlegge det akademiske på bekostning av anvendt erfaring og kunnskap for karrierer og rekruttering.
Det er heller ikke forsvarlig å masseprodusere doktorander innen samfunnsfagene slik det nå gjøres. Mange har problemer med å skaffe relevant arbeid (U&H sektoren vil bare kunne oppta en liten del), og de vil være dårlig forberedt til å møte kravene i et stadig tøffere oppdragsmarked som krever både formell kompetanse og relevant erfaring.
Jeg tror det er et tidsspørsmål før Norge innfører den danske modellen med ‘Industrial PhDs’ også for samfunnsfagene. Dette er ‘spleiselag’ mellom Forskningsrådet på den ene siden og bedrifter eller institutter med tilstrekkelig interesse i kandidatens kompetanse og erfaring til å betale for den på den andre. Unge med anvendt erfaring og interesse vil her stille sterkest.
Skal de samfunnsfaglige instituttene ha noen framtid, må de innse at de ikke bør streve mot å bli miniuniversiteter, men endre sine karriere- og rekrutteringssystemer på en måte som gir mer plass for erfaringsbasert kunnskap og anvendt forskning. Da vil de også kunne få testet Fredrik Barths gamle og kloke tese «we should recognise that the cutting edges of our theories are often well tested by their power and relevance in practical matters».
