Av Aasne Jordheim
Publisert 13. oktober 2015 kl. 10:32
Siri Meyer, som er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, har gitt seg selv en vanskelig oppgave, nemlig å drøfte kunst i lys av etikk. Det er en kjent sak at kunst godt kan vekke forargelse, og derfor avstedkomme debatter omkring hva som kan og bør tillates i kunstens navn. Men det er en ganske lang vei fra å stille spørsmålet om hvorvidt det bør være noen grenser for kunstens utfoldelse, til det å skulle sette slike grenser på en klar måte. Hvor skal grensene i så fall gå? Bare det å stille spørsmålet bryter med den grunnleggende ideen om kunsten som fri.
Utgangspunktet for boka er den siste tids høylytte reaksjoner på kunst i det offentlige rom, der Vanessa Bairds veggmalerier i regjeringskvartalet er ett eksempel og 22. juli-minnesmerket Memory Wound, der en odde kuttes i to, et annet. Meyer ønsker seg ikke etiske komiteer og formelle retningslinjer, men hun ønsker å finne ut av slike reaksjoner, og for å gjøre det så må vi i hvert fall erkjenne at kunsten befinner seg i et sosialt rom, og der må vi alle ta hensyn til hverandre.
Dette er en innføringsbok. To felter skal sammenkobles – opplagt fordi tanken er at det er noe å vinne på det. Første kapittel, som dreier seg om «Å se noe som kunst», er rett og slett forbilledlig for en innføringsbok. Gjennom eksempler på teori, på begreper, på kunstverk og med gløtt inn i historien blir leseren drevet frem mot en forståelse av hva vi forstår med kunst i dag. Det er denne forståelsen som er viktig, og ikke teoriene eller begrepene. Vi skal ikke inn i teoriene, men få akkurat nok til at vi skjønner poenget, skjønner saken, får forståelse. Og mens vi gjør det, ser vi på de utvalgte bildene som presenteres. Kun en forfatter som vet hvor hun skal og som har god oversikt over stoffet sitt, klarer å gjøre slikt på en lett og enkel måte. Og det gjør altså Meyer.
Filosofen Kant er ikke bare i dette kapitlet, men i hele boka den røde tråden. For ikke bare innfører han ideen om kunstens autonomi, han innfører også ideen om mennesket som autonom på etikkens område. I etikk-kapitlet redegjøres det kort for teoriene til Kant, Aristoteles og Levinas. Hvorfor akkurat disse? Det vet jeg ikke, men hver av dem gir i hvert fall et perspektiv å drøfte kunst ut fra, de bringer et vokabular, sier Meyer: menneskeverd og respekt fra Kant, mennesket som et samfunnsvesen fra Aristoteles og fra Levinas tanken om det forskjellige ved den andre.
I neste kapittel skal så vokabularet anvendes, under overskriften «Kunst som tøyer grensene». Her er eksemplene blant annet ondskap, blasfemi og pornografi. Ja, det er mulig å la seg støte av kunst, viser disse bildene, men burde vi derfor være forskånet fra å se dem? Og overskrider de utvalgte bildene etikkens grenser? Siste kapittel stiller spørsmålet om hvorvidt kunst kan gjøre oss til bedre mennesker, og overskriften her er «Kunst som etisk ressurs». Så på den ene siden er det altså snakk om å anvende etikk på kunsten. På den andre siden kan kunsten selv være etisk, idet den utfordrende vil vise frem våre begrensninger, overgrep, mangel på deltakelse og så videre. Nettopp dette forholdet gjør boka delvis problematisk, for ikke bare etikken, men også kunsten søker jo mot å utvide blikket og åpne tanken, begge kan være med og bringe ny erkjennelse. Derved ville det ha vært mer fruktbart om etiske teorier ble brukt i en drøftende samtale med kunsten, mener jeg, og ikke slik som det ellers lett blir, også her innimellom, at altfor knappe og lite drøftende redegjørelser av etiske teorier fungerer som en slags målestokk å måle for eksempel et kunstverk ut fra.
For når er kunsten etisk, og når overskrider den eventuelt etikkens grenser? Og hva om kunsten er begge deler på samme tid. Er det mulig? En uetisk etisk kunst? Kanskje kunsthistoriefaget bærer på svaret omkring etikk selv. Meyer trenger i hvert fall ikke mye hjelp fra etikken når hun gir oss sin interessante analyse av 22. juli-minnesmerket Memory Wound. Det lukker ingen ute, sier hun, og dette kan vi skjønne etter å ha fått en kunsthistorisk innføring omkring minnesmerker og hva slags kunstopplevelse de er ment å gi. Slik går det nesten med alle eksemplene hun trekker frem. Med en gang vi forstår kunstverkene bedre, ser vi det flertydige og kanskje også uutgrunnelige i dem.
Hva blir da konklusjonen? Vi må lære oss mer om kunst, kanskje. For selv om de etiske teoriene ble aldri så stramt og solid presentert, så vil jo tvilen om hvorvidt de kan si noe avgjørende om disse spørsmålene, alltid være til stede. For det er vanskelig dette her. På den ene siden krenket, på den andre siden utfordret. Siri Meyers bok er uansett et godt sted å starte. Alt i alt er den en strålende innføringsbok!
