Av Ole Andreas Alsos
Publisert 27. januar 2016 kl. 09:53
Jeg er deltaker på en vitenskapelig konferanse i utlandet. Jeg har – som de aller fleste andre som sitter rundt meg – reist halve jorden rundt for å høre på mine fagfeller presentere forskningen sin. På podiet foran meg står en velkledd professor med gråstenk i håret, godt i gang med å presentere sine nyeste banebrytende funn. Presentasjonen – som han leser direkte fra – er fylt til randen med tekst og ett og annet tilfeldig plassert bilde eller diagram. Det ser ut som han har klippet og limt flittig fra artikkelen han baserer foredraget på. I det han er ferdig med å lese opp teksten på lysbildet, er jeg for lengst ferdig med å lese, og har vendt oppmerksomheten min ned i konferanseprogrammet.
Rundt meg sitter de aller fleste av hans fagfeller uengasjerte og stirrer ned på sine bærbare PC-er eller mobiltelefoner. Når han etter sine tilmålte 18 minutter er ferdig, puster publikum lettet ut. Han får ingen spørsmål, bortsett fra en nølende session chair som for høflighets skyld stiller et spørsmål som avslører hvor lite hun egentlig har fått med seg av foredraget.
Hvorfor skjer dette igjen og igjen? Hvorfor klarer mange forskere ikke å få sine fagfeller interesserte i forskningen sin? Min påstand er at de glemmer hvordan vi mennesker egentlig fungerer: At vi tenker i bilder, ikke i punktlister.
De aller fleste av oss er ikke karismatiske formidlere som fengsler sitt publikum med retorikk, blikkontakt og stemmebruk
Opp igjennom tiden har jeg deltatt på et stort antall slike konferanser, både som tilhører og foredragsholder. Jeg har innsett at de aller fleste av oss ikke er karismatiske formidlere som fengsler sitt publikum med retorikk, blikkontakt og stemmebruk.
Vi er pedagogiske middelmådigheter som raskt mister publikums fulle oppmerksomhet og interesse. Hva kan vi gjøre for å kompensere for dette handikapet og bli bedre formidlere og foredragsholdere? Det finnes en snarvei: å lage gode og visuelle presentasjoner med mindre tekst og færre punktlister, og mer bilder, illustrasjoner og figurer. Det er en kunst, og for å få det til må vi forstå hvordan publikum fungerer.
Vår oppmerksomhet er en begrenset ressurs. Vi som er publikum, klarer i begrenset grad å fokusere på både det du sier, og punktlistene dine, fordi begge belaster språksenteret i hjernen. Vi er nesten som en radio som bare klarer å lytte til én radiokanal på en gang.
Hvis du klarer å flytte noe av belastningen over på det visuelle sentret, for eksempel ved å bytte ut punktlistene med bilder og figurer, så frigjøres oppmerksomhet som vi kan bruke på å høre på det du faktisk sier. Dermed slipper du og presentasjonen din å konkurrere om vår oppmerksomhet – vi klarer nemlig fint å lytte til to frekvenser samtidig når oppmerksomheten vår kan bruke ulike deler av hjernen.
For deg som bruker et presentasjonsverktøy, betyr det følgende: Ikke bruk lysbildene som et manus du leser fra. Vi som sitter i salen, leser mye raskere enn du klarer å lese høyt. Når vi er ferdige å lese, er du fortsatt bare godt under halvveis i opplesingen. Da mister du raskt vår oppmerksomhet, som vi vender mot mobiltelefonen, nettbrettet eller konferanseprogrammet.
Presentasjonen skal ikke erstatte din fremføring, men støtte den. Den skal gi noe utover det du kan si muntlig. Den kan for eksempel inneholde figurer av lab-oppsettet, modeller, bilder fra felten, videoer fra datainnsamlingen eller korte sitater fra informantene – ting som punktlister egner seg dårlig til å formidle.
Vår begrensede kognitive kapasitet får også konsekvenser for hvordan du bør utforme lysbildene. Hvert eneste element på et lysbilde skal tolkes av hjernen. Jo mer tekst og flere elementer som befinner seg på lysbildet, desto mer kapasitet kreves det av oss for å tolke det. Dermed har vi mindre fokus igjen til andre ting, som for eksempel å lytte til deg som er foredragsholder.
Dessuten liker vår hjerne lysbilder som er ryddige, luftige og symmetriske fremfor rotete, tettpakkede og tilfeldige. Derfor kan det først være lurt å dele opp det du vil si, på flere lysbilder, og presentere én informasjonsbit om gangen. Ikke følg regelen to minutter per lysbilde, men tenk heller ett argument per lysbilde.
Så bør du gjøre bilder og figurelementer like store, samt bruke funksjonene som finnes, for å ordne, justere eller fordele bilder og elementer på sidene. Tenk også på at argumentene ikke trenger å listes nedover i lange punktlister med underpunkter (og under-underpunkter). Det finnes andre måter å organisere dem på, for eksempel i grupper ved siden av hverandre.
Noe som kan hjelpe oss med å tolke store mengder informasjon raskt, er at du bruker tabeller og grafer. Ikke glem da at vi foretrekker tabeller når enkeltverdier, detaljer og nøyaktighet er viktig, men vil ha grafer når formen data er viktig. Uthev gjerne det du vil at vi skal se etter, det er ikke sikkert vi ser det samme som deg. Gå deg heller ikke vill i tabell- eller grafveiviserens endeløse muligheter til å lage sære og uvante boblediagrammer eller radarplott. Spar oss også for flotte 3D-effekter som krever unødig mye av vår kognitive kapasitet. Vi setter heller pris på enkle linje- eller stolpediagrammer.
Du kan droppe detaljerte metode-utredninger.
En annen felle som mange går i, er at de forsøker å gi en komplett oversikt over forskningens bakgrunn, metode, resultater, diskusjon og konklusjon i løpet av de 15–20 minuttene de har til rådighet. De setter ut i et høyt tempo og lar publikum drikke kulepunkt av en brannslange.
Du bør heller tenke at foredraget ditt skal gjøre publikum nysgjerrig og interessert i forskningen din – så nysgjerrig at de faktisk leser – eller til og med siterer – forskningen din. Det innebærer knallharde prioriteringer. Du kan for eksempel droppe detaljerte metodeutredninger, og la bilder fra observasjonsstudiene, korte videoer fra eksperimentene eller visuelle modeller – på noen få sekunder – si mer enn mange tusen ord.
Mange er opptatt av å si hvilken organisasjon eller utdanningsinstitusjon de kommer fra, men ofte tar organisasjonsmalen unødig stor plass og inneholder mange unødvendige elementer som roter til resten av lysbildet (jeg har sett skrekkeksempler på at de tar over en tredel av siden). Du trenger ikke banke inn i oss at du kommer fra NTNU eller UiO på hvert eneste lysbilde – det holder med første og siste lysbilde.
Farger er et minefelt der jeg ser mange som trår feil: uleselig gul tekst på hvit bakgrunn, mørkeblå tekst på svart bakgrunn og farger som sikkert så nydelige ut på den høyoppløselige og fargesterke dataskjermen deres når de laget presentasjonen. Bare synd at projektoren gjør det hele uleselig på grunn av dårlig kontrast og vanskelige lysforhold i rommet.
En fagfelle som var på en konferanse med fargeeksperter, var overrasket over hvor lite farger de brukte i presentasjonene sine. De brukte kun farger der det hadde en effekt: for å utheve, for å skape kontrast og for å få ting til å stå frem fra en bakgrunn.
Når du forbereder vitenskapelige presentasjoner, er det selvsagt raskere og enklere for deg å klippe og lime tekst rett inn fra kildene dine eller artikkelen din. På en annen side gjør du det lettere for oss å forstå forskningen din dersom du klarer å gjøre foredraget ditt mer visuelt. Ja, det tar lengre tid og er krevende å forberede, og du blir ikke automatisk noen mesterpedagog. Men du vil sannsynligvis oppleve litt av den magien som virkelig dyktige foredragsholdere får til: at publikum er mer interessert, at de stiller flere spørsmål, og at de viser dypere forståelse for det du formidler.
Det er ikke de velformulerte punktlistene de kommer til å huske, det er de levende bildene du hjalp dem med å lage.
