Kunsten er avslørt
LUKK

ANMELDELSE

Kunsten er avslørt

Av Aasne Jordheim

Publisert 6. november 2015 kl. 12:09

Oversiktlig, men også noe tørt om hvordan kunst brukes.

kunsten-er-avsl-rt

Fakta
<

Hvordan vet vi at det er kunst vi betrakter når vi går og studerer verk som befinner seg på en kunstutstilling? Kan vi se det på verkene selv? Hva det er som gjør noe til kunst, er blitt et vanskelig spørsmål å svare på, på en generell måte, for ikke kan vi gå til objektet, og heller ikke leder følelsene oss på vei. Det er lenge siden kunst dreide seg om det skjønne eller det sublime. Nå dreier det seg blant annet om såkalte readymade, og det vil si gjenstander som er laget for et helt annet formål enn å være kunst, som for eksempel Duchamps legendariske urinal eller Marianne Heskes utløe fra Sunnmøre. Definisjoner holder ikke lenger, skriver kunstsosiologen Dag Solhjell i boka «Dette er kunst», uten at det betyr at kunsten forsvinner eller at det nå er fritt frem. Som tittelen antyder, det regulative finnes fortsatt, nemlig i det som vi kan kalle en avansert pekehandling. Det er denne pekehandlingen «Dette er kunst» har satt seg fore å undersøke. Og siden det er på kunstutstillingen det pekes mest iherdig mot kunsten, er bokas hovedanliggende å gi en innføring i kunstutstillingens forutsetninger.

En utstilling består nemlig ikke bare av kunstverk, men også av «et system av pekere som sier at «dette er kunst»». Og da er det snakk om alt fra etiketten som henger på veggen, rammen, sokkelen, belysningen, vaktene som går rundt til selve det hvite, nakne rommet. Paraverk kalles alt dette, og paraverket bygger opp en retorikk, som forteller oss at nå er vi et sted hvor det vises kunst, gjerne også god kunst. Eller sagt på en annen måte: Når noe først henger på en utstillingsvegg, så er det uunngåelig kunst, da blir det til kunst. Utstillingen er således et formende prinsipp.

Solhjell «avslører» kunstutstillingen, viser frem alle ingrediensene som til sammen bygger en autoritet som er i stand til, helt uten en konkret definisjon, å hevde at noe er kunst. For selv om alt kan være kunst, er det ikke enhver gitt å kunne skjelne det ene fra det andre. En plassering innenfor det som på sosiologisk kalles for kunstfeltet, er nødvendig. Så får vi bestanddelene her. Da fremheves særlig kuratoren, for uten en kurator ingen utstilling. Det er kuratoren som skaper utstillingen ved å gi den et tema, skape sammenhenger og på andre måter å tilrettelegge for publikum. Solhjell viser vei, og til tider på en tørr og skjematisk måte. Han står liksom utenfor og ser inn, og så beskriver han det han da ser. Det tørre forhindrer ikke at det også kan være interessant, og så gjør han bruk av et grep som skaper brudd og liv: Han bryter opp den løpende teksten med rubrikker med spørsmål og svar. Slik får han presentert ulike synspunkter på en enkel måte. Men hvem er boka for, egentlig? Jeg tviler på at det er mange uten en viss fortrolighet med kunst som har interesse av den, samtidig er den skrevet slik at den ukyndige kan få et godt utbytte her. Noe som da i neste omgang betyr at det er mye i boka som er velkjent. Solhjell beskriver og viser, men selv skal han ikke bruke sine beskrivelser eller systematiseringer til noe. Her er ingen videre analyse, så slik er boka mer som en slags katalog å regne. Men selvfølgelig, en katalog er alltids kjekk å ha når man skal på utstilling.