Kunstnerisk vitenskap må tas på alvor
LUKK

KRONIKK

Kunstnerisk vitenskap må tas på alvor

Av Edvin Østergaard, professor ved NMBU

Publisert 7. november 2014 kl. 11:14

I kunstnerisk forskning er kunstner og forsker én og samme person. Dette faktum gjør kanskje forskningen vanskelig, men ikke prinsipielt sett umulig, skriver kronikkforfatteren.

kunstnerisk-vitenskap-m--tas-p--alvor


Edvin Østergaard, professor innen kunst og vitenskap i læring, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

I artikkelen «Balansekunsten» i Forskerforum 8/14 leser jeg til min glede at Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHiB) i februar i år ble akkreditert som vitenskapelig høgskole av Nokut. Dette er et betydningsfullt steg i retning av nedbygging av grensene mellom kunstnerisk og vitenskapelig virksomhet. At disse to områdene overlapper hverandre og har en plass i det norske akademiske miljøet, er med dette blitt anerkjent. Det er ikke minst KHiBs mangeårige deltakelse i Program for kunstnerisk utviklingsarbeid som har bidratt til anerkjennelsen. Men samtidig avdekker artikkelen et mildt sagt ambivalent forhold til kunst-, forsknings- og vitenskapsbegrepene. Tidligere stipendiat Thomas Kvam slår fast at han ikke er forsker, men kunstner. Både i og mellom linjene kommer en utilslørt motvilje mot vitenskap frem som dessverre bidrar til å forsterke forskjellene mellom kunst og forskning. Jeg får inntrykk av at han like gjerne kunne hatt et treårig Statens kunstnerstipend, med hovedformål å utvikle egen kunst. Også fra ledelsens side kommer en dyp ambivalens til uttrykk. Tidligere rektor Nina Malterud er redd for at betegnelsen «vitenskapelig høgskole» skal oppfattes som en vitenskapeliggjøring av kunsten; det er heller «ei styrking av den kunstnariske kjernen», sier hun. Og så utdyper nytilsatt rektor Gerd Tinglum: «Vi driv ikkje med vitskap, men med forsking.» Dette er en ganske overraskende holdning, sett opp mot den store innsatsen KHiB har lagt ned for å overbevise Nokut om at de fortjener betegnelsen vitenskapelig høgskole. Vi har altså å gjøre med en kunsthøgskole som ønsker å få status som vitenskapelig, men som har en rektor som sier at de ikke bedriver vitenskap!

Jeg skjønner godt den frykten som kunstinstitusjoner har for å bli invadert av en form for akademisk forskning de ikke selv har valgt. Kunstinstitusjonenes fremste oppgave er å utdanne kunstnere som skaper genuin, innovativ kunst. Men ved å sette vitenskap og forskning opp som motsetninger i kunstfeltet kommer det doble formålet med kunstnerisk utviklingsarbeid ut av fokus: å skape kunst og samtidig frembringe kunnskap om verden og våre liv. Det er nettopp denne dobbeltintensjonen som gjør Program for kunstnerisk utviklingsarbeid til en innovativ satsing innen akademia. Det er dette doble formålet jeg savner i artikkelen.

Vitenskapsbegrepet behøver ikke være science-fundert, det kan like gjerne sees i den tyske tradisjonen.

Hva kan det skyldes at man ved KHiB tydeligvis skiller mellom kunstnerisk forskning og kunstnerisk vitenskap? Dersom vitenskap forstås i betydningen science, får begrepet uvilkårlig et anstrøk av naturvitenskapelig metode, med etterprøvbarhet, objektivering og (gjerne) kvantifisering som sentrale kjennetegn. Dette er omtrent det motsatte av hva en kunstner søker i sitt arbeid, så mye forstår jeg. Men vitenskapsbegrepet behøver ikke være science-fundert, det kan like gjerne sees i den tyske tradisjonen. Som Wissenschaft forstås vitenskap som begrunnede, ordnede og vitenfrembringende ferdigheter innen et bestemt område. Det er i tråd med denne tradisjonen jeg ser kunstnerisk utviklingsarbeid som en kunstnerisk vitenskap; et sett av vitenfrembringende ferdigheter på kunstens egne premisser. Dette er forskning gjennom kunst, og ikke forskning på kunst, og skiller seg derved også markant fra kunstvitenskapene (som teatervitenskap og musikkvitenskap).

Det særegne i kunstnerisk forskning er at kunstner og forsker er én og samme person. Dette faktum gjør kanskje forskningen vanskelig, men ikke prinsipielt sett umulig. Det fordrer en høy grad av metodisk bevissthet om den dynamiske skiftningen mellom å være i den kunstneriske prosessen, fullt og helt, og å tre ut av den for å kunne reflektere over verkets tilblivelse og dets plass i samtiden. Denne måten å forske på har potensial til å frembringe kunnskap innenfra. Det er et problem at vi daglig lever med konsekvensene av en type kunnskap som er generert med armlengdes avstand til livet. Dette bygger på et kunnskapsideal som kunstnerisk forskningsarbeid kan og bør danne et motstykke til.

Å ta avstand fra vitenskap i kunstnerisk utviklingsarbeid er problematisk.

Det å ta avstand fra vitenskap i kunstnerisk utviklingsarbeid er problematisk av flere grunner. Det vitner om en servil holdning overfor vitenskapelig «kunnskaping», en virksomhet som andre holder på med, og som foregår andre steder enn i kunstinstitusjonene. Dette representerer dessuten en innforstått aksept av at det finnes en «riktig» måte å frembringe kunnskap på. Slik overlates vitenskapsbegrepet til dem som higer etter akademisk aksept ved å legge seg tettest mulig opp til et naturvitenskapelig ideal. Fordommen om at man ikke kan forske på seg selv, er jeg vant til å høre, men det er overraskende at den, som uttrykt i artikkelen, kommer fra en som selv nylig har gjennomført stipendprogrammet. Denne skepsisen overser fullstendig en årelang kritisk vitenskapsdebatt om skillet mellom forsker og forskningsobjekt, deltaker og observatør og subjektiv og objektiv kunnskap. Debatten har blant annet vært ført i antropologien, som har en mangeårig tradisjon for at forskeren skriver seg inn i den vitenskapelige teksten. Kunstnerisk forskning kan også trekke veksler på erfaringer fra beslektede forskningstradisjoner, som aksjonsforskning og forskning på egen praksis.

Skillet mellom «kunstnerisk» og «vitenskapelig» er kulturskapt, ikke gudegitt. Det er et skille som må utfordres, og jeg kan ikke tenke meg noen som er bedre rustet til dette enn nettopp kunstnere og kunstinstitusjoner. Det gis et grunnlag for en sidestilling av kunst og vitenskap i universitets- og høgskoleloven med formål om at universiteter og høgskoler «utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå» (§ 1-1). På sikt kan en tenke seg at forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid ikke bare er sidestilte, men integrerte områder. Formålet med stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid er «å utvikle ny innsikt, kunnskap og/eller erfaring.» Det er her ingenting som går imot en vitenskapeliggjøring av kunsten; tvert imot er det et formål som inviterer til en radikalt ny definering av vitenskapsbegrepet.

Til tross for at Nokut har akkreditert KHiB som vitenskapelig høgskole, holder Kunnskapsdepartementet statusen tilbake i påvente av strukturmeldingen om høyere utdanning som kommer i 2015. Det er et svært dårlig signal at rektor ved KHiB sår tvil om hvorvidt kunsthøgskolen skal drive vitenskapelig virksomhet. En slik defensiv holdning til kunstnerisk vitenskap kan da umulig overbevise KD om at KHiB fortjener opprykket til vitenskapelig høgskole. I påvente av KDs strukturmelding burde Gerd Tinglum inntatt en mye mer aktiv holdning, ved blant annet å problematisere spørsmålet: Hva er det særegne ved kunstens måte å frembringe vitenskapelig kunnskap på? Hun kunne tydeliggjort visjonen for kunstnerisk forskning som en metodisk fordypning i egen kunstnerisk virksomhet som både skaper genuin kunst og gir ny innsikt som er kjennetegnet av en kunstnerisk tilnærming til verden.