Av Kenneth Ruud
Publisert 5. februar 2016 kl. 13:03
Kenneth Ruud, professor i kjemi ved UiT-Norges arktiske universitet,.
I Forskerforum nr. 1/2016 var det en artikkel om de kraftige kuttene som gjøres i universitets- og høyskolesektoren i Finland. Universitetet i Helsinki ser for seg at de må si opp så mange som 1200 ansatte. Dette vil kunne ha betydelige konsekvenser for både finsk forskning og næringsliv i fremtiden.
I 2010 ledet jeg et internasjonalt panel som evaluerte finsk kjemisk forskning. Allerede den gang pekte vi på utfordringer for forskningen i Finland, og kanskje spesielt for finansieringen av den. De kuttene som nå er foreslått, vil forsterke disse utfordringene.
Vår hovedkonklusjon i 2010 var at finsk kjemisk forskning jevnt over var på et veldig godt internasjonalt nivå, med flere internasjonalt ledende forskningsgrupper. I 2009 ble også norsk kjemisk forskning evaluert av et internasjonalt panel, og min personlige vurdering av disse to evalueringene er at finsk kjemisk forskning i 2010 hadde en høyere faglig kvalitet enn den norske, selv om de beste gruppene i begge landene var på et høyt internasjonalt nivå.
Det er interessant å sammenligne funnene i disse evalueringene. Begge landene har en desentralisert universitetssektor. De fleste universitetene har en eller flere meget gode eller fremragende forskningsgrupper. Institusjonenes størrelse er ikke ensbetydende med høy kvalitet på alle forskningsgrupper, men små institusjoner er ofte mer sårbare hvis flere fagmiljø er svake.
Både i Norge og Finland var det en lav andel internasjonale forskere i faste vitenskapelige stillinger. I enkelte tilfeller fant vi i Finland også en motstand mot internasjonal rekruttering, ofte begrunnet i et ønske om å beholde morsmålet som forsknings- og undervisningsspråk. Ofte var det de svenskspråklige institusjonene som hadde dette synet, til tross for at de kanskje i større grad burde kunne rekruttere internasjonalt, ikke minst fra de andre nordiske landene. Samtidig var de svenskspråklige miljøene de minste, noe som førte til lav mobilitet og liten grad av faglig fornying.
Forskningsfinansieringen var allerede i 2010 mer utfordrende i Finland enn i Norge. Basisfinansieringen var ofte lav, og det var et stort press for å skaffe eksterne midler. De eksterne forskningsbevilgningene var ofte ganske små, mange ganger ikke engang tilstrekkelige til å dekke alle kostnadene for en ph.d.-student. Dette gjorde at gjennomføringsgraden på ph.d. var lav og gjennomføringstiden lang. Til tross for dette var det lav søknadsaktivitet rettet mot EU.
Jeg tror at en grunn til den svake internasjonale rekrutteringen til faste vitenskapelige stillinger i Finland var det presset som var på å skaffe ekstern finansiering. På sikt er en slik rekrutteringssvikt alvorlig, da det er nødvendig å kunne rekruttere de beste internasjonale talentene for å kunne holde tritt på forskningsfronten.
Med de kuttene som er foreslått i den finske universitets- og høyskolesektoren, så vil de utfordringene utvalget vårt pekte på i 2010, bli ytterligere forsterket. Ikke bare vil den internasjonal rekrutteringen bli svakere, men man står også i fare for å miste de beste nasjonale forskningstalentene. Dette vil kunne få alvorlige konsekvenser for finsk forskning, innovasjonsstyrke og omstillingsevne i lang tid.
Det kan være interessant å se til et land hvor økonomiske utfordringer i lengre tid har preget universitetssektoren. I 2014 deltok jeg i evalueringen av portugisisk forskning, og for min egen del spesielt forskningsgrupper innen kjemi og materialvitenskap. Selv om undervisning og forskning er aktiviteter som foregår på universitetene også i Portugal, så finansieres disse ulikt. Universitetenes grunnbevilgning og det fast ansatte personalet er i stor grad knyttet til undervisning. Forskningen finansieres dels gjennom prosjektbevilgninger, men også i betydelig grad gjennom en konkurranseutsatt basisbevilgning basert på en evaluering gjennomført hvert femte år. I 2014 ble denne for første gang utført av et internasjonalt panel. Konsekvensene av å miste grunnfinansieringen er stor, og vår evaluering fikk stor medieoppmerksomhet.
Utfordringene for forskning og høyere utdanning i Portugal har vært betydelige i flere år. De unge ph.d.- og postdoktor-kandidatene som vi snakket med, så veldig få fremtidsmuligheter, både innenfor akademia og i næringslivet. Universitetene hadde ikke gjort nyansettelser av fast personale på flere år, og i industrien ble ikke en ph.d.-grad ansett for å være verdt de ekstra lønnskostnadene den ville medføre. Noe overraskende var det likevel at få av kandidatene vurderte å forlate Portugal.
Nivået på forskningen innenfor materialvitenskap og spesielt kjemi var jevnt over ikke spesielt høyt. Mange miljø fremhevet deres regionale betydning som en begrunnelse for i liten grad å orientere seg internasjonalt. Dette førte til at nivået ofte ble lavt, og forskningsmiljøene hadde derfor sjelden nødvendig kvalitet eller kapasitet til å bidra til omstilling og utvikling av det regionale næringslivet.
Det fantes unntak der nivået på forskningen var på høyde med den internasjonale forskningsfronten. Ofte var det da større forskningsenheter som fremhevet seg. Noe av dette skyldtes nok de ulike rammebetingelsene for enhetene gjennom forskjeller i basisfinansieringen, men et kjennetegn ved de suksessrike miljøene, uavhengig av tidligere basisfinansiering, var at de hadde en sterk internasjonal orientering. Dette ble kanskje klarest uttrykt av gruppen for tekstilkjemi i den lille byen Guimaraes med 20 000 innbyggere. Deres oppmerksomhet var ikke rettet mot egen tekstilindustri, men derimot mot EU. Dette var ifølge dem den beste måten å heve kvaliteten – og dermed styrke konkurranseevnen – til det lokale næringslivet på. Dette ble reflektert i forskningskvaliteten og i et blomstrende lokalt næringsliv.
Nå som norsk økonomi ser ut til å gå mot tøffere tider, kan vi trekke noen lærdommer fra disse evalueringene? Jeg vil trekke frem to momenter:
Grunnlaget for fremragende forskning er en internasjonal orientering og et fokus på kvalitet. Dette gir også ringvirkninger på regionalt næringsliv. Ved å bruke en internasjonal målestokk vil kvaliteten på forskningen heves og bidra til at lokalt næringsliv har den kvaliteten og innovasjonsevnen som kreves for å lykkes i et internasjonalt marked. På Forskningsrådets FORFI-konferanse i 2015 fremhevet også professor Ammon Salter fra Universitet i Bath at de universitetene som har størst innovasjonskraft, også er de med høyest faglig kvalitet.
Fremragende forskningsmiljø preges ofte av enkeltpersoner som klarer å skape ringvirkninger også utenfor eget forskningsmiljø gjennom å tiltrekke seg gode forskere som spiller på lag, og de blir dermed drivkrefter for hele miljøet. Rekruttering av de beste forskningstalentene er en investering for fremtidig kvalitet og omstillingsevne.
Erfaringene fra Finland og Portugal viser at kutt i forskning og utdanning ikke er rett medisin for å møte økonomisk krevende tider. Regjeringen og Stortinget skal ha ros for å ha økt forskningsinnsatsen selv når det er mørke skyer på den norske økonomiske himmelen. Et fortsatt fokus på kvalitet og internasjonalisering er viktig for fremtidig omstillingsevne og innovasjonskraft i norsk næringsliv.
De kandidatene som utdannes ved våre universiteter og høyskoler, er et av de viktigste bidragene til omstillingsevne og innovasjonskraft i Norge i norsk industri og offentlig sektor. En enda tettere integrering av forskning av høy kvalitet med fremragende utdanning er den beste investering for å møte en samfunnsutvikling i stadig hurtigere endring.
