Lærdom fra en streik
LUKK

DEBATT

Lærdom fra en streik

Av Curt Rice

Publisert 18. juni 2012 kl. 12:03

Hvorfor professorer ikke kan streike - og hvorfor de bør. Curt Rice, prorektor ved Universitetet i Tromsø, reflekterer over å delta i streik.

Fakta
<

Den 18. mai fikk jeg beskjed fra fagforeningen min om at dersom forhandlingene med staten skulle bryte sammen, så ville jeg bli tatt ut i streik.

Med den enkle beskjeden, trykket fagforeningen lynraskt på så mange av knappene mine at jeg følte meg som et tastatur på en tenårings mobil under en speed-teksting-konkurranse.

Forhandlingene brøt sammen, og jeg var i streik i to uker. Jeg gikk på informasjonsmøter, hørte på argumenter, ga applaus til inspirerende taler, og sto streikevakt i en nordnorsk vår preget av vind og snø.

Men det som jeg egentlig gjorde under streiken var å tenke. Jeg forsøkte å sette navn på noen av knappene som fagforeningen trykket på, og jeg tenkte på hva det måtte bety å følge spillereglene. Jeg reflekterte over erfaringen med å være en del av rektoratet i Tromsø en dag og en arbeider i streik dagen etter.

Livet i gråsonen

Å bli fortalt at man skal streike, er for meg i strid med hva det vil si å være forsker. Det er i strid med personlighetstrekkene som fikk meg til å velge en karriere innenfor akademia.

Det daglige slit innenfor humaniora handler om å formulere argumenter som gir nye innsikter. Vi prøver dem ut på studenter, vi presenterer dem for kollegaer på konferanser, vi skriver dem ned, og vi vurderer kritikken fra andre.

Argumenter kan alltid bli bedre, og konklusjoner kan alltid bli mer nyanserte. Forskere lever i en gråsone. Vi trives der. Det gode argumentet er det vi lever av.

Men en streik foregår ikke i en gråsone. Den foregår et sted der alt er svart eller hvitt. Streikemøter handler ikke om å omfavne tvetydighet, men om å holde de streikene oppildnet, fremheve hvor dårlige vilkårene våre er og hvor mye skade vi påfører arbeidsgiveren.

X og Y

Streikelederen snakker: Staten sier at vi tjener like mye som gruppe X. Men det betyr ikke noe, for vi ligner ikke på gruppe X. Vi er som gruppe Y, og vi insisterer på å sammenlignes med disse. De sier det er svart. Vi sier det er hvitt.

Min indre forsker oppsøker det gråe: Vel, allright. På en måte har du rett, vi er som gruppe Y. Men på den andre siden, kanskje er vi ikke så ulike gruppe X heller. Jeg lurer på om vi kunne tenke oss en gruppe Z som ville være et enda bedre sammenligningsgrunnlag.

Streikelederen har mer på hjertet: Høyere utdanning må gi høyere inntekt. For å sikre kvalitet i offentlig sektor, så må ansatte i offentlig sektor få like stor lønnsøkning som ansatte i privat sektor.

Jeg tenker at jeg er på en konferanse og begynner å forberede meg til spørsmålsrunden: Hva regnes som kompensasjon? Dreier det seg bare om lønninger, eller forsøker man å tallfeste momenter som pensjonsplaner eller jobbtrygghet? Er markedspresset det samme i privat og offentlig sektor? Bør slike spørsmål være en del av ligningen?

De vanskelige spørsmålene

Jeg betviler ikke fortellingen til streikelederne. Jeg ser deres ståsted, og jeg tror jeg forstår argumentasjonen deres.

Men min jobb som forsker og lærer er å hjelpe kollegaer og studenter med å finjustere argumentasjonen ved å presentere eventuelle alternative løsninger og ved å stille vanskelige spørsmål. Det er faktisk mer enn bare jobben min – det er meg. Jeg valgte å bli forsker fordi jeg ikke aksepterer at noen har rett og noen tar feil. Min tilnærming er å prøve å flytte diskusjonene inn i gråsonene. Det er der jeg trives best.

Teorier kan alltid bli bedre. Man kan alltid samle inn bedre data. Ingenting er svart eller hvitt.

Bortsett fra en streik. Når du leder en streik, så er det ikke anledning til nyanserte debatter, til hypotetiske modifikasjoner eller til å svare på komplekse spørsmål. Du må mobilisere troppene og du må få folk til å føle misnøyen på kroppen. Jeg forstår det. Det er vanskelig å ta helt innover seg, men jeg forstår det.

Livet som streikevakt

Det føles som om jeg har mistet friheten min når jeg streiker. Jeg blir tvunget til å delta: Det var ingen anledning til å stemme over statens tilbud. Jeg må lojalt støtte opp om streiken. Jeg kan ikke lenger si det jeg tenker eller gå dit jeg vil.

Dersom jeg hadde hatt en jobb med formelt nedfelt forskningstid – prorektorjobben har ikke det – så kunne det ha vært enda verre. Professorer som streiker kan ikke korrespondere med internasjonale kolleger, de kan ikke fullføre allerede forsinkede konsulentuttalelser, og de kan ikke skrive søknader. Jobben til en professor er å tenke, lese, og skrive. Dersom jeg ikke avstod fra å gjøre disse tingene mens fagforeningen betaler lønnen min, så ville jeg være en streikebryter.

For en person som lever sitt liv under akademisk frihet, så er dette en nesten for stor kamel å svelge.

En bedre lagspiller

Men selv om jeg ikke tidligere har funnet kamelkjøtt veldig fristende, bestemte jeg meg for at jeg måtte smake på det. Jeg overbeviste meg selv om at det er viktig og bra for meg å delta siden fagforeningen min forventer det av meg.

I likhet med de fleste andre offentlige ansatte i Norge, valgte jeg å bli med i en fagforening. Jeg visste da jeg ble medlem at streik er ett av verktøyene som en fagforening har. I etterkant kunne jeg nok ha studert reglene nærmere, slik at frihetstapet ble mindre overraskende. Men jeg gjorde ikke det, og å delta i streiken nå er den eneste måten jeg på ærlig vis kan akseptere konsekvensene av min tidligere beslutning.

Å delta i streiken har også gitt meg verdifull ledererfaring. Enhver som arbeider i et team må av og til akseptere avgjørelser de ikke forstår eller ikke er enige i. Dette gjør jeg mens jeg deltar i streiken. Denne erfaringen vil gi meg økt empati og forståelse når jeg er tilbake på jobb – det vil gjøre meg til en bedre lagspiller. Ved å dra nyttig lærdom av å streike har jeg fått økt forståelse av grupper, kollektive avgjørelser og solidaritet.

Mitt bidrag

Jeg har nå funnet enda en måte å forene den akademiske personligheten min med å streike: Jeg skriver. Det har tatt meg mange dager å tenke gjennom og å skrive denne teksten her, og det er ett av mine bidrag til streiken.

De knappene som jeg vil at skal bli trykket på er knappene på tastaturet, og jeg vil gjøre det selv. Når jeg trykker på dem, når en god setning har blitt formulert – kanskje til og med et helt avsnitt – da har jeg det best. Det er slik en streik blir en interessant og viktig erfaring for en professor. Det var slik jeg oppdaget verdien av å delta.

Og når streiken er over, hvem vet hva som vil skje? Jeg kan kanskje til og med få en publikasjon ut av det!

Curt Rice er prorektor for forskning og utvikling ved Universitetet i Tromsø. Dette innlegget ble først publisert på Rices blogg med tittelen Lessons from a strike: Why professors can't be on the picket line – and why they should