Med trang til å vite
LUKK

ANMELDELSE

Med trang til å vite

Av Aasne Jordheim

Publisert 7. november 2014 kl. 14:31

Velskrevet om maleren, oppfinnere, karttegneren, geologen, anatomen og arkitekten (m.m.) Leonardo da Vinci.

med-trang-til---vite

Fakta
<

Snart er det 500 år siden det store multitalentet Leonardo da Vinci (1452–1519) døde. Vi kan regne med at det vil bli behørig markert, men allerede nå får vi en liten oppvarming, gjennom boka Leonardo da Vinci og hans tid, skrevet av den drevne forfatteren Atle Næss.

Hvor tett innpå et menneske som tilhørte en helt annen tid, er det mulig å komme? Det er biografens utfordring. Han skal ikke bare ha tilgang til nok kilder, men må også være i stand til å formidle konteksten. Næss lar sin biografi åpne med en anekdote fra den fyldige Leonardo-litteraturen, og denne anekdoten forteller en historie, vekker deg, kan vi si, idet den drar deg inn i noe. Biografens utfordring er også å lage en fortelling, og aller helst en fortelling med driv, hvor det hele mennesket så skal tre frem for oss. Gode fortellinger er forførende, og det vet Næss å utnytte. Fra anekdoten, der han har fanget sin leser, bryter han så av ved å gå over til å nyansere eller komme med motforestillinger, for vel så viktig som fortellingen er kunnskapen. Nå presenteres fakta og analyser fra forskere og biografer, det drøftende aspektet ved all kunnskapsinnhenting gjøres synlig, vi skal nærme oss dette stoffet med visshet om den store tidsmessige avstanden. At det dermed ikke blir mye igjen av anekdoten, får så være.

Kanskje hadde han for mange interesser?

Historien om Leonardo er i første del av boka mer en historie om samtiden. Her får vi egentlig bare spredte bemerkninger om ham, ja, vi ser ham nesten bare når han blir skrevet inn i den større historien. Leonardo vokste opp i en tid da Italia var delt opp i mange bystater, der de regjerende både var maktglade og brutale – og forfengelige: De ville gjerne bli malt, få bygget en statue og holde et hoff med begavede mennesker. Leonardo starter sin malekarriere i et Firenze styrt av Medici-ene, men blir ikke ordentlig anerkjent ved noe hoff før han flytter til Milano og den regjerende Sforza-familien. Da blir også beretningen tettere. Vi trenger ikke lenger å lokkes med «pirrende» innganger, Leonardo er blitt interessant i seg selv.

Veien frem til et statusbringende og økonomisk betryggende patron–klient-forhold var uforholdsmessig vanskelig for Leonardo, ifølge Næss. Han fikk aldri de aller største maleoppdragene, men hos Sforza, etter hvert, og senere hos kong Frans av Frankrike, fikk han anledning til å dyrke et mangfold av sine interesser. Men – kanskje hadde han for mange interesser? I hvert fall var det slik at Leonardo ofte ikke fullførte oppdrag han ble gitt. Ikke bare det, en del av prosjektene lot seg heller ikke fullføre. Det var kanskje ikke så rart. Han var ekstremt oppfinnsom, og langt forut for sin tid. Verden hadde ennå ikke materialene eller instrumentene som kunne ha hjulpet ham i å bygge fly, tanks, digre statuer, broer, ledet vekk vann, etc. Alt dette er fascinerende. Oppfinnelsene og arkitekturforslagene viser forståelse for det samfunnsmessige. De viser deltakelse og forsøk på å løse utfordringer. Viser de også et sterkt ønske om innpass ved hoffet?

Når han så endelig oppnår det, utvikler han seg videre: «Nå virker det som om han vil forstå alt», skriver Næss. Og med det bringer han sin tid fremover. I ham nedfeller renessansens nyvinninger seg: frigjøringen av mennesket og naturen, utviklingen av vitenskapen, med vekt på matematikken og erfaringen. Leonardo knytter menneskekroppen til geometrien i tegningen Vitruvius-mannen. Han dissekerer lik og viser en empirisk inngang til kroppen i anatomistudiene. Og i maleriet som skulle gjøre ham virkelig berømt, Nattverden, utforsker han videre den psykologiske menneskenaturen.

Leonardo etterlot seg 6000 sider med tegninger og notater. Ambisjonen hans var å bringe orden og sammenheng i dem, men det maktet han aldri. Nå er de en viktig kilde til å finne ut av personen Leonardo da Vinci, og de er fine, de smakebitene Næss viser oss i boka. Næss har i det hele laget et godt portrett. Likevel har jeg bare nådd oppvarmingen, jeg vil gjerne vite mer: Næss har på en fin måte plassert Leonardo i den historiske, sosiale konteksten, men enhver som bare så vidt har vært borti idéhistorien, vet at renessansen er åpningen mot noe helt nytt, den er en gjennombruddstid. I og med renessansen skal verden få en helt annen innretning. (Det vet Næss, selvsagt, han har skrevet en prisbelønt bok om Galileo Galilei.) Mye av det som driver Leonardo, må vel kunne ses i forbindelse med idéhistorien, og selv om mange elementer er med i boka, så kommer de på en måte nedenfra, fra det sosiale, og ikke som tankemessige muligheter. At det står noe på spill idémessig, skrives det ingen fortelling ut fra. Men den ville nok også ha vært interessant.