Melding med et svart hull
LUKK

DEBATT

Melding med et svart hull

Av Tor A. Aagedal og John Olav Bjørnestad

Publisert 7. mai 2015 kl. 10:47

Nøyaktig hva bygger basisbevilgningen i UH-sektoren på? Dette bør gjennomgås, mener to representanter for UiA.

melding-med-et-svart-hull


Tor A. Aagedal, universitetsdirektør, Universitetet i Agder

melding-med-et-svart-hull


John Olav Bjørnestad, hovedtillitsvalgt, Forskerforbundet ved Universitetet i Agder

Finansiering: Meld. St. 18 med tittel Konsentrasjon for kvalitet er lagt frem. Meldingen er rimelig lettlest og konkret til å være et stortingsdokument. Mye fornuftig skrives om utfordringer og behov for endring og utvikling av UH-sektoren. Men når vi kommer til kapittel 5 om finansiering, synes en skrivetørke å ha oppstått. Det slås fast at hovedtrekkene i dagens finansieringssystem skal videreføres med noen endringer i resultatindikatorene. I tillegg tilføyes at i tråd med regjeringsplattformen skal den resultatbaserte andelen over tid økes. Særlig mer konkret om endringene er det ikke, utover at en kommer tilbake med mer detaljering av finansieringssystemet i statsbudsjettet for 2016.

Det gjøres et forsøk på å begrunne hvorfor en ikke ønsker å analysere og bygge opp en ny basiskomponent. De som hadde forventet en viss selvransakelse om at en avstår fra dette fordi det er krevende både analytisk og politisk, særlig ut fra at de gamle universitetene ikke ønsker det, blir skuffet. Nei, hovedbegrunnelsen for ikke å bygge opp en ny basiskomponent er at Kunnskapsdepartementet (KD) ikke vil svekke institusjonsledelsens ansvar og mulighet til å drive ledelse. En utrolig begrunnelse etter vår vurdering. Vi må beholde 22 mrd. kr i den «svarte boksen» fordi kunnskap om oppbyggingen og fordeling mellom institusjoner vil gjøre det vanskelig for institusjonsledelsen å gjøre jobben sin. Det kan tolkes at slik kunnskap er skadelig for å utøve god ledelse. Vårt syn er at dersom en institusjonsledelse ikke kan gjøre jobben sin med mer åpen kunnskap om hoveddelen i finansieringssystemet, er det mer nærliggende å skjerpe kvalifikasjonskravene til institusjonsledelsen enn å holde på uvitenhet som et viktig kriterium i finansieringssystemet. Vi mener at det er arrogant overfor Stortinget som bevilgende myndighet og fellesskapet som finansierer bevilgningene, at det ikke legges opp til en større åpenhet i grunnlaget for fordelingen av en utgiftspost på ca. 22 milliarder kr i statsbudsjettet.

Når vi kommer til kapittel 5 om finansiering, synes en skrivetørke å ha oppstått.

Som et biargument peker KD på at en gjennomgang av basisdelen gjør at denne blir formelbasert, noe som er uheldig ut fra den store variasjon vi har i UH-sektoren. Dette fremstår som en svært snever forståelse av hvordan en analyse og rekomponering kan gjøres. Det vil selvsagt være mulig å beholde basisdelen etter en rekomponering som et stabiliserende hovedelement i finansieringssystemet, noe jeg tror de fleste ønsker.

I høringsuttalelsen til Universitetet i Agder (UiA) tok vi også opp det todelte systemet for nybygg og byggforvaltning/infrastruktur, som både tildekker store kostnadsforskjeller og fremstår som lite ressurseffektivt. Vi vil anta dette samlet for UH-sektoren utgjør en reell årlig kostnad på fem–seks milliarder kr. Ikke én setning om denne problemstillingen gjenfinner vi i finansieringskapittelet. Derimot spanderes en hel side på to noe merkverdige figurer som synes å skulle bevise at de nye universitetene og høgskolene har kommet godt ut av budsjettutviklingen siden 1991, det vil si inkludert perioden før høgskolefusjonen i 1994. I stedet for å vise en utvikling i kroner eller ved effektivitetsindikatorer, beregnes prosentvis utvikling i relative andeler av totalbevilgningen. Som følge av vekst i studenttall og en større økning i forskningsaktivitet enn gjennomsnittet har UiA hatt en større relativ vekst i bevilgningen enn de gamle universitetene. Ja, dette viser at vi har hatt en positiv institusjonsutvikling, og det kan ikke være et argument mot å gjennomgå basisdelen. Tvert imot er vår mening.

I Forskerforum nr. 4  har rektor Ottersen ved Universitetet i Oslo (UiO) et innlegg med et langt regnestykke som gjør at han konkluderer med at basisbevilgningen til alle institusjonene er rettferdig. I den lille skjevheten som han mener må stå igjen, som nok for mange institusjoner ikke fremstår som liten, kommer UiO ut blant institusjonene med tilgodehavende.

Går finansieringssystemet under radaren på grunn av fokus på fusjoner og strukturendringer?

Hva er da problemet med å gjennomføre en slik analyse? Jo, sannsynligvis at regnestykket ikke holder for en kritisk gjennomgang. Regnestykket er en sammenstilling av budsjettgrunnlag, normerte utgiftsposter og regnskapsdata. Ut fra vår matematikkunnskap blir dette en underlig bevisførsel hvor ulike forhold sauses sammen. Begrepet å legge sammen epler og pærer blir en nærliggende assosiasjon. En slik analyse hadde stått seg på bare å bruke regnskapsdata, da hadde all ressursbruk ved institusjonene vært dokumentert. Noe svar om effektivitet i ressursbruken og skjevheter i tildelingen ville vi dog ikke fått, noe som bør være sentralt i en analyse av basismodellen.

Ekspertutvalget foreslo at deres nye resultatmodul skal innføres uten omfordelingseffekt i basisåret, slik finansieringssystemet ble innført i 2002. Ved at dette ikke er kommentert i meldingen, må det antas at KD er enig i en slik innføring. Dette innebærer at de mest effektive institusjoner målt etter resultatkriteriene får redusert sin basistildeling i basisåret, og motsatt får de minst effektive institusjoner oppjustert sin basistildeling. Er det en idé for idretten å gi Northug permanent tidstillegg i alle fremtidige konkurranser på grunn av hans strålende historiske resultater?

Hva nå? Blir melding nr. 18 applaudert gjennom Stortinget før sommerferien? Går finansieringssystemet under radaren på grunn av fokus på fusjoner og strukturendringer?

Forhåpentligvis ikke. Statsråden har tidligere varslet at et fremtidsrettet finansieringssystem er en viktig del av strukturmeldingen, og at ekspertutvalgets innstilling ikke var noen fasit for det fremtidige finansieringssystemet. Er en videreføring av en historisk tildeling fremtidsrettet?

Når ekspertutvalget ikke reelt gikk inn i mer enn 30 prosent av finansieringssystemet, er det forståelig at KD vanskelig kunne rette opp denne unnlatelsen på den korte tiden som var til rådighet. Men i stedet for å strø sand på en videreføring av fredningen av basisdelen, bør Stortinget tydelig signalisere at det er ønskelig med en reell gjennomgang av denne. Ikke minst bør regjeringspartiene, som er opptatt av en mer effektiv offentlig ressursbruk, stille seg bak en slik forventning. Når et kunnskapsgrunnlag om ressursfordeling er til stede, blir grunnlaget for å utvikle en bedre forsknings- og utdanningspolitikk styrket. Og det er vel hovedmålet med melding nr. 18.