Av Oddvar Hollup, professor ved Høgskolen i Telemark
Publisert 9. februar 2015 kl. 09:44
Oddvar Hollup, professor ved Høgskolen i Telemark og lokal tillitsvalgt for Forskerforbundet.
Regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven antas å innebære økt bruk av midlertidige stillinger. Forslaget er omdiskutert fordi det berører spørsmål om liberalisering på den ene siden og rettigheter på den andre. I flere år har fagforeninger, inkludert Forskerforbundet, vært opptatt av å få redusert bruken av midlertidige stillinger innen høyere utdanning og forskning. I Forskerforbundets arbeidsprogram for 2013–2015 heter det at fast tilsetting er hovedregelen etter norsk lov, og bruken av midlertidig tilsetting skal holdes på et minimum. Det påpekes at fast tilsetting og stillingstrygghet har betydning for den enkelte arbeidstaker i forbindelse med familieetablering og bosetning (huskjøp, barnehage osv.), men at det også har en betydning for fagmiljø og arbeidsmiljø, hvor det blir viktig å rekruttere og beholde kompetente og høyt kvalifiserte medarbeidere.
I perioder har det vært en utstrakt bruk av midlertidighet, og Forskerforbundet har hatt det på sin agenda å få redusert bruken til det nivået man er på i sektoren i dag, det vil si i underkant av 20 prosent. Det er imidlertid fortsatt viktig å få belyst hva økt midlertidighet kan føre til, og hvilke årsaker som kan bidra til å skape grobunn for at denne vedvarer over tid.
Forslaget om endringer i arbeidsmiljøloven som åpner for å tilsette i midlertidige stillinger inntil tolv måneder, kommer på toppen av andre former for midlertidighet som det er adgang til. Det provoserer fagforeningene fordi de er opptatt av å opprettholde stillingsvernet for arbeidstakere i staten. Intensjonene rundt endringsforslaget er begrunnet ut fra behovet for å gi bedre muligheter for nyutdannede til å komme seg inn i arbeidslivet gjennom midlertidige stillinger. Men denne argumentasjonen vekker liten tillit, snarere en utbredt skepsis og mistro, noe vedtaket i Unio om å gå til politisk streik for å markere deres motstand er et tydelig signal om. Mange ser på dette forslaget som enda et virkemiddel i realiseringen av og ønsket om et mer fleksibelt arbeidsmarked hvor arbeidsgivers styringsrett styrkes ytterligere. Antagelsene om mulige konsekvenser bygger i hovedsak på oppfatninger av uforenelige interesser i arbeidslivet.
Det er allerede flere former for midlertidighet og andre alternativer som gir muligheter til å komme seg inn i arbeidslivet. Arbeidsgiver gis mulighet til ikke å ansette noen fast i inntil fire år, den såkalte fireårsregelen. I tillegg finnes det en praksis med å tilby og forlenge ulike former for vikariater, både de som lyses ut offentlig, og de som ikke lyses ut. Flere steder preges denne midlertidigheten av å dekke mer varige behov, selv om det i utgangspunktet var ment å dekke kortvarige behov og arbeidsoppgaver. Andre alternativer, som forslaget om innstegsstillinger, har intensjoner om å rekruttere og beholde kompetente og kvalifiserte arbeidstakere i påvente av utlysing av ledige faste stillinger. Slike alternativer kan være bedre enn å utvide bruken av midlertidighet. I mindre omfang har man også brukt midlertidige ansettelser som postdoktor og andre typer kvalifiseringsstipend slik at man kan beholde kompetente arbeidstakere og rekruttere dem til faste stillinger innen forskning og høyere utdanning. Dette kunne ha vært utvidet slik at man tok bedre vare på de ressursene man har investert i gjennom ulike kvalifiserings- og kompetanseløp.
Midlertidige stillinger i sektoren kan man ikke helt utelukke ettersom det vil alltid være et behov for vikarer av ulike grunner. Mange i akademia har opplevd flere perioder av midlertidighet i løpet av sin karriere. Det blir derfor viktig å skille mellom kortsiktig eller langsiktig midlertidighet, ønsket og uønsket midlertidighet. Noen typer av midlertidige stillinger som lederstillinger på åremål og stipendiatstillinger er på mange måter uunngåelige og utgjør unntaket. Ønsket om permisjon fra stillingen kan også bidra til midlertidighet, selv om institusjonene er blitt mer restriktive med å gi dette unntatt for kortere tid.
Men det har også dukket opp nye kilder til midlertidighet i sektoren gjennom økt fokus på ekstern finansiering av og konkurranse om oppdrag innen forsknings-, evaluerings-, utrednings- og utviklingsprosjekter av forskjellig slag. I den sammenhengen må man ofte bruke fast ansatte til å utføre prosjektene og erstatte arbeidsoppgavene knyttet til studieprogrammer hos den fast ansatte med vikarer i midlertidige stillinger. Ekstern finansiering for å drive med forskning og andre oppdrag er ønsket og ettertraktet av institusjonene, samtidig med at studentrelaterte arbeidsoppgaver (undervisning, veiledning og eksamensavvikling) utføres av midlertidige ansatte med lavere lønn.
Andre årsaker til behovet for å bruke vikarer er det høye sykefraværet, og da spesielt langvarig sykefravær hos fast ansatte. Det er store forskjeller på hvor høyt sykefraværet er, mellom institutter, fakulteter og institusjoner, men sykefraværet fører ofte til et større behov for midlertidige tilsettinger. Midlertidig tilsetting kan også bli en konsekvens av at ledige stillinger ikke blir utlyst, men satt på vent, at man ikke får kvalifiserte søkere eller på grunn av den langtekkelige tilsettingsprosessen i sektoren. Med andre ord finnes det mange grunner til at midlertidighet oppstår og vedvarer.
Det er ikke vanskelig å forstå at det hersker en viss frykt for økt bruk av midlertidighet når man allerede sliter med å få midlertidigheten ned og redusert til et minimum. Det som kan være en kilde til bekymring, er at bevisstheten om problemet med økt midlertidighet er ulik, og det er også vurderingen av mulige konsekvenser og årsaker, samt evnen eller viljen til å gjøre noe med det. Som tillitsvalgt har man opplevd at dette problemet ikke blir behandlet seriøst nok eller tatt på alvor. Tradisjonelt sett har det vært større forventninger til betydningen av fast tilsetting i staten og offentlig sektor. Det ligger også til grunn for denne skepsisen mot å åpne for økt bruk av midlertidighet.
Selv om debatten om midlertidighet handler om viktige prinsipper i arbeidslivet der fast ansettelse skal være hovedregelen, berører den også andre og mer komplekse sider som arbeidsgivers styringsrett, arbeidertakers stillingsvern og rettigheter, anvendelse av kvalifikasjonsprinsippet ved tilsettinger, og ansvar for å opprettholde oppmerksomheten på god utdanningskvalitet. Økt bruk av midlertidighet kan gå utover kvaliteten på forskning og undervisning ettersom vikarer ofte ikke har den samme kompetansen, kvalifikasjoner og erfaring. I Forskerforum 1/2015 ga Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning uttrykk for en viss engstelse for økt bruk av midlertidige kontrakter. Han fryktet det kan påvirke fagmiljøet negativt med hensyn til økt konkurranse blant midlertidige ansatte om få faste stillinger, og føre til svekket kompetanse når det gjelder å bygge opp forskningsmiljøet.
Det at utstrakt bruk av midlertidige ansatte kan gå utover kvaliteten på undervisning og forskning, betyr ikke nødvendigvis at vikarer ikke kan gjøre en god jobb ut fra de forutsetningene de har. Det blir mer prekært når andelen av midlertidige ansettelser blir for stor og av langvarig karakter, sammenlignet med andelen fast ansatte. Hvordan skal man kunne realisere intensjonen om å drive med forskningsbasert undervisning, hvis størstedelen av primæroppgavene innen høyere utdanning utføres av midlertidige ansatte? Et annet forhold ved bruken av midlertidige tilsettinger for å dekke mer varige behov er faren for at slike vikariater ikke lyses ut offentlig, og at kvalifikasjonsprinsippet ikke blir godt nok ivaretatt. Det hersker med andre ord stor usikkerhet og begrunnet skepsis til mulig konsekvenser av forslaget som åpner for økt bruk av midlertidighet.
