Museene trenger gode rammer!
LUKK

KRONIKK

Museene trenger gode rammer!

Av Ida Antonia Tank Bronken, hovedtillitsvalgt

Publisert 4. februar 2016 kl. 13:57

Kuttes pensjonen, må lønningene opp, skriver Ida Bronken. Hun deler noen museale råd til den nye kulturministeren.

museene-trenger-gode-rammer-


Ida Antonia Tank Bronken, hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

I Forskerforbundets lokallag ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har vi fulgt debatten om museenes rammebetingelser og pensjon nøye. Nå som vi nylig har fått ny kulturminister, vil vi anspore til å løfte blikket fra balanse i lokale budsjetter til hvilke rammebetingelser som bør ligge til grunn for ABM-sektoren (arkiv, bibliotek og museum). Tiden under kulturminister Thorhild Widvey gir flere grunner til å reflektere over hva som har skjedd, og hvor vi er på vei.

Først et tilbakeblikk på hva som har rørt seg i pressen den siste tiden:

  • I Aftenpostens serie «Kunstsamlerne» episode 2 diskuterer samlerekteparet Brundtland hvor lite av kunstmuseenes budsjetter som går til innkjøp (01.11.2015). Vi får inntrykk av at det ikke er åpenbart hva det i dag koster å bevare en samling, drifte museer, skape ny kunnskap og formidle den.
  • Direktør Gunn Mona Ekornes fra Østfoldsmuseene sier i Forskerforum at pensjonen er for dyr for museene (nr. 9/2015). Hun varsler at det snart kan bli slutt på det hun kaller en gullkantet løsning for museumsansatte.
  • Erik Orskaug, sjefsøkonom hos Unio understreker, også i Forskerforum, at innskuddspensjon garantert gir dårligere pensjon, og han rådet museene til å avvente, i det minste til staten har gjennomgått tjenestepensjonen (nr. 10/2015).
  • Førstekonservator Thomas Walle fra Norsk Folkemuseum minner i Forskerforum om at pensjon og lønn henger sammen (nr. 10/2015).

Er vi i ferd med å få et omdømmeproblem for museene? Er pensjonene i ABM-sektoren en del av Widveys lange liste til etterfølgeren Linda Hofstad Helleland? Sikkert er det at Kulturdepartementet i Widveys periode har oppfordret museumsledelsen til å se på pensjonen. Det er nødvendig å legge fram fakta.

Våre kuratorer og konservatorer er høyt utdannede og kommer derfor relativt sent ut i arbeid. Men vi trives! Ansatte i museene står gjerne i jobb så lenge de kan.

Museenes to viktigste grunnstener er samlingene og de ansatte.

Lønnsnivået er lavt sett i forhold til sammenliknbare stillinger i andre sektorer. Medlemmer i Forskerforbundets lokallag ved Nasjonalmuseet som kom til oss fra skoleverket eller privat sektor, ser i dag at de har tapt betydelig på dette økonomisk, selv når de er blant våre best lønnede.

Situasjonen for ABM-sektoren kan sammenlignes med forskjellene som bygges opp mellom universitets- og høyskolesektoren på den ene siden og videregående skoler på den andre. Grasrotprosjektet, som omtales i Forskerforum 10/2015, arbeider for bedre lønn for universitets- og høyskolelektorer. Ifølge deltakerne i prosjektet er gjennomsnittslønnen for denne gruppen 541 000 mot 592 200 for lektorer i videregående skole. For ABM-sektoren er utfordringen enda større.

Gjennomsnittet for universitets- og høyskolelektorer er ofte topplønn for våre medlemmer. Dette kan være ansatte som kanskje er Norges eneste – eller en av få – spesialister på et fagfelt. Vi mener dette misforholdet må understrekes i disse tider da så mange museumsledere omtaler både sine ansatte og sine samlinger som for dyre i drift. Slik kan det ikke være, og da er det på tide med litt museal støy igjen!

Museumsansatte jobber for å oppfylle et samfunnsoppdrag, lønnet med fellesskapets penger og på moderate lønninger. Om det dannes en oppfatning av at det er galt at ABM-sektoren skal ha like gode pensjonsordninger som staten gir sine egne ansatte, er dette meget problematisk.

Museenes to viktigste grunnstener er samlingene og de ansatte. Det tar tid og ressurser å utvikle en ekspertise på for eksempel en tekstilsamling som strekker seg over 1000 år. Det tar et liv, ikke et åremål. Om vi skal sørge for at de beste søker seg til et langt liv i ABM-sektoren, må det følge med en forståelse av rimelige vilkår og gode rammebetingelser. Dette er et statlig ansvar å tilrettelegge for.

Fjoråret hadde flere saker som gir grunn til bekymring for utviklingen av Museums-Norge. 16. oktober 2015 uttalte Erlend Høyersten, direktør i ARoS Aarhus Kunstmuseum, at norske museumsledere bør få kutt i bevilgningene og ikke fungerer som kreative ledere (Aftenposten). Hva er egentlig kreativ ledelse i denne sammenhengen? Det å drive et museum er ikke det samme som å drive en kunsthall eller et galleri. Det som ikke regnes som god smak eller viktig i 2015, vil kanskje være av viktighet i 2115? En museumsleder skal ha et blikk mot fremtiden og et ben godt plantet i fortiden. Vi mener at kreativ ledelse er å være ambisiøs på sin samling og sine ansattes vegne!

For å være kreativ i det museale feltet må man i hvert fall forstå hva et museum er og skal være. Flere saker i 2015 som avspeiler store endringer i museenes kjernevirksomhet, gir grunn til å være årvåken.

I Drammens Tidende 23.10.2015 kan vi lese at styret i Drammens Museum har vedtatt at de skal avhende bygninger i friluftsmuseet, altså en del av samlingen som de er ansvarlige for å bevare og formidle. 1. desember i samme avis uttaler jurist Peter Vogt at dette kan være i strid med museets vedtekter. Denne forvirringen i Drammen burde ryddes opp i raskt. Vi har både Norges Museumsforbunds og ICOMs (International Council of Museums) etiske regler for avhending som er retningsgivende. Vi må kunne stole på at museene våre har grundig og forsvarlig saksgang før de avhender noe som er ment å bevares for ettertiden. La oss håpe det blir gjort et godt stykke arbeid i Drammen i 2016.

For mange i fagforeningene var fjorårets museale hendelse i Bergen oppsigelsen av de fast ansatte maleri- og papirkonservatorene – nettopp de med kunnskap om samlingene og ansvar for å bevare dem. Museets ledelse har lovet at de skal sørge for bedre bevaring av samlingene gjennom dette grepet. Kan vi ha tillit til dette? La oss håpe at denne endringen var godt begrunnet, og at det kommer et grep for den samlingen i 2016 som vil berolige oss.

Om Aftenposten har rett i at Widvey låner øre til ARoS-direktør Høyersten, håper vi vår nye kulturminister fikk med seg museumsdirektørene Karin Hindsbo og Audun Eckhoffs svar 20.10.2015 i samme avis. De understreket at det er store forskjeller mellom Danmark og Norge. Her må vi håpe at det er de gode eksemplene på samarbeid mellom museene og de private som vil føre an. Kanskje vil Nils Messels snart rykende ferske bok om Nasjonalgalleriets venneforening ligge på nattbordet til kulturministeren neste gang en journalist spør? Vi kan alle ha godt av å reflektere mye om hvilke kunstverk som glapp, og hva som henger på veggene i Universitetsgata 13, nettopp på grunn av private aktører!

Om vår kunst og kultur er av varig verdi og skal bevares for ettertiden, må dette sikres av staten.

Mange var og er dypt uenige i Widveys tolkninger av hvordan det private og museene skal bygge relasjoner og økonomiske bindinger. Det kan oppstå mange spennende muligheter for samarbeid og utvikling mellom de private aktørene og museene i Norge. Det som er viktig i denne sammenhengen, er at staten har en god forståelse for sin egen oppgave. Det er ikke de private som skal betale for husleie, fagkompetanse, vakthold og drift. Om vår kunst og kultur er av varig verdi og skal bevares for ettertiden, må dette sikres av staten. Først må vi vite at vi som et minimum sikrer en fremtid for den arven som nettopp skal oppleves av våre barnebarn og deres barnebarn – så kan de private og museene gjerne i samarbeid skape opplevelser for oss som lever nå.

Lønn, pensjon og driftsmidler er en helhet. I en økende digital hverdag må vi som samfunn huske at det er stadig viktigere å bevare originalene – både de fysiske og de digitale. Når stadig flere håndverksfag dør ut, må noen fordype seg i tekstilteknikker fra middelalderen og forstå byggeskikken på 1700-tallet. Så mye kunnskap ligger i kilder som ikke lar seg digitalisere. Mister vi originalene, kan de ikke lenger oppleves, formidles eller forskes på. Vi har ansvar for å huske, formidle og forvalte. Sektoren trenger derfor de beste. Så for å gå tilbake der vi begynte: Kuttes pensjonen, må lønningene opp. Det er ikke de ansatte i kulturfeltet som skal betale for økte krav til profesjonell og etisk drift, eller for økte utgifter til flytteprosjekter eller sammenslåinger. Vi trenger ledere – både i institusjonene og i politikken – som ser helheten. Og vi trenger at staten forstår hva god ledelse av nettopp kulturfeltet er. Sektoren trenger ikke ledere som oppfordrer til å svekke rammebetingelsene eller samlingene våre!

Styret i Nasjonalmuseet har sett på pensjonen, og vi er fortsatt medlem av SPK. Så håper vi det blir med det, og at flere i ABM-sektoren følger etter. Se, men ikke røre.

Rattkjelke-hendelsen, hvor Widvey ga pris til Maja Ratkje, under Ultima-åpningen i fjor kommer til å være noe som huskes lenge. Her kan vi i kultursektoren være tilgivende både i det gamle og nye året når vi omtales med feil navn – men det viktige er at vi vet at det er forståelse for hva vi er, om ikke alltid for hva vi heter.

Vi ønsker vår nye kulturminister Linda Hofstad Helleland lykke til i sitt arbeid med å sikre oss gode og riktige rammebetingelser. Velkommen til sektoren!