Av Elin Havelin Rekdal
Publisert 2. september 2013 kl. 09:33
– Danmark har ikke hatt en like konsekvent reformtenkning som Norge, sier Hanne Foss Hansen. Foto: Københavns Universitet
– Kvalitetsreformen er unik i europeisk sammenheng, mener Åse Gornitzka. Foto: Universitetet i Oslo
Det første tiåret av 2000-tallet har vært reformenes tiår i europeisk UH-sektor, ansporet av Bolognaprosessen fra 1999 (se faktaboks). En hovedidé bak prosessen er at reformer i høyere utdanning må til for at Europa skal kunne konkurrere med de beste systemene i verden.
– Norge var ikke var særlig hurtig til å reagere på Bolognaprosessen. Men da dere reagerte i 2003, så var det meget omfattende, med en samlet reform tilpasset Bolognaideene, sier Hanne Foss Hansen, professor i statsvitenskap ved Københavns universitet.
Reformen hun viser til er kvalitetsreformen som nå skal evalueres. I forrige nummer belyste Forskerforum reformer som fenomen, denne gangen ser vi på kvalitetsreformen i europeisk sammenheng.
Unike Norge
Foss Hansen får støtte fra Åse Gornitzka, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo:
– Kvalitetsreformen var unik fordi det var den mest omfattende nasjonale reformen for høyere utdanning de siste ti årene, utformet som en samlet pakke, sier hun og understreker at hun ikke skal delta i evalueringsarbeidet.
Foss Hansen nevner overgangen til bachelor, master og ph.d., ny karakterskala, studiepoengsystemet ECTS og opprettelsen av NOKUT som en del av Bolognaideene gjenfunnet i kvalitetsreformen. I tillegg inneholdt reformen særskilte pedagogiske element som ikke finnes direkte formulert i Bolognapolitikken, som tett oppfølging av studentene og porteføljetenkning, mener hun.
– Bolognaprosessen var nok en katalysator for reformarbeidet, men landene tolket den i sin nasjonale kontekst, påpeker Gornitzka.
Tre reformspor
– Det er tre spor høyere utdanningsreformer går i. Det ene er reformer for studieløpet. Et parallellspor er reformer for styring, organisering og finansiering, internt og mellom stat og institusjon. Det tredje sporet er forskning, sier Gornitzka.
Men mens kvalitetsreformen handlet mest om utdanning, var resten av Europa opptatt av toppforskning.
– Med kvalitetsreformen startet Norge med en fot i studiesporet og en i organiseringssporet, mens de fleste andre land i Vest-Europa plasserte seg mer i sporet for forskning, sammen med styring, organisering og finansiering, sier hun.
Danske konflikter
Foss Hansen påpeker at Sverige og Danmark tilpasset seg Bolognaprosessen mer over tid. Man laget ingen stor samlet reform, men tok inn elementer etter hvert. I Danmark kom det imidlertid andre omveltninger ved at universitetsloven ble endret i 2003 og universitetene fikk eksternt styreflertall og ansatt ledelse. Deretter fulgte fusjonsreformen i 2007, som betød at institusjonene måtte fusjonere og 28 forsknings- og utdanningsinstitusjoner ble til 11.
Fusjonsreformen var ifølge Gornitzka ment å skape konkurransedyktige forskningsuniversiteter, likt toppforskningsinitiativene i Tyskland. Foss Hansen legger til at selv om Bolognaprosessen var viktig for disse reformene, var det innenrikspolitiske klimaet like avgjørende.
Men reformene har skapt konflikter, ifølge Foss Hansen. Ikke overraskende har konfliktene oppstått ved institusjoner med størst endringer, hvor man har slått sammen fagområder og sentralisert administrasjonen.
– Det er en utrolig optimisme omkring at man kan høste stordriftsfordeler ved å sentralisere administrasjonen, men om man kan det eller ikke, har vel ingen dokumentert, sier Foss Hansen.
Toppforskning ga suksess
Satsning på toppforskning har i Norge ikke blitt drevet fram gjennom kvalitetsreformen, men har blitt tydeligere etter hvert. Danmark startet vesentlig tidligere.
– Det er ingen tvil om at Grunnforskningsfondets Centres of Excellence har hatt stor betydning for å forsterke forskningsutviklingen, især i realfag og medisin, sier Foss Hansen og mener satsningen på toppforskning har vært mer konfliktfylt i Norge enn i Danmark, hvor det nå er akseptert som et godt fungerende virkemiddel.
– Dere har en meget egalitær kultur. Det har vi også historisk sett hatt i Danmark, men det har vi ikke så sterkt lenger, sier hun.
Utdanningskvalitet i vinden
Danmark har nå gått fra å legge vekt på toppforskning til å legge vekt på utdanningskvalitet.
– Vi har fått ny regjering og minister hvor profesjonshøgskolene og universitetene er i samme departement, så man tenker mer helhetlig. Universitetslederne har også blitt mer oppmerksomme på utdanningspolitikk og spørsmålet om kvalitet, mener Foss Hansen.
I tillegg legges det danske kvalitetssikringssystemet om fra å være et akkrediteringssystem til å legge mer vekt på om kvalitetssikringssystemene ved institusjonene fungerer.
– Det er en mer utviklingsorientert måte å tenke kvalitet på, uten den rigide kontrollen som lå i det gamle systemet, sier hun.
Først med tellekanter
Kvalitetsreformen i Norge innebar også innføringen av resultatbasert omfordeling, hvor publiseringsindikatoren utgjør en del. Dette var nytt.
– Introduksjonen av en finansieringsmodell med en tydelig resultatbasert komponent gjorde at Norge ble sett på som en radikal forløper i Europa, sier Gornitzka.
Danmark fikk en publiseringsindikator inspirert av den norske i 2009, om enn noe annerledes. Årlig skjæres to prosent av bevilgningene vekk og føres tilbake til departementet. Disse midlene sammen med nye bevilgninger tildeles igjen, påvirket av publiseringsindikatoren.
– Det har ikke stor økonomisk betydning, men symbolsk. Det har vært omdiskutert blant de vitenskapelig ansatte, for betyr det at kvantiteten i publiseringen øker uten at kvaliteten følger etter? Diskusjonen ligner den norske, selv om færre ressurser blir omfordelt i Danmark, sier Foss Hansen.
Konservativ avviker
Kvalitetsreformen reflekterte også en konservatisme, et eget norsk eller nordisk alternativt spor, påpeker Gornitzka.
– Det gjelder blant annet studieavgifter for studenter fra eget land og EU, hvor Norge og Norden står sammen, men der også Tyskland er tilbake og ikke lenger har avgifter for disse studentene. I saken om eierskap er Norge en avviker. Det er det eneste landet som er uforandret i eierskapsspørsmålet, sier hun.
Økonomiske kriser har slått ulikt ut i europeisk UH-sektor.
– I Finland i 1990-årene var krisen en reformagent. Når økonomien fikk seg en trøkk etter Sovjetunionens fall, ble det en spore til reformer i sektoren. Først kom det kutt. Men innsatsen for høyere utdanning økte da man så muligheten til økonomisk restrukturering, sier Gornitzka og mener krisen da ikke kun ble en spore til effektivisering, men til en reform for andre formål.
– Mens dagens krise blant annet har gjort at Spania har kuttet så mye i offentlige utgifter at tolv katalanske universiteter er finansiert likt med Københavns universitet alene. Storbritannia finansierer knapt offentlige bachelor- og masterprogrammer i humaniora og samfunnsvitenskap. Det sier noe om krisens umiddelbare virkning og at kriser slår ut på ulike måter. Men hvorvidt krisen er et mellomsteg eller gir varige effekter, vet vi ennå ikke, sier Gornitzka.
Norden slipper i stor grad unna, mener hun.
Foss Hansen bekrefter: – Det er ingen krise i dansk høyere utdanning, selv om andre sektorer må spare. For et par år siden var det oppsigelser, men nå er det tilført ressurser, sier hun.
