Publisert 13. januar 2014 kl. 09:56
Hjemme og der ute, og endelig i hele landet. Nå skal språkprofessor Curt Rice ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT) også jobbe nasjonalt med likestilling i akademia. Som nyutnevnt leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif) skal han bidra til å gi anbefalinger om tiltak som kan føre til bedre likestilling ved norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. Det kan behøves. Mens kvinner utgjør rundt 60 prosent av studentene i Norge, er bare 25 prosent av professorene kvinner. Når Rice nå skal lede Kif-komiteen, er det imidlertid med en liten hake – den kan bli endret i løpet av mandatperioden (2014-2017). Kunnskapsdepartementet vurderer å utvide mandatet til også å gjelde mangfold. Det er i så fall bare bra, for mangfold gir bedre arbeidsplasser, mener Rice.
Curt Rice har tidligere vært leder UiTs første «senter for fremragende forskning» Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics (CASTL) og vært prorektor for forskning og utvikling ved UiT. Rice skriver også om universitetsledelse og likestilling på sin blogg.
– Hvorfor takket du ja til å bli leder av Kif-komiteen?
– Jeg har fått anledning til å jobbe både lokalt og internasjonalt med likestillingsspørsmål. Dette gir anledning til å jobbe nasjonalt. Det er spennende å se om de tiltakene jeg har jobbet med lokalt kan utvikles og være relevante også på det nasjonale plan. Mer overordnet er jeg også opptatt av å bidra til at forskningsinstitusjoner fungerer bedre, og jeg ser at likestillingsarbeid er et verktøy som kan bidra til det.
– Du har tidligere utvist sterkt engasjement for kjønnslikestilling ved Universitetet i Tromsø – hva kommer interessen fra?
– Da jeg begynte å gå inn i lederroller så jeg at unge menn og kvinner hadde forskjellige erfaringer, og det fikk meg til å begynne å tenke på strukturene på arbeidsplassen og hvordan de påvirker kvinner og menn forskjellig. Det virket både urettferdig og uklokt å ikke prøve å bidra til at de forskjellene ble mindre og etter hvert borte.
– Hvilke forskjellige erfaringer har menn og kvinner i akademia?
– For eksempel krever det veldig mye selvpromotering å få en karriere ved et universitet eller en forskningsinstitusjon. Vi må sende inn artikler, vi må sende inn finansieringssøknader og vi må posisjonere oss på konferanser. Det er noe som menn og kvinner ser ut til å takle på forskjellig vis. Det er større begrensninger for kvinner enn for menn til å drive med slikt. Forskning på selvsitering – at man lister opp sine egne arbeider i forskningsartikler – viser at menn driver med mye mer selvsitering enn kvinner, hvilket faktisk lønner seg. Det er en kulturforskjell mellom menn og kvinner når det gjelder selvpromotering, og det har store konsekvenser for fremgangen i karrieren.
– Sett utenifra kan det virke fremmed at akademia handler så mye om selvpromotering. Vi har kanskje en forestilling om at forskere bare kan komme seg opp og frem ved hjelp av sitt arbeid, ikke sin person, og at kjønn derfor ikke spiller noen rolle?
– Ja, men se bare på hvordan du blir professor. Du må søke selv. Kvinner søker mye senere enn menn. Det kan gjerne være sånn, som du antyder, at menn og kvinner begge er opptatt av faget, men at forskjellen er i hvor stor grad de er opptatt av en karriere og at man stadig skal bevege seg fremover. Det var slike ting jeg så, og som fikk meg til å skjønne at kvinner har en annen erfaring enn menn, og gjennom å se det, ble jeg interessert i likestillingsarbeidet.
– Tror du ikke at det er ganske mange menn som også syns det er vanskelig å skulle fremheve seg selv for å oppnå karriere, ut over det å gjøre en god jobb?
– Det er det helt sikkert, men når man ser på store tall, ser man at menn promoterer seg selv mer. De søker om opprykk tidligere, og de er mer aktive på å komme med som medforfatter på artikler. Men alt som gjelder den store gruppen, gjelder ikke nødvendigvis alle i den gruppen. Menn som gruppe er høyere enn kvinner, men det finnes likevel mange korte menn og høye kvinner.
– Når du nå trer inn i Kif-komiteen, hva vil du at komiteen skal gå løs på?
– Det er to ting som er veldig viktig. Det ene er å fortsette med det gode arbeidet med at karrieremulighetene skal være like for menn og kvinner. Det gjelder å få flere kvinner i toppstillinger, men også å rekruttere til doktorgrads- og postdoktornivå. På mange stadier av karrieren er det en jobb å gjøre for å være sikker på at menn og kvinner ikke behandles forskjellig. Det andre store området gjelder selve forskningsspørsmålene – å få kjønnsperspektiver inn i forskningen i større grad. Det er strategisk viktig. Det nye EU-programmet for forskning, Horisont 2020, krever at søknader, uansett fagområde, berører kjønnsperspektiver som kan være gjeldene. Jeg vil at Kif-komiteen skal øke bevisstheten blant norske forskere, både når det gjelder dette kravet, og hva det betyr å få det inn i forskningen. Det vil kunne gjøre likestillingsperspektiver til et konkurransefortrinn når det gjelder søknader til Horisont 2020. I tillegg til at det gjør forskningen mer vesentlig for hele befolkningen, ikke bare halve befolkningen.
– Kunnskapsdepartementet varsler sammen med utnevnelsen at komiteens mandat kan bli utvidet i løpet av perioden til å gjelde mangfold, ikke bare kjønnslikestilling. Hva tenker du om det?
– Dette er et stort og viktig spørsmål som komiteen kommer til å diskutere når vi har vårt første møte. Jeg vil ikke forskuttere hva komiteen vil mene, men jeg kan si såpass at mangfold ved arbeidsplasser gir fordeler. Det gjelder både kjønnsmangfold og mangfold innen etnisitet, handikap, LHBT og eventuelle andre minoritetsgrupper. Mangfold gir fordeler, og jeg syns forslaget er meget interessant.
– Vi ser nå en utvikling ved universitetene og høyskolene hvor kvinner er kommet i flertall på lavere nivå. Menn er fortsatt i stort flertall blant professorene, men også her er det utvikling. Tror du vi kan komme til å møte nye, kanskje utilsiktede ulikheter fremover som følge av utviklingen?
– Det er veldig positivt at utdanning er tilgjengelig for både menn og kvinner. Det kan vi være stolte av i Norge. Nå er det 60 prosent kvinner blant studentene. Hvis det var 95 prosent ville man vært bekymret, og enda tidligere enn det. Når det gjelder de høyere nivåene, ser jeg det utelukkende som positivt at det går mot bedre balanse blant professorer og førsteamanuenser. Andelen kvinner blant professorene stiger hvert år, men det gjøres et enormt arbeid for å få til det. Det er ingen grunn til å tro at det ville skjedd uten et aktivt inngrep.
– Noen vil hevde at man skal begrense de aktive inngrepene, og anse kjønnsulikhet i yrkeslivet nærmest som en naturlig tilstand.
– Det er forskjellige problemer her. Det ene er en internasjonal trend der kvinner forlater akademia i større tall enn menn. Det henger blant annet sammen med de midlertidige stillingene – det ser ut til at unge menn tåler midlertidighet bedre. Og så er det de hindringene som holder kvinner tilbake når de velger en karriere i en forskningsinstitusjon. De hindringene er fremdeles til stede. Hvis vi slutter å jobbe med dem, stopper det opp. Det er med andre ord et kontinuerlig arbeid. Selv om det var 50/50-fordeling måtte vi ha fortsatt med det. Jeg har kanskje sagt det før, men jeg vil gjenta det: Likestillingsarbeid er ikke noen sideaktivitet, noe vi gjør bare for at jentene skal ha det mer hyggelig på jobb. Vi gjør det fordi det gjør institusjonene bedre hvis man satser på likestilling. Jeg er opptatt av at norske institusjoner skal bli stadig bedre. Dette er min måte å bidra til det på.
