Av Aasne Jordheim
Publisert 5. desember 2014 kl. 09:53
Øst møter vest, og tanker omkring det eksistensielle pares med empirisk forskning. Det vi da får, er Mindfulness i psykologisk behandling. Strømmen av bøker og kurs som tilbys innenfor mindfulness, denne 2500 år gamle buddhistiske meditasjonspraksisen, er fortsatt stri. Mindfulness fenger, og fordi den blant annet handler om hvordan stress og lidelse kan lindres, og om hvordan negative tanker ikke skal ta overhånd, har den i særlig grad fenget psykoterapeuter, som psykologene. Denne boka gir en faglig og bred innføring i hva mindfulness kan tilby behandlingsprofesjonene. Alle de fire forfatterne er psykologer.
Mindfulness fenger i dag, i vår tid, i vår vestlige verden. Her hvor vi lider av angst og depresjoner og mangel på mening. Jeg vil tro den fenger også fordi den ikke er noen omfattende lære, og fordi den tydeligvis er lett operasjonaliserbar for psykologisk forskning.
Innføringen er grei nok. Gjennom meditasjon er målet å oppøve en oppmerksom og vennlig tilstedeværelse, for slik å oppnå nødvendig distanse til å kunne bli kjent med eget sinn, måten vi erfarer på. Det som foregår i sinnet, som følelser og tanker, er ikke budskap om hvordan virkeligheten eller en selv er, men må ses på som hendelser: en tanke er bare en tanke og ikke en evig sannhet. Forfatterne sier det ikke, men mindfulness-holdningen er like mye en filosofisk eller for den saks skyld en forsker-holdning: Det er et poeng å kunne møte fenomener (for eksempel truende tanker) med fleksibilitet og nysgjerrighet – ikke segne om i «armene på angsten», men starte en utforskning av den. Det som er ganske annerledes med mindfulness, er at det er gjennom oppmerksomhet på egen pust, det nøytrale anker som forfatterne hevder det er, at avstand kan etableres.
Forfatterne sier heller ikke at mindfulness godt kan minne om dydsetikk. Målet er, gjennom (dydene) vennlighet og ikke-dømmende oppmerksomhet, å opparbeide en holdning som så vil gjøre deg i stand til å møte utfordringer og smerter (og gleder!) på en ikke-unnvikende måte. Jeg trekker denne sammenligningen fordi jeg i boka merker en viss forskjell. Det skjer noe med formidlingen i kapitlene 7 og 8 (i hvert fall). Her er det mer tyngde, antakelig som følge av en forfatter med lengre erfaring i å balansere og fortolke dydene, psykologikunnskapen og egne erfaringer. Det er som i dydsetikken et personlig opparbeidet skjønn som snakker, og ikke bare mer eller mindre steril kunnskap. At alt liv dreier seg om sammenheng og perspektiv, blir dermed tydeligere. Det blir også tydeligere at innsikt om dette krever modning.
Forskningen viser at mindfulness virker, og vi får eksempler fra terapien. Dette virker overbevisende, men noe annet blir også synlig: Eksemplene er hentet fra folk som i liten grad har bedrevet selvrefleksjon. At det skjer noe når en plutselig får inn et perspektiv som muliggjør det, er strålende, men kanskje ikke så overraskende. Vi burde vel heller ikke bli overrasket over at vennlig oppmerksomhet ofte kan virke befordrende. Men fint er det, og fint er det at det som ligger til grunn, er at pasient og terapeut faktisk deler noe. Mindfulness er ikke bare noe som terapeutene lærer bort, men er like mye noe de selv gjør bruk av. Slik blir jo ikke bare pusten et anker.
