Av Aasne Jordheim
Publisert 8. mai 2015 kl. 11:34
«Verdens metamorfose i menneskene.» Eller: Gjennom å vite noe om naturen og tingene, vet vi egentlig kun noe om deres forhold til menneskene. Det er det sentrale poenget i Nietzsches Om sannhet og løgn i en utenom-moralsk forstand. Og den tar jeg meg i å tenke på når jeg leser meg igjennom Maurens kulturhistorie. En fullstendig kulturhistorie er dette neppe, men med sine seks artikler gir den en liten smakebit. Det sier også de to redaktørene, biologen Torstein Kvamme og lingvisten Åse Wetås. De har funnet frem til to litteraturvitere og en kunsthistoriker, men skulle gjerne hatt med bidrag fra flere fag.
For mauren, i likhet med en del andre dyr, er bekledd med egenskaper. Et forskningsfelt verdig! Hvordan et gitt dyr fremstår i ulike kilder, kulturer og tider. I Platons Faidon, for eksempel, knyttes eselet til fråtseri og drukkenskap, mens bien, vepsen og nettopp mauren anses som milde dyreslag. I Maurens kulturhistorie er de viktigste tekstene Bibelens «Gå til mauren og bli vis …» og Æsops fabel om mauren og gresshoppa. I begge er mauren portrettert som hardtarbeidende og asketisk, og i den sistnevnte i kontrast til en syngende og livsnytende gresshoppe – som i pur glede over sommeren glemmer at en dag kommer andre tider. Hvem står for de rette verdiene? Mauren med sin flid og nytte eller gresshoppa med sin lovprising og kunst? Frem til omkring annen verdenskrig er det visst ingen tvil, først kommer strev, og kun deretter ut og lek. Men så skjer et skifte. Nina Goga viser oss hvordan barnebøkene nå introduserer ideen om at estetikk har egenverdi og at også det å drive med musikk kan være forbundet med nytte. Alt dreier seg ikke om å bygge opp forråd.
Alt dreier seg tydeligvis ikke om maur heller. Maur i barnelitteraturen henter fakta fra naturen, men det meste brukes som allegorier, og fortellingene er da en inngang til å tenke omkring menneskelivet. Gjennom fortellingene om dyra skal barnet dannes. Alt snakket om maur er altså egentlig snakk om menneskelige verdier. Slik er det vel ikke når biologen slipper til? Da får vel mauren endelig lov til å leve sitt eget liv? I tuene, som dronninger, arbeidere og hanner? Ja da, da får vi fakta, for mauren er blant de mest studerte insekter i verden, kan Kvamme fortelle, selv om enkle spørsmål som hvor gammel en maurtue kan bli, ennå står ubesvart. Men det utmerker seg noe når det gjelder mange av disse faktaene, og det er språket som inngår i beskrivelsene. Når maurens liv skal beskrives, finner jeg ord som «mord», «slavehold», «tigging», «stjeling». Kvamme benytter seg av anførselstegn når han forteller at mauren holder husdyr, men poenget er likevel det samme: Begreper hentet fra en menneskelig verden brukes til å forklare maurens liv. Derfor tenker jeg også her på Nietzsche, som hevder at sannhet alltid er et perspektiv.
Trine Nordkvelle tar for seg mauren i Paul René Gauguins kunst. I hans grafiske blad, som innimellom er utstyrt med tekst, fremstår mauren som et komplekst vesen, skriver hun. Den er en gjerrig kapitalist, en kriger og en selvbevisst flyger. Ja, kanskje den er så mye eller noe så helt annet at den ikke kan festes verken til begrep eller kategorier? I så fall er det Gauguin som kommer mauren nærmest, idet han beskriver dens liv og levnet som å «maure»: «He is anting. He is anting sticks of wood.»
I Åse Marie Ommundsens bidrag forsvinner mauren. Selv om det også her dreier seg om maur i litteraturen, først og fremst Tarjei Vesaas’ ville drapsmaur i «Ein motig maur». Men Ommundsen får tilsynelatende ikke øye på mauren, bare teksten, for her går det få tråder fra tekst og ut til den levende maur. Istedenfor synes det som om ingenting kan sies uten at det også skal presenteres ved sin faglige term, og teksten fremstår slik som en slags innføring i litteraturtekniske virkemidler og begreper.
Hvis Gauguin er den som kommer nærmest mauren, er språkforsker Wetås den som kommer poenget hos Nietzsche nærmest. Hun berører ikke mauren, men forholder seg utelukkende til ord for maur. Fordi ord for maur viser til menneskets oppfatning av den, gir de dermed et menneskelig perspektiv på mauren, de viser til maurens og menneskets samliv, for å si det med forfatteren. Og ikke uventet finner vi at det er forskjeller mellom folkelige ord og vitenskapelige. Kategoriseringene blir ulike fordi perspektivene er ulike.
Jeg synes det er trivelig at mauren blir satt i klasse med andre bemerkelsesverdige individer når den får en bok som dette. Og det kunne være en idé å følge opp. Det er jo nok av dyr som har satt sitt preg på kultur og historie, og som vi synes det er interessant å bli kjent med. Og hvorfor da ikke neste gang i et format som kan passe på et såkalt coffee table?
