Av Lena Lindgren, samfunnsredaktør i Morgenbladet
Publisert 6. november 2014 kl. 13:07
Innlegg holdt ved Høgskolen i Oslo og Akershus 07.10.2014 i forbindelse med lanseringen av boken Profesjonshistorier, redigert av Rune Slagstad og Jan Messel.
Rune Slagstad spør i sin introduksjon til Profesjonshistorier: Hva er profesjonenes samfunnsoppdrag? Hvis noen segner om i denne salen, roper vi «Finnes det en lege her?» og ikke «Finnes det en professor i medisin?». Det distinkte ved profesjonene er at de er vitenskaper i sin praktiske anvendelse, og det er denne siden ved dem – praktisk utøvelse, hendenes kunnskap og kompetanse – som er under et større samfunnsmessig press, slik jeg ser det. Fra mitt ståsted går det nemlig en linje fra legenes aksjon «Ta faget tilbake» til debatten den sinte tømmermesteren Ole Thorstensen startet i Morgenbladet nylig om samfunnets forakt for manuelle yrker. Faglighet misforstås og nedvurderes. Derfor er også Profesjonshistorier viktig i et samfunnsperspektiv.
Men hvorfor er praktisk kunnskap under press i samfunnet vårt?
Christopher Lasch, historikeren, skrev for 35 år siden om en samtidsdiagnose han kalte «den narsissistiske kultur». Han brukte ikke begrepet slik vi gjør i dag, som en ren psykiatrisk diagnose. Han refererte løsere til myten om Narcissus, 16-åringen som døde av tørst foran sitt eget speilbilde. Og han brukte det som metafor for det samfunnet han så vokse frem; en selvforelsket, men usikker kultur: ungdomsfiksert, historieløs, sterkt individualistisk. Det er en kultur som dyrker berømmelse fremfor meritter, og som strever med identitetstap og tomhet. Lasch ville sett mye av det han kalte «småtyvenes moral» i vårt arbeidsmarked, preget som det er av konsulentbyråer, ledelsesfilosofi, hodejegere og pr-byråer. Han var ingen lystigkurre, som dere kan høre, han var en mørk forfallsanalytiker. Like fullt er det den dystopiske impulsen som ga Lasch hans profetiske kvalitet – tiår før Idol, plastisk kirurgi og Facebook. Man kan være enig eller uenig i hvor ille det står til med oss. Det som i denne sammenhengen er interessant, er hvor han mente miseren stammet fra. Jo, utviklingen av narsissistiske trekk stammet fra sammenblandingen av praksis og teknikk, ifølge Lasch. Han ville nemlig tilbake til Aristoteles' begrep om fronesis – altså den praktiske fornuft. Aristoteles holdt ikke teoretisk innsikt høyest. Nei, den praktiske fornuften var mest verd, mente han. Fronesis trådte inn når konkrete praktiske situasjoner skulle løses. Fordi kunnskapen var situasjonsspesifikk, var dømmekraft og livserfaring viktig, kvaliteter som ikke umiddelbart var knyttet til boklig lærdom. Og som mange kanskje vet – og til ære for statsråd Torbjørn Røe Isaksen – politikk var faktisk den høyeste form for fronesis, mente Aristoteles.
Vi hører ofte at dagens avanserte samfunn krever så mye teori. Samtidig viser historien gjennomgående at praksis – tusenvis av timer med øvelse og terping – er det som må til for at en person skal nå mesternivå i en disiplin. Forestillingen om at praktisk kunnskap er mindre verd enn teoretisk kunnskap, er dessverre forsterket med utdanningsrevolusjonen. Richard Sennett har beskrevet dette som «the decline of the skill society». Mange har sikkert stusset over den generelle avviklingen av praktisk sans i befolkningen. Den viser seg ved at folk under 40 år ikke kan mekke på bilen lenger, gjøre enkle husreparasjoner, ikke engang pumpe opp sin egen sykkel (det er sportsbutikkene som gjør dette nå) eller tenne opp et bål i skogen. Vi leter etter bål-appen på mobiltelefonen.
Det som har gått i ball for oss i senmoderne tid, mente Lasch, er at praktisk arbeid forveksles med ren teknisk utførelse. Han sa det slik:
«[…] praktisk arbeid og politikk mister sitt oppdragende innhold og degenerer til ren teknikk. Slik blir selve distinksjonen mellom teknikk og praksis uforståelig. Industrielle samfunn har nesten mistet av syne den mulighet at arbeid og politikk kan tjene som karakterdannende disipliner.»
Her er Lasch inne på noe viktig, etter min oppfatning. Den praktiske fagkunnskap misforstås – som om det skulle vært en manual, et system med minimal menneskelig faktor. Vi ser dette skje i offentlig sektor ved at faglighet strupes av byråkratiske styringsmodeller basert på det kvantitativt målbare. Vi ser det i utdanningssystemet i en banal dyrkelse av teoretisk kunnskap på bekostning av praktisk kunnskap. Akademiseringen av profesjonsfag kan godt leses inn i denne dreiningen. Høyskolene er blitt universiteter. Verdige profesjoner med verdige historier – slik boken Profesjonshistorier viser – skal brått «pyntes» med en akademisk tittel.
Dette gir seg nok et brutalt utslag i yrkesfagene, som i økende grad i etterkrigstiden forbindes med lavstatus. Ser vi 15 år frem i tid, henger det ikke på greip. Ifølge SSB er det et stort behov for to grupper i arbeidsmarkedet i 2030: profesjonsutdannede og yrkesfagutdannede. Vi trenger en million håndverksutdannede og en million profesjonsutdannede, men «bare» 318 000 akademikere. Universitetene oversvømmes likevel av studenter, derav begrepet «master-syken», som er blitt overskriften på en av årets store samfunnsdebatter. Vi har for mange halvkloke hoder og for få kloke hender. Samfunnet fremmer altså en slags motsetning mellom den kompetansen det har behov for, og det som gir status. Vi klarer ikke bygge himmel over jobber med sterkt praktiske innslag. Ingeniører, og de såkalte ALI-yrkene, har fremdeles høy status – i motsetning til den ufortjente lave status mange håndverksyrker har. Men den praktiske kvaliteten ved arbeidet – den faglige egenarten – gjenkjennes ofte ikke, verken av egen ledelse eller politisk ledelse. Derfor ser vi nå konturene av en ny samfunnsmessig konfliktlinje, en felles opposisjon, på tvers av yrkesgrupper og på tvers av offentlig og privat sektor. Vi hører det hos alt fra leger til lærere til håndverkere. Det er en opposisjon mot økonomisk instrumentalisme – som i narsissismens mykere vokabular gjerne kalles for visjoner, fleksibilitet, identitet, omstilling. Det er en kamp for faglighet vi ser – en kamp for fronesis.
Hvorfor er fronesis viktig?
Et samfunn som ikke verdsetter kunnskap i sin faktiske anvendelse, klarer ikke å bygge kvalitet innenfra. Så viktig må vi kunne si at det er. Fronesis – det menneskelige utøvende skjønn – er kjernen i velferdsstatens yrker, i omsorgsyrkene, håndverksfagene og i profesjonene.
Den antikke fronesis var en kunnskapsform som var koblet til dydene klokskap og ettertanke. Altså var det moralske sterkt nedfelt i begrepet om praksis. Og slik er det jo, det vet vi: Håndverk og profesjoner er moralske handlinger. Etikk er ikke et tilleggsemne, et fag ved et universitet – det er noe vi gjør. Praktisk arbeid står i et direkte forpliktende forhold til verden, faktisk mer enn teori gjør. Dette erkjenner vi ofte i dagligtalen: Det er handlingen som teller, sier vi. Jeg tror at denne opplevelsen av etisk betydning, direkte utledet av praksis, gjør at profesjonsutdannede ofte snakker om yrket sitt som et kall – lenge etter at prestene sluttet å gjøre det om sin profesjon. Kallstanken har overlevet fordi man erfarer at ens handlinger gjør en stor forskjell.
Dette er da også profesjonenes samfunnsoppdrag. En kultur som holder sine profesjonsfag – og også sine håndverkstradisjoner, vil jeg si – høyt, vil motvirke selvtap. Narsissisme er jo et selvtap, det er det motsatte av selvkjærlighet, en kompenserer for en manglende identitetsdannelse. En kultur som holder profesjonene høyt, vil motvirke galopperende, men unyttig teknologi. Den vil kunne hevde faglig kvalitet mot overdreven målstyring – og mot tidspress. Den vil sette innhold over image, substans over stil. Fronesis – profesjonenes særegne kunnskapsform – er kuren mot en samfunnsmessig narsissisme. Det er et samfunnsoppdrag i seg selv å insistere på et mer praksisnært kvalitetsbegrep.
