Av Ragnhild Fjellro
Publisert 7. november 2014 kl. 16:10
Forventningene mine var høye da jeg åpnet boka med 13 lange samtaler med forfattere i litterær sakprosa. De skulle få snakke om fornyelse av sjangeren, om skrivingen og etikk knyttet til det å skrive om virkelige mennesker. Samtalepartnerne deres kaller seg dessuten skriveforskere, og er kompetente i norskfaget. Det er professor Norunn Askeland og dosent Eva Maagerø, som ellers jobber med masterstudier i faglitterær skriving ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Slik var det duket for en spisskompetent, oppdatert og faglig behandling av en aktuell sjanger. Dessverre ble jeg skuffet.
Det positive først: Dette er en fin bok med flere gode passasjer. Samtaleformen er umiddelbar, noe som på sitt beste evner å gi forfatterne et rom å snakke fritt i. Hver samtale får rundt 20 sider i boka, etter korte introduksjoner. Samtalene er satt opp i en spørsmål-svar-form. Spørsmålene kan være ganske lange, og slik får leseren et bedre innblikk også i skriveforskernes perspektiver. Det fungerer fint, siden vi ellers har en begrenset innsikt i deres syn på den litterære sakprosaen, inntil vi kommer til det siste kapittelet.
Og det er kanskje det siste kapittelet som er betegnende for det som skuffer meg med denne boka – forfatternes stadige tilbaketrekning. Her evner forfatterne i liten grad å ta grep. Vi får ingen teoretisk oppsummering eller analyse av det de ser som de mest sentrale temaene. Den samme tilbakeholdenheten opplever jeg i kapittelinndelingen, som noe ukritisk er sortert alfabetisk etter sakprosaforfatternes etternavn og ikke etter temaer. Jeg ser det også i den beskjedne redigeringen som er gjort av intervjuene, med litt tilfeldige temaer, anført av noen forsøksvise mellomtitler som virker litt planløse. Samtalene gis ingen retning som gjør dem til medrivende lesning. Transkriberte intervjuer kan være artig iblant, men jeg ønsker meg likevel et strammere grep fra forfatternes side.
Det samme grepet savner jeg også i selve samtalene. Sakprosaforfatterne er ofte innom skriveteoretisk, og sågar kontroversiell, problematikk. Altfor ofte punkteres tilløpet til å gå i dybden på teoretiske perspektiver med nye spørsmål, om andre temaer.
Et eksempel på punktering er når den svenske sakprosaforfatteren Åsa Linderborg skal fortelle om da hun skrev boka om sin omsorgsfulle og alkoholiserte far. Et sted understreker hun at hun ikke ville argumentere eller bruke pekefinger, slik hun gjør i fagtekster og i journalistikken, for her ville hun at leseren skulle trekke sine egne slutninger. Det er en interessant ytring fordi den tematiserer et grunnleggende trekk ved litteraturen som skal virke. Hvordan får hun til det? Det skulle jeg gjerne hatt svar på. Skriveforskerne ser derimot ut til å være mer opptatt av Linderborgs metaforer. Også i samtale med Frode Grytten henger de seg opp i metaforene hans, og hvor gode de er. Men som Grytten sier, han er «i større grad glad i å skrive om det heilt konkrete i staden for å bruke mange metaforar». Det er det som er interessant.
Jeg sitter igjen med et inntrykk av at skriveforskernes samtaler er motivert i en beundring av sakprosaforfatterne og i ønsket om å la dem få snakke om alt det fine de har skrevet, snarere enn å våge seg ned i dybden på det språklig teoretiske og det skrivefaglige. Det er synd, særlig når det er et så erfaringsmettet og faglig utgangspunkt.
