Religionen i Harry Potter
LUKK

ANMELDELSE

Religionen i Harry Potter

Av Aasne Jordheim

Publisert 9. februar 2016 kl. 12:27

For lite bearbeidet om hvordan kunsten bearbeider religionen.

religionen-i-harry-potter

Fakta
<

Det er mye man kan få ut av en bok. Etter å ha lest Jeanette Skys bok Religion og fortelling, ønsket jeg å se Nattverdsgjestene av Bergman. Som tenkt, så gjort – filmen ligger enkelt tilgjengelig på nettet. Bergman får stor plass i Skys bok, og en av de nærlesningene vi finner her, dreier seg blant annet om denne filmen. I likhet med flesteparten av Bergmans filmer er dette en film spekket med alvor, den handler om presten Tomas, Tomas som tviler og fortviler, og det er en film som griper. Filmen setter i gang tanker, så at noen ønsker å arbeide nærmere med dette materialet, er høyst forståelig. Undertittelen på Religion og fortelling er Fra Ingmar Bergman til Harry Potter, men sistnevnte kan få være i fred for meg. Bortsett fra at jeg en gang bedrev høytlesning av første bok i serien, har jeg ikke klart å fatte noen interesse for den. Jeg klarer ikke det nå heller, og da er vi ved det som jeg opplever som et problem ved Skys bok, og som gjør at jeg aldri helt får tak på den: Den mangler en klar tanke om hva den vil med alt det stoffet som den presenterer.

Nå er det mye interessant stoff som presenteres, mange kjente filmer, bøker, kunstverk, og skaperne bakom dem. Det er nesten en biografi vi får over Bergman. Sky skriver om oppveksten hans og viser at et begrep om «svart pedagogikk» (Alice Miller) kan brukes som en nøkkel, vi får høre om påvirkning fra Ibsen og Strindberg, og hun sammenligner Bergmans og Munchs kamp med indre demoner. Vi dulter også borti Fellini og noen norske og svenske samtidsforfattere før vi går tilbake til Bergman igjen, denne gangen dypere, med nærlesning av tre av hans filmer. Så følger Potter og til slutt en introduksjon av utvalgte samtidskunstnere. Hvorfor skjer alt dette? Jo, fordi kunsten ifølge Sky tenker omkring religion på en måte som kan virke opplysende for samtidens forståelse av den. Bokas prosjekt er med Skys egne ord å «utdype bildet av en moderne tids omgang med religion i sekulære sammenhenger». Det er et vidt prosjekt, og mindre vidt blir det ikke ved følgende presisering: «Jeg forsøker å gi noen grep for å forstå det samspillet mellom religion, populærkultur og politikk som omgir oss i hverdagen.»

Alt kan egentlig passe inn så lenge rammene er så pass vide.

Innledningsvis er jeg med på dette, for en innledning kan jo godt være litt vag, der venter vi ennå, gjør oss klare, så det er greit at vi bare sneier innom, ennå ikke helt forstår, for vi skal jo få mer. Glisne kirkelokaler, slik viser åpningsbildet i Nattverdsgjestene, og slik er tilstanden også rundt omkring i Norge. Men må vi inn i debatten omkring Hallesbys «helvetespreken» eller den svenske filosofen Hedenius’ sterke kritikk av kristendommen for å få et perspektiv på dette? Er det dette som er den sentrale bakgrunnen for de kunstnerne som vi skal møte? Selv om det ikke gjør noe å bli oppfrisket på hendelsene, og Sky fører hele veien en lett og ubesværet penn, skjønner jeg egentlig ikke hva dette har med religion uttrykt i kunst å gjøre. Det er i hvert fall dette som er problemet med Skys bok: Alt kan egentlig passe inn så lenge rammene er så pass vide, og når feltet i tillegg er så stort som det faktisk er, er det perspektiver å hente nærmest hvor som helst fra. Hvorfor da det ene og ikke det andre? Hva er grunnlaget for avgrensningene, men også, hva er grunnlaget for alle de forskjellige momentene som trekkes inn? Jeg blir ikke overbevist av de mange sammenligningene vi finner i boka; det står ofte å lese at noe «kan minne om». Det er jo mye som kan det.

Kanskje er ikke boka tenkt som en utforsking av noe, men mer å se på som en journalistisk rundreise? Som leser blir du i hvert fall sendt hit og dit: inn i det mytiske med Potter og ut av det ellers kristne perspektivet med den amerikansk-iranske samtidskunstneren Shirin Neshat. Neshat tematiserer livet som tilslørt muslimsk kvinne. Men hva enn boka er, så viser den til en utfordring som antakelig gjelder for de fleste som ønsker å uttrykke noe: Et stoff må formes for at noe virkningsfullt kan bli sagt. Boka mangler altså en klar tanke, en idé å forme sitt stoff ut fra, og når det mangler, blir ikke stoffet egentlig bearbeidet. I stedet blir det gjengitt, vist frem. Ja, religion uttrykkes i kunsten, til tross for eller på grunn av sekularisering. Dette skjer på forskjellig vis, og på mange interessante vis, det minner Sky oss på. Men å si noe interessant om dette, eller å gi noen gode redskaper for leseren til å tenke videre selv, det klarer ikke boka. Det den likevel altså klarer, er å vise en fascinasjon overfor en del kunstneriske uttrykk. Så da er det der jeg ender, med å gå til kildene. Og kanskje skal jeg gå dit en gang til, nok en gang se Nattverdsgjestene? For det var jo noen tanker å ta en nærmere titt på der.