Rett skal være rett
LUKK

ANMELDELSE

Rett skal være rett

Av Kjetil Vikene

Publisert 6. november 2015 kl. 12:45

Til tross for åpenbare utfordringer er boken et nyttig oppslagsverk om arbeidsrett, for både studenter og ansatte.

rett-skal-v-re-rett

Fakta
<

Juridiske innføringsbøker er ikke det jeg leser mest av, og Nøtteskallserien er heller ikke mest ment for meg: Gyldendal lover oss juridiske temaer i «korte og enkle introduksjonsbøker som retter seg mot studenter og profesjonsutøvere», og Arbeidsrett føyer seg inn i rekken av titler som handler om ulike retter («EØS-rett», «Folkerett», «Selskapsrett»). Boken er skrevet av juristene Hirst, førstelektor ved Høgskolen i Lillehammer, og Lønneid, fra advokatfirmaet Huldt & Lillevik AS, og innholdet virker solid og etterrettelig. Siden jussen er et av hermeneutikkens eldste barn, tar jeg meg lov til å bruke noen grep fra dens søster retorikken for å beskrive hvordan jeg oppfatter boken på andre måter.

Sjelden har jeg lest en bok som så tydelig er akkurat det den utgir seg for å være.

Mine anklager gjelder for det første at Nøtteskall-navnet lover konsentrat, og at 320 sider i det perspektivet virker mye. For det andre: Boken er et godt eksempel på den juridiske stil, en slags stemmeløs uangripelig posisjon. Sjelden har jeg opplevd en bok som er så fullstendig uten en subjektiv stemme som denne. Rett nok er det et og annet forfatter-«vi» her, men ikke flere enn at jeg kan telle dem på fingrene. Teksten er jevnt over preget av en flat stil som ikke er nevneverdig mer engasjerende og heller ikke fremstår som enklere enn de lover og regler den skal introdusere. Og for å legge inn et ekstra surmaget gir: Teksten blir fanget av språket i sitt formidlingsobjekt og legger nok et lag med kapittelinndelinger og tall på toppen av et allerede fragmentert og omstendelig juridisk paragraf-språk. Et tilfeldig eksempel (side 110, kapittel 6, punkt 9): «Arbeidstaker som ikke er medlem av den norske kirke, har, i medhold av aml. § 12-15, som igjen viser til lov av 13. juli 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna § 27 a, rett til permisjon fra arbeid, skole og øvrig tjeneste i inntil to dager hvert år i forbindelse med religiøse høytider etter vedkommendes religion.» Er det virkelig en formidlende forenkling vi er vitne til? En siste spiker i kisten for mange av Forskerforums lesere er at boken har hovedfokus på «arbeidsforhold i privat sektor».

Til bokens forsvar: Alt det som ovenfor er tegnet som svakheter, er kanskje likevel bokens styrke. 320 sider er faktisk et konsentrat av en enorm mengde lover og regler. Stilen i boken er nøktern, tydelig og klar, og kaster ikke bort verken tid eller plass. For jus-studenten og andre som ønsker et overblikk over lovens bokstaver innen arbeidsrett, er paragraf-henvisningene nødvendig. Og sjelden har jeg lest en bok som så tydelig er akkurat det den utgir seg for å være. Bokens første setning: «En arbeidsavtale er en kontrakt der den ene parten (arbeidstaker) stiller sin personlige arbeidskraft til disposisjon for en annen (arbeidsgiver). Arbeidsrett kan sies å være rettsreglene om arbeidsforhold.» Kan det sies mer presist hva man skal tale om? Dessuten vil boken være nyttig for Forskerforums lesere fordi den omtaler tjenestemannsloven «der det er store forskjeller på reglene i privat og statlig sektor».

Dommen? Jeg anbefaler denne boken, ikke som leseverk og ikke til alle, men som oppslagsverk tilgjengelig for mange. Og for Forskerforums lesere er den kanskje nyttig i en tid der det er i landskapet mellom private og offentlige ansettelsesforhold at kampen om forskningen står?