Av Audun Farbrot, Handelshøyskolen BI
Publisert 3. september 2014 kl. 10:11
En av mine hovedoppgaver er å få forskere til å gjøre noe de ikke hadde tenkt de skulle gjøre. Jeg har smått med gulrøtter å friste med. Ei heller noen pisk å svinge. Og som om ikke det var nok: Forskere flest har ikke masse ekstra tid til å gyve løs på nye prosjekter, uansett hvor morsomme og meningsfulle jeg skulle klare å fremstille dem.
Jobben min handler altså om å utfordre og motivere dyktige forskere slik at de selv blir flinkere til å skrive og fortelle om sin forskning og faglige innsikt til andre enn sine kolleger.
Jeg har gjennom mer enn ti år jobbet med allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon – som tradisjonelt har vært omtalt som forskningsformidling. Kort fortalt innebærer det å bidra til å gjøre forskning og faglig innsikt tilgjengelig, relevant og interessant for utvalgte målgrupper.
Forskningskommunikasjon griper inn i alle deler av forskningsprosessen – ikke bare etter at en studie er publisert i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Det skjer i et utall av sjangere og formater, mot mange ulike målgrupper og gjennom et stadig økende antall kanaler.
Jeg kan ikke tenke meg mye som er morsommere enn å bidra til å løfte frem en ny talentfull forsker ut i det offentlige rom og få henne til å trives med det. Og samtidig bidra til at forskeren løfter sin faglige innsikt ut av vitenskapelige tidsskrifter slik at det kan gi samfunnsmessig verdiskaping.
Alt for mye forskning og faglig innsikt ligger dessverre «gjemt» som skjulte skatter i tidsskrifter som kun leses av de relativt få innvidde. Tilsvarende kan vi få inntrykk av at mange forskere trives best i sine forskerhuler.
Derfor er det både trist og tankevekkende å lese kronikken «En forskers bekjennelser» i Forskerforum 5/14, der førsteamanuensis Espen Gamlund forklarer hvorfor han har bestemt seg for ikke lenger å bruke tid på allmennrettet formidling.
Gamlund setter ord på frustrasjoner mange forskere opplever.
Hvordan kan det ha seg at vi har forskere som velger å ikke bruke tid på forskningsformidling, når (nesten) alle er enige i at det er viktig?
Jeg har intervjuet et utvalg forskere om deres strategier for å kommunisere forskning. Gjennom intervjuene har jeg identifisert fem utbredte barrierer for allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon:
Vi møter en kombinasjon av de fem barrierene i Espen Gamlunds bekjennelser. Gamlund beklager at han velger bort formidling for å få mer (nok) tid til å skrive fagartikler.
Jeg synes det er synd om vi med dette har mistet en engasjert fagformidler. Kanskje kan vi likevel håpe på at han vil lykkes med å gi næring til en viktig debatt om forutsetningene for å drive med forskningsformidling.
Norske universiteter og høyskoler er gjennom lov pålagt å drive med allmenn- og brukerrettet forskningsformidling. Universitets- og høyskoleloven slår til og med fast at formidling er en av institusjonenes tre hovedoppgaver – likestilt med forskning og undervisning. I tillegg skal institusjonene bidra til at forskningsresultater fører til innovasjon og nyskaping.
Kravet om forskningsformidling hviler imidlertid på institusjonene – ikke på den enkelte forsker.
Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitet i Oslo og hans rektorkolleger ved norske universiteter og høyskoler snakker gjerne mye, høyt og pent om hvor viktig det er å drive med allmennrettet forskningsformidling. Det samme gjør politikerne som bevilger penger til universiteter og høyskoler.
Dessverre er ikke fagre ord og festtaler så mye verdt om det ikke følges opp med handling. Der faglig publisering gir prestisje og undervisning gir lønn, får forskeren i liten eller ingen grad anerkjennelse og belønning for å bruke tid på formidling.
Det er trolig en av de underliggende årsakene til at (for) mange forskere i praksis velger bort formidling når tiden ikke strekker til. Det er ikke så underlig at tiden brukes på de aktiviteter som gir mest tilbake. Også forskere er mennesker.
Kanskje er det også slik at tiden brukes til det forskeren opplever at han eller hun mestrer best? Dersom forskeren føler seg utilpass i møtet med journalister eller ikke helt vet hvordan han skal kommunisere forskning i sosiale medier, er det kanskje tryggere å holde seg unna og heller konsentrere seg om å skrive fagartikler.
Espen Gamlund tar til orde for å overlate ansvaret for forskningsformidling fra forskerne til kommunikasjonsavdelingene ved universitetene og høyskolene. Det tror jeg er en dårlig idé. Forskerne er de nærmeste til å kommunisere sin forskning og faglige innsikt.
Jeg tror derimot på at erfarne forskningskommunikatører kan hjelpe forskerne ut av tidsklemma ved å gi råd som øker sannsynligheten for at tid brukt på forskningsformidling ikke er bortkastet tid.
Det tar selvfølgelig tid å engasjere seg i allmenn- og brukerrettet forskningsformidling – tid som kunne ha vært brukt på andre aktiviteter. Det tar likevel mye mindre tid enn de fleste forskere forestiller seg. Ofte er det raskere bare å gjøre det (Just do it!) enn å redegjøre for hvorfor du ikke har tid til å gjøre det.
Hvis du har publisert en studie i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift, skal det ikke så mye til for å lage en kortfattet presentasjon av de viktigste resultatene av studiene, beregnet for dem som vil ha utbytte av å vite hva du har funnet ut. Tiden du bruker, er marginal sammenlignet med tiden som har gått fra da du startet med å samle inn data til du fikk akseptert artikkelen for publisering.
Øvelse gjør deg kanskje ikke til mester, men trening gjør deg flinkere til å formidle. Det gjør deg også i stand til å bruke tiden mer effektivt.
«Mine» forskere er ikke så forskjellige fra forskere ved andre universiteter og høyskoler. De lever i den samme tidsklemma som forskere flest, med forventninger om å levere resultater på (for) mange områder. Hvordan får vi så forskerne til å være med på leken?
Personlig og direkte utfordring: Gratulerer med artikkel på trykk! Dette er vel verdt å fortelle verden. Jeg vil gjerne utfordre deg til å skrive et utkast til en formidlingsartikkel der du forteller: Hva er de viktigste resultatene/konklusjonene? Hvordan har du funnet det ut? Hva er de praktiske implikasjonene av dette?
Hjelp til å lykkes: Forskere bruker mye tid til å skrive – for de vitenskapelige tidsskriftene. Ikke alle har trening i å skrive for eller snakke til folk flest. Gjennom kurs og personlig coaching gir vi råd som øker sannsynligheten for at forskerne lykkes i sin forskningsformidling, enten det handler om å lufte foreløpige tanker (hypoteser) i sosiale medier, skrive en kronikk eller et leserinnlegg eller presentere resultater fra en doktorgradsavhandling eller forskningsartikkel.
Konkret tilbakemelding: Vis at du setter pris på forskere som lykkes med sin formidling. Godt jobbet! Tommelen opp! Si fra hva du synes er bra, og hva som eventuelt kan gå bedre neste gang.
Forskere som har lykkes med å tre ut i allmenheten på en måte de er bekvemme med, vil ofte gjenta bedriften. Det handler om å vekke til live lidenskapen og engasjementet hver enkelt forsker kjenner for faget sitt, og gjøre han eller henne i stand til å mestre formidling på nye arenaer.
Samtidig vil jeg utfordre Ole Petter Ottersen og hans rektorkolleger til å fortelle hva han (de) konkret vil gjøre for å rive ned barrierene slik at flere forskere kan slippe kunnskapen løs – til beste for oss alle.
