Av Ragnhild Fjellro
Publisert 10. februar 2016 kl. 12:59
En alminnelig oppfatning av interiørarkitekturen i akademiske kretser kan se ut til å være at det er en svak disiplin med et useriøst preg. Kanskje er det fordi «hvem som helst» kan holde på med det, og basert på sin egen smak alene gjøre seg til eksperter. En annen grunn kan være at faget ramler mellom andre, mer tradisjonstunge fagdisipliner, som arkitektur eller kunsthistorie. En tredje grunn kan være at det har eksistert begrenset med teoretisk litteratur på norsk. Det gjør nå redaktør Ellen S. Klingenberg, arkitekt og interiørarkitekt, noe med. Det gjør hun svært godt.
Hun har samlet bidragene til boka i løpet av de årene hun har undervist i faget, men hun har også hentet inn nye tekster til boka. Etter en innledning fra redaktøren selv, og fra samfunnsdebattant, byforsker og førsteamanuensis Erling Dokk Holm, følger seks kapitler. Alle har fått en kort tematisk innledning, og avsluttes stort sett med et intervju med en praktiserende interiørarkitekt. Til sammen er det blitt en omfattende tekstbok, med illustrative bilder og 24 relativt teoritunge artikler, ført i pennen av et bredt tilfang fagpersoner.
De to første kapitlene er som innføring å regne. Først blir begrepet interiørarkitektur problematisert, hovedsakelig ved å forstås opp mot bygningsarkitektur, design og urbanisme (som kort fortalt dreier seg om byens offentlige rom). Siden presenteres vi for interiørets historie. Her får vi blant annet bli bedre kjent med arkitekten, «romkunstneren» og mennesket, Arne Korsmo, som regnes som den som etablerte en utdanning i interiørarkitektur. I en annen artikkel får vi en etnologisk analyse av hvorfor norske hus gjennom historien har sett ut som de gjør, både inni og utenpå.
De neste kapitlene er mer konkrete med nåtidige problemstillinger. Her får vi ulike perspektiver på opplevelsen av rom, hvor det blir stadig tydeligere hvor nært knyttet interiørarkitekturen er til mennesket, både kropp, sinn, sanser og vår interaksjon med, og tilhørighet til, andre. Siden følger et kapittel om betydningen av lys og farge, og møbler og ting. Det siste kapittelet handler om vern og bærekraft – også med et internasjonalt perspektiv.
Det mest slående med bidragene er bredden av fagkompetanse. Arkitekter, kunst- og arkitekturhistorikere, billedkunstnere og romanforfattere, møbelsnekkere og konservatorer er bare noen av alle retningene som er representert. I tillegg fungerer intervjuene med «praktikerne» svært godt, og bør være et eksempel til etterfølgelse for andre fagformidlere. De bidrar ikke bare til en befriende variasjon, de gjør også det teoretiske enda mer håndgripelig og forståelig. Bruken av illustrasjonsbilder er også svært vellykket. Noen bilder kan bli litt små, men gjennomgående fungerer illustrasjonene som effektive fagformidlere. Men viktigst er det at bokens overskudd av innfallsvinkler og historiske og teoretiske redegjørelser gjør boken til en særdeles spennende bok å lese. Den fremstår som fengende, engasjert og opplysende, og som særdeles oppdatert på aktuell og relevant teori ikke bare for interiørarkitekturen, men også for andre gamle travere som arkitektur og kunsthistorie.
