Av Aasne Jordheim
Publisert 3. oktober 2014 kl. 09:52
Psykolog Reidar Hole skriver i innføringsboka Forebygging og behandling av rusproblemer at rusbruk er noe en stor del av oss opplever som «livsberikende». Men dette livsberikende blir for noen til et personlig problem, og da er det lett å tenke at det går et skille mellom dem som mestrer, og dem som ikke gjør det. Med en påfølgende pekefinger. Dette er en holdning Hole vil til livs, ikke minst hos dem som møter rusmisbrukerne som hjelpere. I boka legger Hole vekt på at rusmisbruk er en biopsykososial lidelse, og må behandles deretter. Det betyr tverrfaglig, og fordi det hele tiden forskes på ulike sider ved rus(mis)bruk, så betyr det med oppdatert kunnskap.
Det er faktisk så mange som 15–20 prosent av oss som utvikler et alkoholproblem, og to–tre prosent som utvikler et narkotikaproblem. Hva et rusproblem er, har man kartleggingsverktøy for å fastslå. Takket være all forskningen har man tall og oversikt over de ulike skadene, og konsekvensene av disse, oversikt over hvordan et rusproblem utvikles, hva som kjennetegner brukerne, og hva risikofaktorene for å utvikle et avhengighetsforhold er. Blant annet. Boka gir en bred innføring. Derfor får vi også høre om politikken på feltet, om forebygging og holdningskampanjer, lover og reguleringer. Selvsagt presenteres også behandlingsopplegg. Tanken er at effektive tiltak skal bygges på kunnskap. Men nå er det jo sånn at det aldri hviler en entydighet over kunnskapen, og slik får vi at ulike teorier vil gi ulike behandlingsopplegg.
Det er ikke mange drøftelser i denne boka, selv om det vises til problematikker for eksempel ved bruken av tvang og legemiddelassistert behandling (LAR). Det er i det hele tatt ikke mange gliper her. Den evidensbaserte forskningen har kartlagt og satt på skjema, og et til tider tingliggjørende eller byråkratisk språk er med på å tette til. Fordi teksten er ryddig og velskrevet, er alt dette også noe som lett kan pugges av de kommende hjelperne. Hva da med holdningene? Hvordan kommer de inn? Er det da man tilbyr behandlerne kurs i empati og selvrefleksjon, for å befri pasientene fra språket og kategoriene som man ellers fanger dem med?
Til tross for alt det overbevisende og imponerende (ja, for det er mye som står klart for den som ytrer et ønske om å komme seg ut av en avhengighet), er det innimellom noe som føles galt. På den ene siden har vi et språk med tabeller og kategorier der livet blir tenkt som et system av funksjoner, og er noe som kan fastholdes (inntil ny kunnskap dukker opp). På den annen side er det jo Livet det snakkes om her. Hvordan leve det, og ikke minst, hvordan tenke det? På basis av alle faktaene eller med utgangspunkt i den usikkerhet som er vår alles grunn? Nå kan det innvendes at slike spørsmål ligger nedfelt i nyere behandlingsteori, og da tenker jeg særlig på prinsippet om brukermedvirkning. Brukermedvirkning er noe Hole taler varmt om, det at pasienten skal være et subjekt i behandlingen, at pasienten skal lyttes til. Mitt lille ubehag skyldes at en slik lyttende holdning ikke så lett kan utvikles og oppmuntres av et tingliggjørende språk, av et språk som mangler gjenklangen av noe fundamentalt og dypt og usikkert, og som heller ikke har i seg noen åpninger mot det.
