Av Kjetil Vikene
Publisert 8. januar 2016 kl. 12:30
Nina Goga, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen, vil med boken Kart i barnelitteraturen si noe om kart utvikler «barn og unge som lesere, og hva slags lesere og lesning er det de kan bidra til å utvikle?». Tre teoretiske perspektiver settes som anslag: Det paratekstuelle handler om kartenes plassering i forhold til teksten, og avgrenser bokens materiale til bøker som forenklet sagt har kart på første eller siste side. Det kartografiske perspektivet omhandler kartenes konkrete utforming, mens det kronotopiske perspektivet handler om forhold mellom sted og tid, og hvordan kartene reflekterer fortellingenes tematisering av sted og tid, og omvendt. Kronotopen er det viktigste begrepet i boken – og Goga identifiserer flere av Mikhail Bakhtins kataloger over ulike kronotoper i bøkene hun har valgt ut. Kapitlene i boken omhandler spennende reiser, reisebøker for barn og unge, identitet og geografi, detektivbøker og fantasylitteratur. Samlet gir kapitlene leseren en kortfattet oversikt over hvordan kart brukes i populære bøker i ulike sjangre. Således er boken også en god guide til et utvalg av aktuell litteratur for barn og unge.
Boken har noen problemer som kanskje kan beskrives med bokens eget tema: Litteraturkartene som tegnes opp, beskriver detaljrikt utvalget som er gjort, men ukjente stier gås ikke opp, og utenfor ytterkantene forblir terrenget ukjent. Kapitlet om reiselitteratur er på 16 tekstsider, har tre illustrasjoner og omhandler tre reisehåndbøker; kapitlet om detektivbøker har tolv tekstsider, tre illustrasjoner og tar for seg tre serier. Med så liten plass blir teksten oppramsende og for lite reflekterende over materialet, eller eksempelmaterialet, som Goga selv kaller det. Og nettopp dette – at utvalget fremstår som eksempler – står i kontrast til forfatterens ambisjon om å gjøre nærlesninger: Det er rett og slett ikke plass til å gå dypt drøftende inn i tekstenes og kartenes detaljer og i samspillet mellom dem.
Goga er en voksen leser, det vil både si at hun har kontroll på begrepsapparatet og at hun gir meg et faglig innblikk i ulike berøringspunkter med aktuelle forskningsområder knyttet til bokens tematikker. Det er bra. Med det at Goga er en voksen leser, gjør også at den leseren hun eksplisitt er på jakt etter – barnet som lar seg utvikle som leser gjennom kartbruken i bøkene – for det meste unnslipper, eller forblir hypotetisk: Leseren «oppfatter trolig at», antar Goga. Det er en billig innvending, for selvsagt må en voksen som leser barnelitteratur, nøye seg med å stå mellom teksten og barnet: Vi krever ikke gjeller på marinbiologen. Men det er ulike måter å stå i landskapet på, og det er de beste delene av Gogas bok som avslører svakheten i de andre: Kapitlet «Identitetsutviklende barndomsgeografier» introduserer meg for det tverrfaglige forskningsområdet «barndomsgeografi», og Goga makter å gjøre feltet konkret og levende når hun på svært godt vis gjenskaper sitt barndoms møte med både barnehagens topografi og barneboken om Milly-Molly-Mandy (en uaktuell amerikansk barnebokserie fra 1928). Teksten får her noen dimensjoner av nærhet til materialet som Goga tar med seg videre til lesningen av Maria Parrs (aktuelle) Tonje Glimmerdal. Dessverre skorter det også her på plassen: Boken er for kort.
