Av Kari Bø, rektor ved Norges idrettshøgskole
Publisert 3. februar 2015 kl. 13:25
Kari Bø er professor og rektor ved Norges idrettshøgskole.
Som kommentar til min kronikk «Hev ambisjonene» i Forskerforum 4/14 hevder stipendiat Irmelin Kjelaas at jeg gir henne og andre som skriver på norsk, «ufordelaktig karakteristikk», og at jeg gjør «en generell diskvalifisering av norsk som akademisk språk». Hun mener dette i beste fall er «en spissformulering, i verste fall «ureflektert og arrogant». Denne personkarakteristikken og generaliseringen må Kjelaas selv stå for, og jeg kommer ikke til å følge dette opp her. Jeg mener min intensjon kommer tydelig fram i kronikken, der jeg foreslår tolv punkter for å høyne internasjonal standard generelt i norsk forskning.
Mitt poeng er følgende: Hvis man kun skriver på norsk, så begrenser man den akademiske fagfellevurderingen til noen svært få. Kun skandinaver har mulighet til å lese, diskutere og konstruktivt kritisere valgt teoribakgrunn, metoder, resultat og diskusjon i en norsk artikkel. En større internasjonal gruppe med seniorforskere vil alltid ha større mulighet for å se et felt fra flere perspektiver og komme med flere kritiske spørsmål enn det norske eller skandinaviske forskningsmiljøet.
I tillegg til en grundigere og bedre vurdering av vår forskning fører internasjonal publisering til at en større del av verden får tilgang til norsk forskning. Det høyner ikke bare kvaliteten på forskningen – det er i tråd med regjeringens uttalte forventning om å øke det norske bidraget til internasjonalt fremragende forskning. Rapporten «Room for increased ambitions? Governing breakthrough research in Norway 1990–2013» diskuterer mangelen på internasjonale publiseringer og siteringer fra det norske forskningsmiljøet. Etter mitt skjønn er det dessverre en mengde god forskning i Norge, også ved min egen institusjon, som ikke får de siteringene og den utbredelsen de fortjener internasjonalt – fordi de ikke er skrevet på engelsk.
Kjelaas blander sammen formidling og presentasjon av forskningsresultater i sitt innlegg. Vi skal formidle vår forskning parallelt med og etter publisering av resultater. Det skal og bør gjøres på godt norsk, både som artikler, avisinnlegg, blogger og debatter. I tillegg publiserer vi i norske lærebøker og i norske tidsskrift, holder foredrag og kurs og formidler resultater og funn på norske flater. Norske avhandlinger i for eksempel fysioterapi og medisin blir nesten uten unntak oppsummert og diskutert i henholdsvis Fysioterapeuten og Det norske legetidsskrift. Det er altså ikke slik at det norske akademiske språket må bli glemt eller borte ved at man skriver primærartikler på engelsk – de to språkene lever godt side om side og dekker forskjellige behov.
Kjelaas spør om hennes avhandling vil være svakere om den er skrevet på norsk enn på engelsk. Hun spør videre om det ikke kan være slik at «engelskspråklige forskningsbidrag skrevet av nordmenn med engelsk som andre- eller fremmedspråk, ofte lider under uelegant og tannløs språkføring, slik at også innholdet og formidlingen blir skadelidende». Når det gjelder hennes egen avhandling, har jeg ingen forutsetning for å mene at kvaliteten i innholdet ville øke om den var skrevet på engelsk. Mitt poeng er at vi ikke vil få vite hvor god avhandlingen faktisk er, fordi den ikke kan vurderes av dyktige forskere fra andre land og fagmiljøer. Når det gjelder det neste punktet, er jeg selvsagt helt enig i at det er langt enklere å uttrykke seg på sitt eget morsmål. Engelsk er i tillegg et språk med veldig mange nyanser, som gjør det vanskelig å uttrykke seg vitenskapelig presist. Det krever lang trening, men det er prisen vi må betale for å nå ut internasjonalt og være i forskningsfronten.
For at Norge skal komme opp på et tilsvarende nivå som landene vi sammenlignes med i rapporten, må stipendiater som har ambisjoner om å delta i den internasjonale forskningsverdenen, starte dette arbeidet fra dag én. Det er arbeidskrevende og tar svært lang tid med mange revisjoner før man får en artikkel akseptert. Skal man nå et høyt nivå, må man sosialiseres tidlig inn i denne arbeidsmåten. Jeg er svært takknemlig for at mine veiledere på doktorgradsstudiet ikke ga meg noe valg når det gjaldt publiseringsspråk. Det er verd å merke seg at noen av Norges mest profilerte og meriterte forskere alltid har publisert på engelsk – samtidig som de har drevet utstrakt og prisbelønt formidlingsaktivitet på norsk.
Kjelaas’ forskningsfelt er et godt eksempel på et område man må vurdere hvorvidt man skal tenke norsk eller internasjonalt. Det finnes asylbarn i stor nød i mange andre land enn Norge. Forskning om hvordan man kan forstå og forbedre forholdene for disse, vil kunne falle inn under det som i den nye «Langtidsplan for forskning» er fremhevet som et satsningsområde: «å løse globale problemer». Likevel velger Kjelaas altså å publisere på norsk, med argumentasjon om at «målet og ambisjonen er først og fremst å utvikle kunnskap som har relevans for barn, barnevernsansatte og andre profesjonsutøvere som jobber direkte med brukerne i en norsk velferdskontekst». Hvorfor tror hun at hennes forskning ikke er interessant for andre land med lignende velferdsordninger? Hvorfor tror hun ikke at internasjonale forskeres revisjon av artikler om dette viktige temaet vil styrke både språklig og metodisk fremstilling og sørge for at man trekker riktige konklusjoner ut fra det man har forsket på?
Andre lands forskere sliter langt mer enn norske når det gjelder engelsk, både skriftlig og muntlig. Jeg har akkurat deltatt på disputas med en av mine stipendiater i Portugal. Jeg snakker ikke portugisisk selv, og vi kunne aldri samarbeidet om hun insisterte på å ha morsmålet som arbeidsspråk. Til tross for en meget tung språklig prosess har hun levert en avhandling med fem artikler på engelsk, publisert i gode fagfelletidsskrift. Formuleringene og fremføringen hennes ville helt sikkert vært mye bedre på portugisisk, men det er tross alt snakk om nye og banebrytende resultater. Diskusjon om holdbarheten i nye funn er det viktigste i forskning, og denne diskusjonen kunne ikke foregått på et høyt nok nivå om det bare var portugisisktalende som hadde tilgang til funnene. Artiklene hennes er allerede siterte og har nådd ut til hele verden. Betydningen av dette, både for henne, kollegaer i praksisfeltet og deres pasienter, universitetet og forskningen generelt i Portugal, ble sterkt fremhevet av universitetets ledelse under og etter disputasen. Både Portugal og Brasil er eksempler på land som strever med engelsk som arbeidsspråk, men som har store ambisjoner om å nå et høyt internasjonalt nivå gjennom publisering på engelsk.
Poenget mitt er altså ikke hvorvidt norske forskere bidrar eller ikke til norsk akademia dersom de skriver på norsk. Selvsagt gjør de det. Jeg er langt mer opptatt av om Irmelin Kjelaas har forslag til hvordan den internasjonale standarden på hennes og andres forskningsfelt skal høynes, og hvordan hennes viktige forskning skal kunne deles med alle som bør ha tilgang til den, utenfor Skandinavia hvis den publiseres på norsk. Det er dét min kronikk handler om.
