Av Kristian Bjørkdahl, ph.d.-studerende, Universitetet i Oslo
Publisert 5. januar 2012 kl. 10:58
Etter snart fire år som ph.d.-stipendiat er jeg i ferd med å fullføre doktorgraden. Eller, forresten, la meg være ærlig: Etter snart fire år som ph.d.-stipendiat er stipendet i ferd med å løpe ut. Hvorom allting er, står jeg nå ved en korsvei hvor det føles naturlig å gjøre opp status over hva jeg har lært i min såkalte forskerutdanning. Men fortvil ikke! Jeg skal ikke dysse leseren i søvn med kuriosa fra mitt eget forskningsfelt, og jeg lover å holde helt tyst om mine egne, sære funn. Isteden vil jeg rette oppmerksomheten mot et formodentlig mer spennende – ja kanskje til og med allment interessant – spørsmål, nemlig: Hvordan skrive en akademisk tekst?
Gjennom sin forskerutdanning, ikke minst på de etter hvert så tallrike skrive- og publiseringskursene, lærer dagens forskerspirer at en eventuell videre karriere i forskning avhenger sterkt av at man svarer riktig på nettopp dette spørsmålet. Nå forsker jeg tilfeldigvis selv på tekster, og synes at et slikt fokus på skriving er både riktig, viktig, flott og fint. Samtidig har jeg blitt oppmerksom på hvordan disse kursene fungerer som redskaper for å sosialisere unge forskere inn i et forskerfellesskap, og hvordan de dermed har en normerende funksjon. I bunn og grunn forteller disse kursene oss hva jobben vår går ut på, ja faktisk hvordan jobben skal gjøres. Et kritisk blikk på disse kursene synes dermed berettiget.
Akkurat hva sosialiseres unge forskere her til? Hvilken fortelling om den akademiske teksten, og om forskergjerningen mer generelt, er det man møter i disse kursene? Og hva betyr det at jeg, etter deltagelse på minst ti slike kurs, fortsatt har problemer med å skrive ferdig doktoravhandlingen?
Jeg har naturligvis et svar på disse spørsmålene, og jeg akter å avsløre noe allerede her, i første akt. Etter min oppfatning bidrar skrive- og publiseringskursene – sammen med en del andre, mer usynlige mekanismer – til å gjøre akademisk arbeid til en skyttergravskrig ved forskningsfronten. Etter å ha vært på et visst antall slike kurs sitter jeg igjen med et inntrykk av at forskning ikke går ut på å utforske noe ukjent, eksperimentere eller gå dit ingen har vært før deg. Snarere dreier det seg om å sende skuddsalver frem og tilbake mellom skyttergravene, i en krig der «begge parter er plassert i statiske befestninger», som det heter i et kjent internettleksikon.
Jeg forstod tidlig, faktisk allerede på det første skrivekurset jeg deltok på, at man for å publisere vitenskapelig må begynne med å identifisere forskningsfronten. Mange av kursene forklarte helt tydelig, og i praktiske termer, hvordan dette kan gjøres: Først blinker man ut et begrenset antall tidsskrifter – på nivå 2, naturligvis – hvor det jevnlig publiseres artikler på feltet man jobber på. Deretter må man peile seg inn på en av flere debatter som går i dette tidsskriftet akkurat nå. Så kommer man til det kritiske punktet: Man velger ut et mindre antall deltagere i denne debatten, kanskje så få som én, og utformer sin artikkel eksplisitt som et svar eller motreaksjon til denne. Trikset er ifølge flere kursledere å identifisere en brist, en feil eller et hull i «fiendens» forskansning (unnskyld, argument), og deretter å forsøke å lappe bristen, rette feilen eller fylle hullet med sin egen ammunisjon (unnskyld, argument – igjen).
Én kursleder sa det på følgende måte: Det gjelder å definere et «adekvanskriterium» – altså et mål på hva som ville gjøre et bidrag til forskningen på det aktuelle området adekvat – og deretter peke på hvordan en bestemt fagmotstander mislykkes i å oppfylle dette kriteriet. Deretter må man, med sitt eget bidrag, vise hvordan det skal gjøres. Om dette virker oppskriftsmessig, er det nettopp det som er poenget. Etter et visst antall kurs klarte jeg ikke å se på denne skrivestrategien som noe annet enn en oppskrift for produksjon av akademiske tekster.
Dette ble understreket av et annet kurs jeg deltok på. Vi ble her bedt om å legge frem artikkelutkast for kurslederen, hvorpå denne skulle vurdere tekstene som om han var redaktør for et vitenskapelig tidsskrift. Det var et på mange måter fint opplegg, men mange av tekstene hadde nettopp ikke fulgt oppskriften, og ble følgelig vurdert negativt. Kurslederen etterspurte hele tiden den samme fremgangsmåten: Identifiser først forskningsfronten; følg så opp med målrettede angrep mot en svakhet i fiendens beleiring. Var disse elementene ikke til stede, var svaret gitt: «Revise and resubmit.» Det interessante var at denne meldingen ble gitt også til tekster som, så vidt jeg kunne bedømme, var viktige, poengterte og godt argumenterte.
På et annet skrivekurs fikk jaget etter forskningsfronten et ganske komisk utslag. En av deltagerne la frem et utkast til en artikkel, der den nevnte oppskriften var fulgt til punkt og prikke. Det hele var solid og kunstferdig gjort, og kurslederen anbefalte publisering. Det eneste problemet var at artikkelen som kursdeltageren tok som sin motpart, ikke var publisert ennå. Faktisk var den ikke engang ferdigskrevet! Kursdeltagerens kritikk var basert på utkast som den andre forskeren hadde vært velvillig nok til å dele. Diskusjonen som fulgte, var høyst fornøyelig. Ikke alle trodde et tidsskrift ville akseptere en kritikk av en foreløpig upublisert og fortsatt ikke ferdigskrevet artikkel. Men selv de som trodde på denne muligheten, så for seg vanskeligheter, for eksempel at om kursdeltagerens artikkel ble publisert først, kunne motparten ta inn over seg hans innvendinger før han selv publiserte, og dermed ville kursdeltagerens artikkel naturligvis bli langt mindre treffende. Et vanlig dilemma i skyttergravskrigen: Hvem fyrer av dagens første salve?
Slik jeg ser det, er disse skrive- og publiseringskursene bare ett av mange uttrykk for en tendens til å legge økende vekt på publisering. Tellekantsystemet utgjør utvilsomt noe av forklaringen. Det danner et underliggende incentiv til hyppig publisering, og belønner spesielt de som publiserer i de mest spesialiserte, og (derfor) minst sjangerinnovative, kanalene. På denne måten passer skrivekursene til tellekantsystemet som fot i hose. I tillegg oppmuntres ph.d.-kandidater i økende grad til å skrive artikkelsamlinger, ikke monografier. Til sammen stiller disse tendensene en ung forsker overfor en sammenhengende rekke med imperativer: a) Publiser! b) Publiser artikler! c) Publiser artikler her! d) For å publisere artikler her, skriv slik!
Jeg har neppe klart å skjule at jeg mener skrivekursene oppfordrer til en reduksjonistisk forståelse av forskning og akademisk skriving. Etter min erfaring stenger skrivekursene ethvert rom for kreativitet og originalitet i skrivingen og gjør sjangeren «vitenskapelig artikkel» langt snevrere enn den trenger å være. Videre legger skrivekursene opp til en spesialisering og standardisering som jeg tror gjør forskningsformidling vanskeligere og forskningens relevans for samfunnet mer usynlig. Veien fra akademisk språk og interesser til legfolks tilsvarende vokser; det allmenne publikum føler avstand til forskere, og forskere føler seg misforstått – og stundom «misbrukt» – av journalister og andre utenfor akademia.
Selvfølgelig består forskning i stor grad av å kritisere andres arbeid, og posisjonering i et forskningsfelt er noe man ikke kommer unna. Og spesialiseringen som oppstår når man følger oppskriften som beskrevet over, har da også mange fordeler. Imidlertid er det ingen grunn til at den akademiske sjangerens grenser skal være så strengt bevoktet, og det er heller ingenting som tilsier at man i denne grad må bestemme på forhånd hva et bidrag til forskningen skal bestå i. Alternativet er å se for seg forskning mer som et mer åpent felt; man kan forstå det som en «frontier» mer enn som en front. Den svenske etnologen Orvar Löfgren skrev en gang en artikkel med den talende tittelen «The Danger of Knowing What You Are Looking For», hvor han tok for seg tendensen til å «rutinisere» forskningen. Han skrev der noe som danner en god motvekt til skyttergravskrigmodellen for akademisk forskning og skriving: «Det er for mange asfalterte veier inn i et forskningsfelt, hvor vi følger ganske ubevisste rutiner for hvordan et prosjekt skal rammes inn, organiseres og utføres. Jeg vil oppfordre til større bruk av bakdører og kjøkkeninnganger; vi må prøve ut flere veier inn i (og ut av) et forskningsfelt».
Men hva med spørsmålet om mitt eget forsøk på å produsere akademisk tekst? Jo, i tråd med den bærende metaforen her liker jeg å tenke at min reaksjon på dette har vært omtrent som en soldats reaksjon på skyttergravskrig. Soldaten nærmer seg kanskje tjenesten med en viss motivasjon, sågar med en følelse av at jobben han skal gjøre, er viktig. Men jo lenger han oppholder seg i skyttergraven, jo vanskeligere blir det å opprettholde denne tanken. For skyttergravskrigen virker meningstømmende; den innskrenker rommet der mening kan skapes, og gjør det stadig vanskeligere for soldaten å forstå hvorfor han er der han er. «Kan vi ikke bare alle gå hjem?» tenker han og ser for seg livet utenfor skyttergraven. Der ser han familien han savner, utdanningen han vil skaffe seg, jobben han drømmer om, huset han vil bygge. Og til slutt spør han seg selv: «Hva gjør jeg her, egentlig?»
Om man på denne måten tenker om sitt eget arbeid at det er meningsløst, er det ikke så rart at det er vanskelig å få det gjort.
