Tilbakekomstens fravær
LUKK

ANMELDELSE

Tilbakekomstens fravær

Av Kjetil Vikene

Publisert 15. juni 2015 kl. 09:39

Boken svarer et litt kjedelig nei på tittel-spørsmålet, men legger interessante tall på bordet.

tilbakekomstens-frav-r

Fakta
<

Denne boken samler de norske resultatene fra et femårig nordisk komparativt prosjekt om religion i den offentlige sfæren (NOREL). Bokens tidshorisont springer ut fra faget selv, nemlig fra den forrige «konklusjonen» i faget basert på forskning på religion i Norge i tidsrommet 1930–1980. Der var tendensen at samfunnet ble mer sekularisert, med en større «privatisering» av religion, og at den også var mindre til stede i offentligheten. I løpet av 1990- og 2000-årene har enkelte sosiologer ment at denne utviklingen er reversert, og at religionene er på full fart tilbake i offentligheten (her nevnes blant annet forskere som Peter Berger og Jürgen Habermas).

Boken reformulerer de teoretiske påstandene til et spørsmål: Er vi vitne til religionens tilbakekomst i offentligheten? Konklusjonen er klar: Nei, det er ingen tendens til dette, snarere har religionens plass i offentligheten vært forholdsvis uendret i årene dette prosjektet dekker (1988–2013). Det religiøse landskapet er blitt mer sammensatt, men likevel ikke mer dominerende i offentligheten.

Det kanskje mest overraskende er hvor lite FrP skiller seg fra de andre partiene.

Boken starter med en innledning om teoretiske og faglige spørsmål for prosjektet. Så følger en grov skisse over utviklingstrekk i det norske samfunnet i perioden, med fokus på innvandring, økonomiske utviklingstrekk, og endringer i velferdsstaten og det politiske landskapet. Boken avsluttes med et kort appendiks der man redegjør for metodikken og datamaterialet (valg og koding av avisartikler, stortingsdokumenter, partiprogrammer m.m.). Mellom disse finner vi kapitler som går tett på det innsamlede materialet, med lite spekulasjon og mest empiri. Det gjør boken til et godt oppslagsverk hvis man trenger tall f.eks. på de politiske partienes forhold til religiøse spørsmål, men det gjør også at boken er litt kjedelig i formen. Men kanskje er dette bare å ta feil av form og innhold, for boken bekrefter vel egentlig bare at det norske samfunn er veldig konformt: De politiske partiene skiller seg i veldig liten grad fra hverandre, med de opplagte unntakene: KrF er det mest religiøse partiet, med liten tro på at religion er konfliktskapende, mens SV huser flest ateister, men er også de er mest liberale når det gjelder religionsfrihet og retten til å bære religiøse symboler. I så måte er det kanskje mest overraskende med boken hvor lite FrP skiller seg fra de andre partiene: Partiet er verken kristent eller opptatt av religion, og stiller seg alt i alt sammen med Ap og H i de fleste standpunkter. De er den marginalt største tilhengeren av retten til å si ting som andre kan oppfatte som blasfemiske. Når det gjelder dagsavisene i Norge, er deres dekning av religion også svært lik, selv om man kanskje kan stille spørsmålstegn ved om utvalget (VG, Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Arbeiderbladet/Dagsavisen) virkelig er representativt for bredden av aviser i Norge.

Bokens funn blir nok mer interessant når de settes inn i den større, nordiske rammen for NOREL-prosjektet: Først i en sammenstilling vil vi se om utviklingen i Norge er typisk eller utypisk. Kanskje er det derfor urettferdig å kalle boken kjedelig, all den tid den ikke prøver å legge skjul på at den først og fremst er et mer uttømmende appendiks til det større forskningsprosjektet.