Tilfellet Alta
LUKK

Fusjoner:

Tilfellet Alta

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 1. desember 2015 kl. 09:33

Historien om fusjonen i Finnmark er historien om det nye Universitets-Norge. Og en rekke utilsiktede konsekvenser.

tilfellet-alta


Campus Alta er hovedsete for Universitetet i Tromsøs læresteder i Finnmark. Foto: Aksel Kjær Vidnes

Fakta
<

Forvirringen er komplett.

– Er ikke dette Finnmarksfakultetet?

– Det er det mange tror. At alt i Alta er Finnmarksfakultetet.

Etter å ha løst en labyrint av korridorer har vi endelig kommet fram til Andi Weydahls kontor ved Alta-campusen til Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT). Hun er lokal tillitsvalgt for Forskerforbundet i det som er blitt Finnmarks første universitet etter fusjonen mellom Høgskolen i Finnmark og universitetet (se faktaboks).

– Det er mye rart her på campus Alta, men det er ikke bare Finnmarksfakultetet. Det har alle problemer med å forstå, sier Weydahl, professor på Idrettshøgskolen som er underlagt fakultetet.

To år etter sammenslåingen har selv altaværinger ikke helt fått med seg hva bygget rommer. Noe av grunnlaget for sammenslåingen var at Finnmark skulle få sitt eget fakultet med alt det innebærer av innflytelse overfor universitetsledelsen i Tromsø. I virkeligheten skulle det vise seg å legge til et visst nivå av uklarhet. Og splitte en tidligere samlet arbeidsplass.

– Finnmarksfakultetet impliserer at man dekker utdanningene man har i Finnmark, men det gjør det ikke, sier Helge Chr. Pedersen, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk (ILP).

Så Pedersen jobber altså ikke på Finnmarksfakultetet, som Weydahl noen korridorer lenger bort.

– Lærerutdanningen er underlagt ILP. Det betyr at hoveddelen av vår ledelse er i Tromsø, med en lokal ledelse her. Vi har ingenting med dem på for eksempel idrett å gjøre, det er Finnmarksfakultetet som har en lokal ledelse her.

– Men å bli slått sammen med lærerutdanningen i Tromsø er på mange vis gunstig for lærerutdanningen, legger Pedersen til. – Du har en ledelse med fokus på lærerutdanningene. Før hadde ledelsen mange andre utdanninger som var litt mer stas å arbeide med. På den negative siden har vår råderett over fagutviklingen blitt mindre, byråkratiseringen større, og systemene i en stor institusjon er mindre fleksible.

Administrasjonen sier at vi må handle smart og ta noen grep, men for oss som står i det, handler det om å trylle. Og det kan vi ikke.

Trailer fra Tromsø

Det er ingen enkle konklusjoner som møter oss i Alta. Høgskolen i Finnmark var kanskje en perifer høyskole i Norge, men i Finnmark var den sentral. Det var noe stort i det lille ved høyskolen som hadde en tett kobling til lokalmiljøet, med enkle løsninger på det som nå overtas av store systemer.

– Det å booke et rom var mye enklere før. Vi skrev det bare på døren, vi. Nå må vi inn på et system. Det elektroniske merker vi veldig godt i hverdagen, forteller Weydahl.

Flere ansatte vi treffer, opplever et klart tyngre byråkrati, men det som overrasket Weydahl mest, var hvordan lokalmiljøet ble berørt.

– Det verste er at du ikke lenger kan dra bort på reisebyrået som du hadde samarbeidet med i 35 år. Det lokale reisebyrået mistet alle oss som kunder. Det samme skjedde med de andre lokale innkjøpsordningene. Nå kommer papir på trailer fra Tromsø, for alle store anbud går ut fra universitetet. De er så store at de små, lokale bedriftene ikke har sjanse til å levere.

En tydelig kritiker i prosessen, Merethe Giertsen, mener den tidligere sentrale høyskolen er blitt kastet ut i periferien etter sammenslåingen.

– Nå fordeles midlene i Tromsø. De statlige overføringene går til Tromsø og fordeles der. Så makten er flyttet, og det er lenger til dem som beslutter for oss.

– Har det noe å si?

– Ja. Det er klart man blir mer sårbar når man ikke sitter med hånden på rattet. Det handler litt om hvor lenge de regionalpolitiske tankene vil være gjeldende og inngå i vurderingene som gjøres om fordeling av midler, sier Giertsen, som er førstelektor ved Institutt for barnevern og sosialt arbeid.

– Svekker utdanningen

Å bli en del av et universitet innebærer også en ny vektlegging av undervisning og forskning. Flere opplever at forskningen er blitt styrket, men ikke uten kostnad. På et lunsjrom i Idrettshøgskolen diskuterer flere kolleger utviklingen. Førstelektor Rune Waaler mener det er blitt mer tid til forskning.

– Men tilsvarende ble det mindre tid til undervisning.

Han har sett undervisningstimene bli stadig færre de siste 30 årene. Han anslår at den årlige undervisningstiden har sunket fra mellom 700 og 1000 timer til rundt 300.

– Studentene får mindre øvelse sammen med læreren, og i det lange løp vil det svekke de praktiske utdanningene. Det er på mange måter bra at studentene skal jobbe selvstendig uten oss – man trenger helt sikkert ikke 1000 timer – men det kan nå en smertegrense. Administrasjonen sier at vi må handle smart og ta noen grep, men for oss som står i det, handler det om å trylle. Og det kan vi ikke.

Instituttleder Carsten Rolland er ikke helt enig i virkelighetsbeskrivelsen. Førstelektorene kan ha fått mindre fordi de tidligere hadde mulighet til å få 50 prosent forskningstid, som professorer, dosenter og førsteamanuenser. Men alle grupper hadde produksjonskrav for å få så mye forskningstid. Nå fordeles forskningstiden i større grad etter stilling, og førstelektorene har fått en lavere fast andel forskningstid på 30 prosent.

– Noen opplever nok å få mindre forskningstid, men ved min enhet har det ikke gitt store utslag, sier Rolland. Han mener at tallet på undervisningstimer har gått ned, men ikke på grunn av fusjonen.

– Studentene får mindre undervisning på første år i idrett og friluftsliv enn da jeg begynte i 1998. Men jeg opplever vel at den store endringen kom med kvalitetsreformen i 2003

Jeg var skeptisk til å bli en filial av Universitetet i Tromsø. Men for min arbeidssituasjon er det nok ganske gunstig.

Samling i bånn

På lærerutdanningen ser Helge Chr. Pedersen det oppdelte fagmiljøet på campusen som et forunderlig resultat av fusjonen.

– Jeg var skeptisk til å bli en filial av Universitetet i Tromsø. Men for min arbeidssituasjon er det nok ganske gunstig. Vi har fått et større internt fagmiljø, gode ordninger for forskning og oppgang i studenttallet. Men samtidig har vi mistet all faglig, formell kontakt med resten av campus Alta. Vi har ingenting med de andre avdelingene å gjøre lenger. Det er litt rart i og med at vi sitter i samme hus.

Det er det mange som syns, og det jobbes det nå med løsninger på. Doktorgradsstudenter på tvers av linjestrukturen skal ha felles møtepunkter. Og det er etablert campusmøter hvor ansatte kan treffes på tvers av enhetene.

– Man har ikke så mye erfaringer med denne typen universitetsstruktur. Og det ser vi når det kommer nye fusjoner, sier Carsten Rolland. Snart blir høyskolene i Harstad og Narvik også en del av UiT. – Jeg opplever at man bruker av erfaringene fra Alta. Man har større oppmerksomhet rettet mot campus enn vi hadde ved vår fusjon.

For Helge Chr. Pedersen er det også et spørsmål om ledelsen i Tromsø faktisk er oppmerksom på at UiT også er i Alta, og i Kirkenes og Hammerfest hvor universitetet har sine andre Finnmark-campuser.

– Man må hele tiden minne dem på oss. Vi er nok en typisk periferi. I Tromsø tror jeg de foretrekker å kalle det Universitetet i Tromsø, ikke Norges arktiske universitet, ler Pedersen, som tror mange uansett er glad for at Finnmark har fått et universitet, om enn av overflatiske grunner.

– Det høres kanskje kulere ut for folk med et universitet enn en høyskole.

Men det symbolske kan også ha en praktisk side.

– Det er enklere når du er på internasjonale konferanser å fortelle at du er på universitetet. Å forklare hva et «university college» er, er ikke så enkelt, sier Andi Weydahl.

– Det er alltids noe?

– Haha, ja. Det er alltids noe.